Kultur

– Det er noen ritualer i kontorlandskapet som er utrolig fine

Hovedpersonen i Bjørn Olaf Johannessens nye roman har jobbet 25 år i samme bedrift. Årsaken: Han har aldri turt å holde avskjedstalen.

– Jeg tenker boka slår et slag for arbeidslivet, sier Bjørn Olaf Johannessen.

I romanen «Avskjedstaler gjennom tidene», som utgis på Tiden forlag i august, møter vi en navnløs mann i 50-åra som har jobbet i den samme bedriften i 25 år. Enslig, barnløs og med en dement mor som sin eneste venn, er arbeidsplassen ett av få holdepunkter i hans liv.

– Vi rettferdiggjør vår plass på kloden gjennom en del ting. Det å være virksom og produktiv er nok instinktivt viktigere for oss enn hva vi er klar over, fortsetter Johannessen.

Avskjeder 

«Avskjedstaler gjennom tidene» er Johannessens andre roman. Best kjent er han kanskje som manusforfatter, blant annet som en av skaperne av tv-serien «Kampen for tilværelsen» fra 2014. Men med bakgrunn som sivilingeniør fra både SINTEF og Det Norske Veritas kjenner han godt til de mange normer og ritualer som ligger til grunn for det norske arbeidslivet. Blant disse finner vi avskjedstalen, som hovedpersonen i den nye bok har spesialisert seg på.

– Men han har aldri har holdt en avskjedstale i hele sitt liv, forteller Johannessen.

– Man blir jo ekstra sensitiv overfor det man er redd for. Når du er veldig på alerten, tar du det også inn. Slik sett kan du bli en slags nasjonal ekspertise på din største frykt.

Ifølge Johannessen kan slike taler i seg selv også gi interessant bilde av samfunnsutviklingen:

– Alle strømninger i tiden setter sitt avtrykk på tingen. Dermed kan du studere en liten ting veldig grundig, og bli et klokt menneske gjennom det.

– Men er det ikke også noe vemodig og melankolsk ved disse avskjedstalene? 

– Jeg tenker ikke sånn om avskjedene på jobben, men boka handler om avskjeder på en del forskjellige plan. Noen av de andre er mer melankolske og sentimentale.

Arbeidslivets ritualer

For Johannessen selv var det ikke vanskelig å ta avskjed med jobben som sivilingeniør for å leve av skrivingen. Samtidig er det flere sider ved arbeidslivet han savner.

– Jeg var også veldig glad i yrkes- og kontorlivet. Det er noen ritualer i kontorlandskapet som er utrolig fine. Kaffemaskinen, lunsjpausen, å gå innom plassen til enkelte kollegaer, det er et sånt nettverk innen arbeidsplassen som er forlokkende.

– Kan dette også være en av grunnene til at karakteren din har blitt værende på samme plass i 25 år? 

– Ja, men også det at han faktisk kan noe. Han har jo en spisskompetanse, som han også selv blir bevisst på i løpet av boka.

Johannesen sikter her til hvordan hovedpersonen har spesialisert seg i et simuleringsprogram som beregner utslipp fra fabrikkpiper. Hvis jobben skulle ryke, ser det fort stusselig ut for den navnløse protagonisten.

Les også: Bokanmeldelse: Martin Sellevold: «Bikkjevakt»: Morsomt om moderne sjørøveri

Dement venn 

Mye i hovedpersonens liv handler om jobben, men han har også et nært forhold til sin demente mor. I romanen ønsker Johannessen å få fram hvordan fram hvordan eldre og omsorgsavhengige foreldre, ikke nødvendigvis behøver å være en belastning.

– Moren er faktisk en god venn, og det er noe fint med det. Forelde behandles ofte som et ansvar eller en byrde, men det er også rett og slett mulig å ha sin mor som venn, sånn er det litt med denne mannen, sier Johannessen. 
Men i og med at hun er dement og stadig glemmer, er det vel også noe litt tragikomisk over det hele?

– Det kan du nok si. For meg er humor nesten en nødvendighet, da det kan være vanskelig å ta livet fullt på alvor. Her ligger det nok ikke så mye i direkte vitsehumor, men kanskje heller litt i formuleringene og blikket.

Roadmovie 

Og det er nettopp morens glemsel som setter i gang den ytre handlingen i Johannessens roman. Når hun vinner et maleri i et kunstlotteri, en premie hun stadig vekk glemmer, tar sønnen fri fra arbeidsplassen i Bergen noen dager for å hente bildet i Oslo. Med dette dras leseren med på en road trip over fjellene i Sør-Norge. Her møter mannen alt fra bedriftskunder til haikere og turister. Ifølge Johannesen har fortellingen klare paralleller til den typiske roadmovien.

– Absolutt! Jeg er også filmforfatter, og måten jeg strukturer fortellinger på er nok ganske filmatisk. Dette er jo en slik klassisk fortelling.

Hva hovedpersonen eventuelt lærer om seg selv i løpet av turen, er derimot opp til leseren å bedømme.

– Han nekter selv å gå med på at det er en dannelsesreise, og er sånn sett veldig på alerten når han føler noe er i ferd med å skje. Det dreier seg om en person som skal ha seg frabedt å bli belært av livet.

Les også: Bokanmeldelse: Tom Egeland: "Kongen"

Sin egen herre

Med bok nummer to unnagjort er Johannessen på god vei til å etablere seg som romanforfatter. Selv om han riktignok er i gang med et nytt tv-prosjekt sammen med Erlend Loe og Per Schreiner, er det litteraturen han vil satse på i tida framover.

– På sikt vil jeg helst skrive bøker. Jeg liker godt å være herre over mitt eget produkt. I film- og tv-bransjen er det så utrolig mye venting, penger og andre mennesker som vil blande seg inn i skrivingen din. Derfor er det veldig deilig å ha en sånn autonomi.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!