Kultur

Srebrenica 25 år etter: En skamplett i Europa

KOMMENTAR: Mens verden i dag minnes folkemordet i Srebrenica for 25 år siden, hjemsøkes Europa igjen av stadig sterkere nasjonalistiske strømninger.

«Intet av det jeg har skrevet om Jugoslavia, kan brukes til å ta meg, ikke et eneste ord. Det er litteratur», har nobelprisvinner Peter Handke sagt. Hadde det bare vært så vel, at det var litteratur.

Les også: Inviterer til Srebrenica-markering (DA+)

Den omstridte østerrikske forfatteren Peter Handkes skammelige forsvar for massakren på minst 8.372 menn og gutter i Srebrenica i 1995 som «hevn fra serbernes side», føyer seg inn i en rekke av fornektelser rundt Europas svarteste kapittel siden andre verdenskrig. Russland har nektet å anerkjenne Srebrenica som folkemord, Nederland frikjente sine fredsbevarende FN-styrker som delaktige selv om de sto passivt på sidelinjen og lot det skje, og Milorad Dodik, president i Republika Srpskas (Den serbiske republikken), har annullert den bosnisk-serbiske rapporten fra 2004 og kaller Srebrencia-forbrytelsen «en fabrikkert tragedie i den hensikt å demonisere serberne».

Frykten for at Dodiks holdninger bidrar til å skjerpe de ulmende etniske konfliktene på Balkan er berettiget, også med tanke på at Dayton-avtalen fra november 1995 knapt har greid å bringe den framgangen i regionen den var ment å gjøre. Den preges av økonomisk, sosial og politisk ustabilitet, alt mens Dodik legger videre stein til byrden i et Europa hvor nasjonalisme og fremmedhat er på frammarsj. I det bildet kan også Handkes uttalelser være farlig ideologisk brensel på bålet.

Les også: Peter Handke om Srebrenica: – Det var hevn, ikke folkemord

Artikkelen fortsetter under bildet.

Forfatteren Peter Handke har fått sinnene til å koke etter sine uttalleser om Srebrenica-massakren. Foto: AP/NTB Scanpix

Peter Handke. Foto: AP

At massakren i Srebrenica var en «hevn» er det imidlertid liten tvil om, men denne hevnen var på ingen måte heroisk eller mulig å rettferdiggjøre. Det var en nedrig, hatefull og rasistisk krigsforbrytelse som føyer seg inn i rekken av de verste folkemordene verden har sett. Et konkret resultat av at bosniaserbernes leder Radovan Karadžic hadde utstedt «Direktiv 7», ordren om permanent fjerning av alle bosniske muslimer – bosnjaker – fra de sikre sonene i en krig det internasjonale samfunnet tapte kontrollen over og som var langt mer hensynsløs, brutal og uforsonlig enn noen av de andre konfliktene på Balkan på 90-tallet.

Karadzic lovte «blod til knærne» om den serbiske armeen greide å ta Srebrenica. Hans general i felten, «slakteren» Ratko Mladic, ledet den blodige offensiven og hadde på ingen måte glemt de harde kampene i området noen år før, der fire hundre sivile og to tusen serbiske soldater mistet livet i det strategiske «musehullet» i fjellområdet helt øst i kilen som i dag tilhører Bosnia-Hercegovina. Hans nag til alle menn i området som FN den gangen hadde erklært «sikker sone» og hvor flyktningene fra den etniske renskningen strømmet til, kjente ingen grenser.

Og det stanset ikke der. «Het er vi, 11. juli 1995, i den serbiske byen Srebrenica. (…) Endelig er øyeblikket kommet til at vi også her kan få hevnet oss på tyrkerne etter det blodige opprøret mot dahijaene i 1804», kunne Mladic proklamere etter den serbiske angrepsoffensiven og enklavens fall.

Les også: Gjendikteren tar Paul Celan med i kamp

Artikkelen fortsetter under bildet.

Bahrudin Salkovic ved kisten av faren, som skal gravlegges i en seremoni ved Potocari-Srebrenica-gravlunden under 25-årsmarkeringen for massakren i Srebrenica i dag. Foto: Reuters/Dado Ruvic/NTB scanpix

Bahrudin Salkovic ved kisten av faren, som skal gravlegges i en seremoni ved Potocari-Srebrenica-gravlunden under 25-årsmarkeringen for massakren i Srebrenica. Foto: Reuters/Dado Ruvic/NTB scanpix

Smilende la han til foran serbiske TV-kameraer og om lag 25.000 bosnjakiske flyktninger at ingen ville komme til skade. Senere skulle han personlig dele ut mat, vann og flere forsikringer der ute på Sandici-engen, hvor flere tusen flyktninger var samlet opp. «Han oppførte seg instinktivt på samme måte som nazistene i visse faser av jødeutryddelsen», skriver Ivica Dikic i den dokumentariske romanen «Beara – om folkemordet i Srebrenica», som nå er oversatt til norsk. Så senket mørket seg.

Dikic beskriver videre hvordan Mladic i så stor grad tørstet etter personlig berømmelse at han lignet mer på en uansvarlig balkansk politiker under en valgkamp enn på en militær leder. «Det var hevn for hele historien», skriver Didic; «Resultatet av lag på lag med hat, omgjort til strategisk og politisk underholdning. Men også det mest dramatiske utslaget av Ratko Mladic og det bosnisk-serbiske politiske lederskapets brutale irrasjonalitet».

Mladic ble i 2017 dømt til livsvarig fengsel av FNs krigsforbryterdomstol for det tidligere Jugoslavia (ICTY), en institusjon som står igjen med æren i behold når det gjelder Srebrenica. Men når enker, mødre og døtre samles i Srebrenica denne helgen for å sørge over det som skjedde for 25 år siden, er fortsatt ikke Mladics anke ferdigbehandlet. Nå er det koronaen som har sørget for enda flere av utallige utsettelser i rettssystemets kamp for å sette et endelig punktum for den 77-årige «slakteren» som med skrantende helse sitter fengslet i Haag.

Les også: Ny Milan Kundera-biografi: Et tvangsmessig behov for å ta kontroll over sitt eget image

Artikkelen fortsetter under bildet.

Radko Mladic på vei inn i retssalen for å motta livstidsdommen i 2017.
Foto: AFP/NTB scanpix

Ratko Mladic i rettssalen i Haag. Foto: AFP

Den som måtte utføre grovarbeidet for Mladic var oberst Ljubisa Beara, uten en annen plan enn at over 8.000 bosnjakiske menn og unge gutter skulle utryddes uten at flere enn høyst nødvendig fikk vite om det og hvor de ble av. Men mange hundre, om ikke tusen, visste likevel allerede før det skjedde, også innen internasjonal etterretning og toppolitikk. Også sivile landsbyboere som hatefulle og mordlystne kastet seg inn i massakrene og i soldatenes ydmykelser, voldtekter og deportasjon av kvinner, barn og uføre. Uskyldige buss- og lastebilsjåfører ble tvunget til å delta ikke bare med å frakte fangene til skogholtene der de skulle likvideres, men også selv skyte så de skulle bli delaktige og ikke få status som vitner. Det var ikke noe spørsmål om hvem skulle drepes, bare hvem som skulle drepe.

Med utgangspunkt i rettspapirene fra krigsforbryterdomstolen i Haag beskriver Didic med klinisk nøkternhet hvordan først Scandici-sletten ble tømt, og hvordan gutter, menn, bestefedre, onkler, nevøer – over 1.000 i denne leiren alene, helt ned i 14-årsalderen – ble skilt fra kvinnene og fraktet til lagerhaller i Kravica. Inne i lagerbygningene, glovarme i den stekende solen, fyrte de «røde beretene» av maskinpistolene og kastet håndgranater inn i den stinne folkemassen. Etter to timer fantes kun en håndfull overlevende, musestille under hauger med døde kropper.

Noen få hundre nederlandske soldater i de fredsbevarende styrkene, selv truet på livet av Mladics styrker og preget av bosniaserbernes trusler om å drepe FN-tilknyttede krigsfanger, var ikke i stand til å stanse en serbisk armé herdet av fire år med hensynsløs krigføring. Passiviteten deres har likevel måttet tåle kritikk i ettertiden, bildet av den livredde nederlandske oberst Thom Karremann som skåler med Mladic 12. juli er blitt et skammens symbol på manglende inngripen fra FN-styrkene, ikke bare dem som var i UNPROFOR-leiren i landsbyen Potocari, hvor fra de fleste busslastene med dødsdømte fanger ble kjørt etter at de brutalt ble skilt fra kvinner og de minste barna, men også fra det internasjonale samfunnet generelt.

Les også: Beate Grimsrud minneord: Stemmen mellom ytterpunktene

Artikkelen fortsetter under bildet.

FILE - In this July 13, 1995 file photo, Dutch U.N. peacekeepers sit on top of an armored personnel carrier while Muslim refugees from Srebrenica, eastern Bosnia, gather in the village of Potocari, just north of Srebrenica. The Dutch Supreme Court is ruling Friday July 19, 2019 in a long-running legal battle over whether the Netherlands can be held liable in the deaths of more than 300 Muslim men who were murdered by Bosnian Serb forces during the 1995 Srebrenica massacre. (AP Photo/File)

Nederlandske FN-styrker skuer ut over tusener av flyktninger i Potocari-leiren i 1995. Foto: AP

Det skjedde i dag for nøyaktig 25 år siden. I de gamle sinkfabrikkene og i klasserommene i landsbyskolene i Kula, Petkovci og Rocevic, i kulturhuset i Pilica, i Orahovac og Kravica og andre landsbyer, ble Karadzics visjon til virkelighet i løpet av den lille uken som fulgte. Også i skolen oppkalt etter han selv, «Vuc Karadzic», i Bratunac, dampet gulvene av blod før oberst Beara bestemte at det var lettere å skysse fangene levende til nygravde massegraver i området for så skyte dem der.

Det var en plan med et uhyrlig mål og uten begynnelse, men med en ubønnhørlig slutt og et omfang Europa ikke har sett maken til siden jødeutryddelsene. Skjønt slutt. Ennå er rundt 1.200 ofre ikke gjort rede for. De har ikke fått en ny grav på de enorme minnelundene og gravplassene i Poctocari i Srebrenica som er resultat av en opprydding og gransking som fortsatt pågår. Og ennå har ikke det endelige oppgjøret med det internasjonale sviket blitt effektuert, til tross for at daværende FN-generalsekretær Kofi Annan i 2000 ga hele det internasjonale samfunnet skylden for å ikke ha beskyttet Srebrenica.

Mens Europa igjen er i ferd med å mørkne, hviskes dermed sporene fra den kollektive unnfallenheten i Srebrenica ut av historien. Og med det svært dyrekjøpt lærdom.

FILE - A July, 10, 2007 file photo shows a Bosnian worker passing by a human skull during exhumation at a mass grave site in a village of Budak, near Srebrenica, Bosnia-Herzegovina. Former Bosnian Serb Army chief Ratko Mladic will learn his fate on Nov. 22, 2017, when U.N. judges deliver verdicts in his genocide and war crimes trial. (AP Photo/Amel Emric, File)

Fra utgravinger av massegraver i Srebrenica. Foto: AP

Mer fra Dagsavisen