Kulturminister Abid Q. Raja (V) kan avsløre overfor VG at «noen drikker på jazzkonsert». Han sier det som et eksempel på at Regjeringen i sin kompensasjonsordning for kulturlivet også tar høyde for kulturuttrykkene man kanskje ikke liker. 300 av de 900 millionene som nå legges i potten for å begrense raseringen av kulturen, idretten og frivilligheten generelt under koronakrisen, går spesifikt til kultur. Sammen med de øvrige tiltakene som kommer frilansere og permitterte til gode som følge av den totale nedsmeltingen, vil dette på kort sikt gi deler av kultursektoren litt pusterom. Men 300 millioner er på langt nær nok til å redde kulturlivet. Creo - forbundet for kunst og kultur - anslår i en kommentar til krisepakken på vegne av sine medlemmer alene, at minst det tredoble må til for at ikke bedrifter innen kulturnæringen skal gå konkurs eller at vi får «et uopprettelig tap av arbeidsplasser».
Les også: Sondre Lerche spiller konsert fra karantene
I en tid da viktigheten av kulturlivet og bekymringen for dets framtid har vært et mantra blant landets øverste politikere, viser krisepakken at de samme politikerne ikke forstår alvoret bak mantraet. Det er selvsagt godt nytt at flere og flere ser ut til å bli klar over hvor viktig kulturen er også i hverdagen, og ikke bare til fest og høytidelige åpninger, men nettopp derfor er det et paradoks at det er hverdagskulturen og alle de små aktørene og arrangørene som vil falle utenfor sikkerhetsnettet krisepakken skal utgjøre. Kort sagt den delen av kulturlivet som er med på å gjøre dette feltet så rikt og mangfoldig.
Les også: Maria Mena: – Jeg synger fra balkongen for å spre litt glede
Regjeringens tilskudd skal demme opp for tap av inntekter og omsetning for både artister, kunstnere, arrangører, gallerister, teatre, klubber og alle de andre som rammes mer eller mindre direkte av avlysninger og publikumsforbud. Pakken som regjeringspartiene med støtte fra Frp er blitt enige om, er en god begynnelse, men den er for begrenset så vel størrelsesmessig som hvem den inkluderer. Søknadene om tilskudd fra den ekstraordinære ordningen, som skal forvaltes av Kulturrådet og Lotteri- og stiftelsestilsynet, vil i første rekke måtte komme fra virksomheter som ikke har offentlig driftsstøtte som hovedinntekt. At det settes en nedre grense for publikumsarrangementer på 50 personer, vil imidlertid føre til at de som trenger det mest faller utenfor ordningen.
I sammenhengen peker derfor Abid Rajas «drikke»-kommentar – kanskje ufrivillig – på nok en av svakhetene ved krisepakken på 300 millioner til kulturlivet. Billettinntekter og støtteordninger alene er langt fra nok til å betale husleie og alle hyrer. Hjulene i kulturlivet, særlig den delen av det som ikke får størsteparten av inntektene fra offentlig støtte, må også smøres med øl og annet mersalg.
Les også: Gigantfestival i Storbritannia avlyst - toppnavnene er Oslo-aktuelle
At kulturlivet tvinges til å stenge ned på grunn av en nasjonal krise uten fasit, har bidratt til å blottlegge det faktum at vi lever i massekonsumets tid. Veksten i den norske kulturbransjen har de siste årene vært formidabel, med rik tilvekst av alternative scener, visningsrom og arenaer særlig innen teater, kunst og musikk. Fra pubsangere og pauseunderholdere på små og store arrangementer, til de minste gallerier og smal sceneperformance. Sårbarheten er derfor svært stor når eksistensgrunnlaget rives unna bokstavelig talt over natta. At artister og kunstnere nå bruker digitale plattformer for å strømme konserter, filmer, kunstverk, litteratur, opptredener og annet, er svært velkomment for både publikum og kunstens muligheter til å fortsatt eksistere i en krisetid.
Og mer enn noensinne strømmer vi serier, filmer, musikk, ord, snakk og medier, noe som i stort monn retter oppmerksomheten mot de enkelte aktørene, de såkalte «innholdsleverandørene». Men stor vilje til forbruk av innhold kan på ingen måte holde oppe det enorme apparatet som til vanlig sørger for et mangfoldig norsk kulturliv fra topp til bunn. Det er her Regjeringens krisepakke kommer inn.
Les også: Krisepakke på 900 millioner til kulturlivet, idretten og frivilligheten
At enkelte private arenaer i det lengste forsøkte å holde åpent da koronakrisen ble et faktum, var ikke nødvendigvis på grunn av en egennyttig tanke om inntjening, men på grunn av forpliktelser til underleverandører som dels truet, dels tryglet om at hjula måtte holdes i gang. Bak et sceneshow, en konsert eller en kunstutstilling finner vi en rekke aktører som ikke får navnet sitt på plakaten. De som leverer og styrer lyd og lys og annen teknikk, som sjauer og bærer, som gjør research og markedsføring og som klipper og limer i absolutt alle ledd. De som står og korer bakerst på scenen, innleide musikere på turneer uten noen forsikring om inntekt hvis konserter avlyses, eller alle dem som bidrar til å holde det lille hullet i veggen åpent slik at frijazzutøveren kan stå på den lave scenen foran de 42 betalende publikummerne som kjøper øl og vin i baren og sørger for et lite overskudd.
Noen tapper den ølen mens andre står vakt i døra mens musikeren bærer anlegget sitt selv for å spare de kronene. Vil de komme innenfor den foreliggende støttepakken? Den som kanskje ville sett mindre firkantet ut om regjeringspartiene hadde forhandlet den fram på bredt grunnlag i Stortinget, og ikke bare med Frp.
Les også: Hun har skapt et uimotståelig parallelt univers
Men også de større eller i det minste etablerte konsertscenene, kulturhusene og teatrene har underleverandører og løsarbeidere i en til vanlig definert næringskjede som nå er revet i filler. Slett ikke alle bitene vil passe inn i de ulike kriseløsningene som nå er lagt fram. Det er ikke dermed sagt at absolutt alle skal være kvalifisert til støtte ut fra det de skaper eller gjør innenfor et stort og løst sammensatt «kulturlandskap». Noen er ildsjeler og vil aldri være noe annet, og dårlig drift kan ikke belønnes med en offentlig redningspakke i en krisetid. Motkulturen finner dessuten alltid sine egne veier uansett hvilket økonomisk livsgrunnlag den opererer ut fra.
Men skal vi igjen kunne få et normalisert kulturliv når krisen er over, må ikke minst impulsene fra og aktørene på den laveste kulturgreina ivaretas gjennom utvidete kompensasjonsordninger. Det er her innovasjonen innen kunsten ligger, det er herfra framtidas talenter og artister skal komme, og det er på dette nivået at lavterskeltilbudet blomstrer i norske samfunnet og byr på kunst- og kulturopplevelser vi på ingen måte skal ta for gitt.