Kultur

Bokanmeldelse: «Allis sønn» av Magnhild Haalke: Friskmeldt 85-åring

Magnhild Haalkes 85 år gamle roman «Allis sønn» har ikke bare en forbløffende friskhet, men også en plagsom aktualitet.

ROMAN

Magnhild Haalke

«Allis sønn»

Aschehoug

Det er vanskelig ikke å bli berørt av fortellingen om barnet Elling og moren Allis, debuten til en 50-åring som gjennom 30 år hadde vært lærer i småskolen. Romanen lanseres denne sommeren i en nyutgave fra Aschehoug.

Romanen ble da den kom i 1935 etter hvert solgt til hele 17 land, til stort sett rosende anmeldelser. Unntaket var Nazi-Tyskland, der sensuren forlangte at slutten måtte endres. Romanen kom derfor ikke ut i Tyskland. Magnhild Haalke var sånn sett i godt selskap med tanke på at Henrik Ibsens «Et dukkehjem», som kom i 1879, ble utsatt for det samme kravet fra tyske teaterregissører.

Det oppleves som merkelig at en så psykologisk skarp fortelling som «Allis sønn» er blitt nesten helt glemt. Magnhild Haalke skrev i en tid der Sigrid Undset, Olav Duun og Cora Sandel dominerte. Sistnevnte kom med sin Alberte-trilogi på 1930-tallet, og Sigrid Undset skrev «Elleve år» nettopp i 1935. Likevel er eksempelvis Cora Sandel mye sterkere tilstede i den alminnelige litterære bevissthet enn Magnhild Haalke. Det er vanskelig å forstå hvorfor når man leser debutboka. Forståelsen for og den psykologiske innsikten i det «unormale» barnet oppleves merkelig moderne. I følge Magnhild Haalke selv skal hun ikke hatt kjennskap til psykoanalysen, men hatt «den indre forståelsen» for barn. Hun fortsatte å skrive en rekke romaner, ofte om kvinneskjebner, flere av dem prisbelønte. Hun utga også en selvbiografi ,«Mot nytt liv», da hun var 92 år gammel.

###

Nå er Magnhild Haalkes (1885-1984) roman igjen tilgjengelig, utstyrt med et velskrevet og engasjert forord av Monica Isakstuen, og med et forklarende tillegg til alle trønderske dialektord som pryder forfatterens språk. Nettopp bruken av trønderdialekten bidrar til den lette, forfriskende tonen i boka. Her skal straks innskytes at det ikke er noe «lett» over innholdet i denne romanen. Den oppleves snarere som et stengt og mørkt kammerspill. Magnhild Haalke har plassert sine personer på ei lita øy, Bekkerøya, der de svake er prisgitt de sterke. I sentrum barnet som er annerledes, den 5-årige Eling som er så veldig god på å rime, som begeistres over vakre ord, som dikter og skrøner og ser dyr og figurer der andre bare ser hav og himmel. Han er også et barn med sterk vilje, en gammelklok liten person som står opp mot de voksne. Og som kaster stein når frustrasjonen og fortvilelsen blir for stor og uhåndterlig. Den unge moren Allis strever for å «gjøre ham mer normal». Hun er overarbeidet og dessuten kuet av de fæle svigerforeldrene som eier huset. Kan ikke huske noen gang i norsk litteratur å ha møtt slike svigerforeldre!

Magnhild Haalke forteller om svigermors «nærsøkte, lurende øyne» og om «hennes tynne, karrige medfølelse». Det hjelper ikke på Allis situasjon at ektemannen Estril er sjømann, og kan være borte fra øya opptil fem år i strekk. Når han endelig kommer hjem er han hjelpeløst vitne til en familiesituasjon han ikke har styrke til hverken å rydde opp i eller endre. Heller ikke forstår han denne sønnen som er så helt annerledes enn andre barn, og ikke klarer å ro færingen over bukta til Innlandet, der skolen er og Allis familie er bosatt.

Magnhild Haalke styrer sin Elling og Allis rett mot katastrofen. Det skal ikke nektes at romanen i moderne øyne har noen melodramatiske trekk. Forfatteren Magnhild Haalke kjente sine litterære virkemidler og har skvist dem til siste dråpe. Både en velvillig lærer og en lensmann kommer inn i bildet, og Allis familie på Innlandet virker villige til å hjelpe til med Elling. Men ingen slipper til. Allis vokter over sin sønn og vil ikke slippe ham. Moren Allis framstår som både et offer og et menneske som stenger for sønnens muligheter. Det er også i dag en opprørende historie å lese. Det levende, direkte, men også sansevare språket til Magnhild Haalke kombinert med klokskap og forståelse for dem som er annerledes - gjør «Allis sønn» til en stor leseopplevelse.

Mer fra Dagsavisen