«Grazie mille», maestro Morricone

Det er få filmkomponister forunt å bli stjerner av et verdensformat som gjør dem kjent i seg selv, langt utover filmene de har komponert musikken til. Enda færre, om noen, er blitt superstjerner av det formatet «Maestro» ble. Det var den tittelen han beskjedent ønsket seg, den han foretrakk og den han svarte til undertegnede intervjuet han i fjor foran det som ble hans første og siste opptreden på norsk jord, i et fullsatt Telenor Arena som en del av hans 60-årsjubileum i musikkens og filmmusikkens tjeneste. Mandag døde Ennio Morricone på sykehus i hjembyen Roma etter å ha falt og brukket lårbeinet.

Med lokalt kor i rekkene kunne «60 Years Of Music Tour»-konsertene telle over 200 musikere som under hans myndige, likevel ydmyke ledelse fra podiet framførte noen av filmmusikkhistoriens største øyeblikk: «The Good, The Bad And The Ugly», «Cockeye’s Song», «Gabriels Obo» og selvsagt «The Ecstasy of Gold», så intens i avleveringen at man formelig så Eli «Tuco» Wallace sperre opp øynene og Clint Eastwood heve rifla i «Den gode, den onde og den grusomme»s dramatiske sluttscener. Slik kunne han minne oss på at musikk i seg selv er bilder, også uavhengig av filmene som han bidro til at ble klassikere. I den andre enden av skalaen ble selv de mest forglemmelige filmene severdige gjennom lyden de utstrålte. Lyden av Morricone.

Les også: For en neve Ennio Morricone (+)

Alt av Ennio Morricone var stort og betydelig, likevel mistet han aldri den enkle tonen av syne, den lille finten som brått kunne dreie et musikkstykke i en helt annen retning, den ømme erkjennelsen av hvilken rolle den smale avantgarden kunne spille i det større bildet. Det var med dette utgangspunktet han gikk på leting etter den store lyden, og som gjorde at han tidlig i karrieren utviklet sine egne måter å skape lydbilder på da datidens 8- og 16-spors opptakere ble for små. «Det ga en ny form for merkelig musikk som var vanskeligere å fordøye, men det ble svært vellykket», fortalte han selv om musikken han i starten av karrieren skrev til i hovedsak italienske filmer, og som gjorde han etterspurt langt utover Cinecittàs studioer i Roma. I dag er det nesten umulig å telle opp alt han har gjort. Nærmere 500 filmer, utallige komposisjoner utover filmens verden og en karriere som popmusikkomponist for artister som Paul Anka, Francoise Hardy og Pet Shop Boys. Alle som har vært på en Metallica-konsert har dessuten brølt idet konsertene starter med «The Ecstasy of Gold».

Ennio Morricone var kompromissløs, men ble et popkulturelt ikon med røtter i det klassiske og i den italienske drømmen om å sprenge seg ut av en utarmet samtid. Seks år gammel skrev han sin første komposisjon. Da krigen brøt ut var han en god trompetist i likhet med faren, men selv om han aldri glemte messingen når han komponerte var det først og fremst det han skulle bli. Komponist, arrangør og maestro. Hans formative år var under den innflytelsesrike neoklassisistiske samtidskomponisten og dirigenten Gofreddo Petrassi og som medlem i kollektivet Gruppo di Improvvisazione Nuova Consonanza på 1960-tallet, der noen av Italias fremste unge komponister skilte lag med tradisjonene. Resultatet kan høres i Morricones mest ekspressive filmmusikkstykker, der ny bruk av teknologi og kunstretninger spilte inn.

Les også: Ennio Morricone i Telenor Arena: En intens opplevelse

Litt urettferdig kan man likevel hevde at det var de amerikanske westernfilmene hans nære venn Sergio Leone skapte – den såkalte Dollar-trilogien og «Once Upon A Time In The West» – som gjorde Ennio Morricone til allemannseie. Sannheten er mer sammensatt enn som så, men musikken han skrev til Leones filmer på siste halvdel av 1960-tallet, de store symfoniske scenarioene med plystring, munnspill, skudd, skrik og melankolsk dramatikk, løftet han inn i himmelen på samme vis som Leones kamerasveip gjorde himmelen til tak. Sergio Leones 1900-talls gangsterepos «Once Upon A Time In America» utvidet Morricones stjernestatus ytterligere, samt musikken han skrev til suksessfilmer som Brian de Palmas «The Untochables», Roland Joffés «The Mission», John Carpenters «The Thing» og Terrence Malicks «Days Of Heaven».

I lys av disse er det lett å glemme at det er nøyaktig 60 år siden han fikk navnet sitt på den første betydelige spillefilmen han skrev musikken til, «Fascisten» («Il fedreale»). Da hadde han i en årrekke allerede skrevet musikk andre hadde tatt æren for. Så fulgte de på, de kommende italienske registjernene, Bernardo Bertolucci, Gillo Contecorvo («Kampen om Algerie») og selvsagt barndomsvennen Leone, som han utviklet et så sømløst samarbeid med at mange har trodd de skrev musikken til filmenes nøkkelscener i fellesskap.

– Sannheten er at Sergio overhodet ikke var musikalsk. Det som var unikt med han var at han likevel hadde stor forståelse for hvor viktig musikken var for en film og hvordan den var nødt til å fungere. Det gjør han ikke til noe nær en komponist i seg selv, men det gjorde han helt spesiell. Hver gang jeg presenterte han for et stykke musikk som jeg hadde skrevet opp mot de enkelte scenene i filmene hans, kunne han med en gang si om det fulgte hans visjoner, om det var passende eller upassende», fortalte han meg i intervjuet der han også innrømmet at «spagetti westerns» var et uttrykk han ikke hadde noe til overs for. Ordet «soundtrack» nektet han å anerkjenne. Han insisterte på at han var komponist, og en komponist som skrev for film. Men da jeg nevnte filmer som «H2S», «Metti, Una Sera a Cena» og «The Red Tent» var det som om han spratt en flaske spumante i leiligheten i Roma.

Han sprudlet da han fortalte om de mindre kjente filmene og komposisjonene som han selv satte så umåtelig stor pris på, og som han håpet publikum skulle oppdage flere av. Blant dem også musikken til Giuseppe Tornatores «The Legend Of 1900» («Pianisten på havet») og «Cinema Paradiso», og den bossaaktige Tsjajkovskij-beslektede «Chi Mai» fra Jerzy Kawalerowiczs «Maddelena» som får nordmenn til å tenke på fjellvettreglene.

Les også: En maestro og hans magi

Ennio Morricone ble en levende legende og en utrettelig komponist som aldri sluttet å arbeide. Fortsatt vil det komme filmer med hans musikk, men likevel måtte det en filmens gravrøver til for at han skulle få sin første Oscar for et stykke filmmusikk alene, og ikke «bare» æres-Oscaren han fortjent fikk i 2007. I utgangspunktet var ikke Morricone glad i hvordan Quentin Tarantino til stadighet brukte hans tidligere filmmusikkstykker i «Kill Bill» og «Inglorious Basterds», men 34 år etter Morricones forrige western, actionkomedien «Vestens hardeste neve», fikk Tarantino lokket maestro tilbake til sjangeren med «The Hateful Eight» i 2015. Morricones åpningskomposisjon «Stage Coach To Red Rock» – drevet av et kobbel hester og tubaen – står igjen som et av hans fremste bidrag til filmmusikken, en kompleks komposisjon som smyger det allmenne og slående inn bakveien, og som leder oss inn i ukjente musikalske landskap på ny.

Nå er det Ennio Morricone selv som har hovedrollen inn i det store ukjente. Alt vi kan gjøre er å bøye oss i et «grazie mille» til en maestro verden aldri kommer til å se eller høre maken til.

Hold deg oppdatert: Få nyhetsbrev fra Dagsavisen