Kunstanmeldelse «New Visions»: Bare fantasien setter grenser

KUNST

«New Visions – The Henie Onstad Triennial for Photography and New Media»

Henie Onstad Kunstsenter, Bærum

Til 13. september

HØVIKODDEN (Dagsavisen): Foto kan være alt: Det første du ser når du kommer inn i Henie Onstad Kunstsenters store nysatsing ser ut som tekstilarbeider og tradisjonelt, nonfigurativt maleri. I dag kan du overføre fotografier til alt. For en som har vokst opp i mørkerom og fortsatt husker sensasjonen det var da man kunne få kopiert familiebildene på lerret, er dagens muligheter fortsatt en kilde for gledelig undring. Det at fotografiet imiterer andre materialer og uttrykksformer er ingen nyhet. Og det er ingen overraskelse lenger at du kan overføre foto til de fleste materialer. Rammene for hva fotografi er har utviklet seg enormt de senere årene. Bare fantasien setter grenser.

Les også: Teatervåren er levende igjen - disse teaterstykkene spilles nå og inn i sommeren

Når Henie Onstad Kunstsenter (HOK) har dratt i gang sin første triennale for «fotografi og nye medier» (og forlenget åpningstiden til over sommeren), er det en konsekvens av en nylig etablert rolle kunstsenteret har tatt på seg. Under direktør Tone Hansens ledelse har HOK ansatt en egen kurator, Susanne Østby Sæther, som skal jobbe med fotografiets samtid og historie. Så har da også foto satt sitt preg på HOKs utstillingsprogram. De to siste årene kan vi ramse opp Catherine Opie; Kåre Kivijärvi; Dag Alveng; Jumana Manna; Richard Avedon; og Norsk dokumentarfotografi før de nå slår til med en internasjonal triennale. Østby Sæther er kurator sammen med Behzad Farazollahi og Christian Tunge fra det kunstnerdrevne galleriet Melk.

Les også: Richard Avedon: Fotografen som endret historien

Artikkelen fortsetter under bildet.

Hannah Whitakers «Lick». Foto: Hannah Whitaker/Courtesy of the artist, Marinaro, New York and M +B, Los Angeles

«New Visions» er virkelig internasjonal – med et forbehold. Blant de 31 kunstnerne er fem nordmenn. Resten er spredd på flere (vest-)europeiske land (det inkluderer Russland, men ingen fra Sverige eller Storbritannia), Japan, Canada og Sør-Afrika. At over en tredjedel (elleve stykker) er fra USA er kanskje ingen overraskelse, men at Tyskland har med like mange kunstnere som Norge bekrefter en tendens vi har sett i noen tiår. Kuratorene kunne godt vært litt ivrigere i å finne kunstnere fra andre land enn de relativt opplagte.

Les også: Picasso-brystvorter avvist av Facebook – nå satser Henie Onstad på egen digitalkanal

Den store stjernen i sammenhengen, og på samtidskunstfeltet generelt, er tyskeren Wolfgang Tilmans. Han representerer en yngre generasjon enn de tyskerne som har store navn internasjonalt, som Becher-elevene Candida Höfer, Axel Hütte, Andreas Gursky, Thomas Ruff, og Thomas Struth. Tilmans’ direkte og ukunstlede fotografier setter tonen for en triennale der veldig mye dreier seg om hverdagslige betraktninger av uglamorøse motiver. Samtidig er det noe med det fotografiske blikket, med fargebruken og de store formatene som gjør denne utstillingen til noe helt annet enn hva en generell kunstutstilling ville vært.

Jeg innledet med å peke på verkene til Victoria Fu og Matt Rich (foto på tekstilforklær), og Hannah Whitaker (amerikanere alle tre). I disse verkene er den fotografiske prosessen en opplagt premissgiver. Men i Erin M. Rileys tilfelle (også hun er amerikansk) er fotografiet kun et utgangspunkt. Hun vever verk der utgangspunktet er egne fotografier og selfier funnet på nettet som hun overfører til vev. Disse arbeidene er de mest ekstreme variantene av «fotografi og nye medier» kan være – hvis du kan si at det faller inn under kategorien i det hele tatt? Mest ekstrem er sveitsiske Maya Rochat viser en omsluttende og stedsspesifikk installasjon som du tvinges å forholde deg til, fordi du må tråkke gjennom den for å komme videre i utstillingen.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Foto: Morten Andenæs, You Said I was, 2020. Courtesy of the artist and Galleri Riis

Da er det mer som forventet at det er enkelte kunstnere som arbeider med video, som canadieren Owen Kydd som viser «Durational photographs», varige fotografier i form av videoskjermer der det kun er ørsmå forandringer i stillebenet som vises. En annen som bruker video på en engasjerende måte er (nok en gang) amerikanske Victoria Fu, hvis sirkulære installasjon «Televoix 2» har en fascinerende og samtidig forvirrende retningsbestemt fortolkning av verden. Tyske Timur Si-Qins videoarbeider er en blanding av filmet, reel natur og datagenererte planter.

Les også: Et poetisk maskingevær

Hva som fortjener betegnelsen «nye medier», bortsett fra video, er uklart. Vi kan inkludere Morten Andenæs, som med sin film «Moving images» viser samme stillestående holdning til det filmede innholdet som Owen Kydd. Men Andenæs benytter seg av en teknologi som gjør at du kun ser filmen fra en spesiell vinkel. Det skyldes at han har brukt et «personvernfilter», en relativt fersk teknologi for (mobil-)skjermer som gjør at du kan se innholdet på skjermen kun fra en begrenset vinkel. Solveig Lønseth viser for øvrig en installasjon i Kunstnerforbundets overlyssal der hun har mørklagt det vakre rommet ved hjelp av det samme filteret.

Les også: Er det nødvendigvis godt å ha noe å tro på?

Artikkelen fortsetter under bildet.

Sara Cwynar, 96 Pictures of Sophie 1, 2 and 3. Foto: Aars Commission Series/Deposited at Henie Onstad Kunstsenter

Morten Andenæs utmerker seg, for øvrig, med sine stillferdige fotografier. Hans foto av en kenguru er, med sitt tradisjonsbundne utgangspunkt, blant utstillingens vakreste. Ingrid Eggen og Linn Pedersen er også verdt å nevne i denne kategorien. Men hvis jeg skal dele ut medalje for størst innovasjon med hensyn til bruk av «nye medier», må den gå til danske Johan Rosenmunthe. Hans skulpturelle objekter bruker fotografiet på en svært overraskende måte. Han kombinerer fotografiene med andre materialer, noe som gir dem et overjordisk og futuristisk preg. Det peker fremover.