Kultur

– Det er viktig å se arbeiderklassen på film

Nå skal Charlotte Blom bringe politisk ukorrekthet til kinolerretet, med sin nye komedie, inspirert av oppvekst i Sarpsborgs arbeiderklasse – og prinsesse Diana.

Bilde 1 av 4

– Det er jo veldig spennende. Det er en uforutsigbar tid, men jeg er glad for at vi nå kommer med en ny film. Og jeg tror folk trenger dette nå: En feelgood-film hvor du kan le og kanskje gråte litt.

Med «Dianas bryllup» er Charlotte Blom den første norske regissøren som får kinopremiere med en film for et voksent publikum, etter at koronapandemien satte verden i lockdown i mars. I en tid der mange filmpremierer settes på vent, synes hun det også er en fordel å ikke få stor konkurranse fra andre kinofilmer.

Les også: Tar stor risiko med norsk kinopremiere (+)

– Det er egentlig en god timing for denne premieren. Det kan være godt å se folk klemme og kysse på film, se en normalitet igjen, og kanskje bli minnet om at dette skal vi tilbake til.

Kongelig parallell

Regissøren henter mye inspirasjon fra egen barndom og oppvekst, men «Dianas bryllup» begynner ni år etter at hun selv er født, og tar utgangspunkt i en veldig spesifikk dato: 29. juli 1981 – dagen da prinsesse Diana og prins Charles giftet seg.

I «Dianas bryllup» skildres ekteparet Liv og Terje (spilt av Marie Blokhus og Pål Sverre Hagen) sitt turbulente liv gjennom datterens øyne – som også heter Diana. Stillfoto: Nordisk Film

Fra «Dianas bryllup». Foto: Maipo Film

– Det var en fin ramme for filmen i den forstand at da Diana og Charles giftet seg, så var det som om hele verden fulgte med, og hele verden trodde på kjærligheten. Så viste det seg jo å være alt annet enn kjærlighet. Det var fint å ha den kontrasten mellom det store bryllupet som hele verden så på, som fremsto som den store kjærlighetshistorien – og til det bitte lille bryllupet i kantina til Borregaard Industrier. Men som i motsetning rommer så mye kjærlighet, forteller regissøren.

Arbeiderklassemiljø

Men kjærlighetshistorien som blir hovedfortellingen i filmen, går ikke akkurat på skinner, der ekteparet Liv og Terje (Marie Blokhus og Pål Sverre Hagen) skildres gjennom datterens øyne – som også heter Diana.

– Hun vokser opp med foreldre som ikke sparer på noen ting, forteller Charlotte Blom. Hun har satt historien til det miljøet hun selv er fra: Et arbeiderklassemiljø i Sarpsborg.

Fra den nye norske komedien «Dianas bryllup»

Fra «Dianas bryllup». Foto: Maipo Film

– Jeg opplevde oppveksten og miljøet som nokså rikt og med stor takhøyde. Disse karakterene er ganske spontane og følelsesstyrt. Det er ikke så mye analyse. I dag synes jeg det rommet til å kunne være sånn, har blitt mye trangere.

Hun utdyper:

– Middelklassen blir jo veldig ofte portrettert i norsk film. Jeg synes det er viktig å se arbeiderklassen på film, og som jo utgjør en stor del av Norge. Påstanden er gjerne at vi har et klasseløst samfunn. Og det er vi nok i forhold til andre langt mer klassedelte samfunn, som for eksempel Sverige, som har adel. Men det er jo store forskjeller i Norge, og det er ganske underkommunisert.

– En befrielse

Språket har dermed vært viktig for å beskrive klasseperspektivet for Blom, som selv har skrevet manus.

– Mange av karakterene har et ganske umiddelbart språk, og de er spontane. De er veldig lite politisk korrekte. Det synes jeg er en befrielse – nettopp fordi i dag er det litt for humørløst og det er for lite rom til å være politisk ukorrekt.

Charlotte Blom har laget film inspirert av miljøet hun selv vokste opp i: Et arbeiderklassemiljø i Sarpsborg. Foto: Mimsy Møller

Charlotte Blom, regissør «Dianas bryllup». Foto: Mimsy Møller

– Man blir jo mye fortere korrigert på i dag – både som familie, og som menneske. Det skal veldig lite til før du føler at du er mislykka. Jeg synes for eksempel det er helt galskap at noen mener man ikke skal kunne drikke alkohol foran barna sine. Jeg forstår det ikke helt – med mindre man har et alkoholproblem. Det Diana ser, er noe som også er en skyggeside av livet. Samtidig, tror jeg kanskje mange barn i dag blir beskytta for mye, og mange vil i så fall kanskje få et sjokk når de senere skal leve sine egne liv. Hvis jeg tenker på min egen oppvekst, var det veldig ofte de voksnes liv som ble betrakta av barn. Nå er det snudd helt på hodet. Foreldre betrakter barna sine hele tida.

Komedie og smerte

Uperfekte relasjoner og forhold har hun skildret med humor før, i spillefilmdebuten «Staying Alive» fra 2015. Men selv om hun lager «feelgood», er Blom opptatt av å skape en balanse mellom humor og smerte

– Det finnes mye humor i smerten. Komedien finnes jo selv i det mørkeste mørke, påpeker hun.

– Men komedien kan ikke slå i hjel smerten, heller. Det vonde skal ikke gjøre noe mindre vondt, selv om man bruker humor.

Les også: «Alle elsker et løvetannbarn. Sandra Lillebø viser fram kostnaden» (+)

Mer fra Dagsavisen