Kultur

Anmeldelse «Et dukkehjem»: Viser Ibsens evige klo

Svært mye står på spill for de fem individene vi møter på scenen i «Et dukkehjem», som en etter en kaster loddet som skal bli avgjørende for fortsettelsen.

Dagsavisen anmelder

4

TEATER

«Et dukkehjem»

Av Henrik Ibsen

Regi: Mattis Herman Nyquist

Med: Mariann Hole, Nils Jørgen Kaalstad, Thorbjørn Harr, Lena Kristin Ellingsen, John Emil Jørgensrud

Nationaltheatret, Torshovteatret

Henrik Ibsen sparte ikke på kruttet i «Et dukkehjem», og hvordan han blottla menneskenes innerste instinkter blir ikke mindre påfallende når handlingen oppdateres til vår egen tid. Trusler, utpressing, konspirasjoner, dulgte hemmeligheter og giftige ambisjoner gjennomsyrer relasjonene mellom et knippe mennesker som på fallrepet slynges ut i det ukjente. Det er blitt spekulert atskillig i hva som skjer etterpå i «Et dukkehjem». Etter at Nora går og døren smekker i det som var Henrik Ibsens første store internasjonale suksess som dramatiker, en psykologisk gransking av samvittighet og frihet.

Det ble skandale ved premieren i 1879, men at Nora forlater ektemannen Torvald og barna handler ikke i dag så mye om konklusjonen på selve skilsmissedramaet i historien, som om enkeltindividets erkjennelse av å selv måtte forme sin egen skjebne.

Mattis Herman Nyquists tolkning og språklige bearbeidelse av teksten forsterker dette og bringer innholdet inn i vår egen tid, alt mens ordene dirrer i samklang med nåtidige begreper og understrekninger.

Artikkelen fortsetter under bildet.

###

Mariann Hole. Foto: Øyvind Eide

Les også: Teateranmeldelse «Den 25. timen»: Rasjonelt om det irrasjonelle

Ibsens «Et dukkehjem» handler om mennesker som griper etter kontakt og samforståelse selv når de står som fjernest fra hverandre. Følelsen av realtid, men også av å kikke inn i et «wunderkammer» av dels skjulte følelsesmessige understrømmer, forsterkes gjennom Jørgen Wangensteens enkle sceneoppsett på Torshovteatret. En rund lysende plattform på gulvet og en tilsvarende lysende i taket. To barn ligger og tegner på plattformen når publikum kommer inn, men går ut når de fem voksne kommer inn og setter seg på lysende kasser «ringside». Der utspiller også deler av dialogen seg når den ikke forflyttes inn i selve «ringen».

Denne stilistiske «sandwichen» av glorete lysdiagrammer understreker det nådeløse blikket som settes på hver og en av dem, og ut skal det tyte både besk humor og strimer av pur angst. Skuespillernes evne til å forstørre de små stikkene av nag, hat og desperasjon, men også kjærlighet, er med på å understreke kompleksiteten i det som fortsatt framstår som et overveldende drama.

Les også: Dansekompanier kan bli lagt ned: – Det ser mørkt ut

Det er en smørblid og selvdiggende Torvald (Nils Jørgen Kaalstad) som starter utspørringen av sitt lille «ekorn», Nora (Mariann Hole), som har handlet juletre og gaver til barna, kort sagt ødslet av hans penger. Uten syn for andre enn seg selv turer han fram. Nora er trofékona, «spillefuglen» som setter penger over styr. Den fatalt syke vennen Rank (John Emil Jørgensrud) er som luft for han, som er blitt Noras fortrolige, og soler seg i glansen av å være i en maktposisjon der han både kan byge opp og ødelegge andres liv. Handlingen som følger er Ibsens egen, men ordene er annerledes, språket er råere og friere, og med vendinger, banning og uttrykk som løsriver det hele fra så vel originalen som tidligere tiders oppsetninger og tolkninger.

Les også: Anmeldelse «Woundman og Robyn»: Å være ung er for jævlig. Eller?

Torvald Helmer har fått en høy stilling i banken, noe som betyr forhøyet levestandard og endelig belønning for slitet. Det Torvald ikke vet, er at Nora på et tidspunkt lånte penger av sakfører Krogstad (Thorbjørn Harr) for å bevise sin selvstendighet og finansiere en reise for å redde den da dødssyke ektemannen. Siden har hun som hjemmeværende spinket og spart av midlene Torvald har gitt henne for å betale lånet tilbake. Nå gjenstår det bare en nedbetaling, og hun er gjeldfri. Dette betror hun Kristine Linde (Lena Kristin Ellingsen), sin gamle venninne som hun ikke har sett på mange år, men som nå kommer uanmeldt på besøk i håp om at Torvald gjennom sin nye posisjon kan gi henne jobb.

Det kan Thorvald, men for å få plass til henne må han si opp Krogstad. Og Krogstad er et «grusomt menneske». Når han presser Nora med vissheten om at hun i desperasjon forfalsket en underskrift for å få tilsagn på lånet, og truer med å fortelle det hele til Torvald, settes alt i spill.

Artikkelen fortsetter under bildet.

###

Nils Jørgen Kaalstad. Foto: Øyvind Eide

Nyquists bearbeidelse gjøres tidsaktuell gjennom bruk av mobilmeldinger, finanssjargong og kostymer, og man kunne for eksempel lett sett for seg at Nora blogget om vintageklær. Mens Kaalstad gjør Torvald til en nær euforisk selvnytende skikkelse med enkel menneskelig ballast, er det Mariann Hole som tar oppgaven med å målbære stykkets distanserte forestillinger og dype klangbunn. Hun blir en dronningen av overfladisk selvbeherskelse, men det røyner på når det lykkelige «dukkehjemmet» hun har reist rundt seg selv knaker i sammenføyningene og det evige blendende smilet krakelerer av frykt når sannheten skal komme for en dag.

Mariann Hole balanserer det beherskede og distanserte med intenst nærvær og et finstemt kroppsspråk som står i kontrast til Kaalstads intuitivt tekniske eksplosjon av en Torvald-skikkelse. I randsonen briljerer Thorbjørn Harr som den kaldeste Krogstad som tenkes kan.

Les også: Anmeldelse Susanna: Fra Baudelaires avgrunn

Skuespillet er gjennomgående godt. Men den påtatte distansen og stivheten mellom figurene som regien legger opp til, føles etter hvert hemmende for hvordan vi leser de enkelte relasjonene, særlig målt opp mot hvordan teksten frir seg fra Ibsens opprinnelige «stive» høviskhet og blir en organisk materie i seg selv. Klossete dans og pantomimeaktige fysiske berøringer, som for å understreke tida vi lever i akkurat nå, er noen av virkemidlene som gjør at brikker i renkespillet går tapt underveis. Dette fører til at flere av de emosjonelle kastene man registrerer på scenen, som Ranks dødsbudskap og Kristine Lindes mot, ikke gjør tilstrekkelig inntrykk.

Men slutten er som en knyttneve, hvor både den nyskrevne teksten og spillet mellom Kaalstad og Hole til fulle understreker Nyquists lysende forståelse av Ibsens evige klo.