2020: Bok-Norges største krangler

Kan Jørn Lier Horst piratkopiere sin egen bok? Kan Cissi Wallin skrive at hun ble... ja, hva kan hun skrive, egentlig? Det er kø foran rettsalene etter bokbransjens store krangelår.

Kanskje det var det dramaturgiske virkemiddelet «lukket rom under press» som gjorde at det ble så ampert i norsk litteraturliv i 2020. Alle satt på hvert sitt hjemmekontor og kokte, det ble stadig færre muligheter til å lufte sinnet ved bardisken, til og med årsmøtet i forfatterforeningen måtte skje digitalt. Konfliktnivået lå så langt oppe i det røde felt at Vigdis Hjorth klarte å gi ut en roman helt ubemerket.

Her er bokbransjens verste, bitreste styggeste krangler fra 2020 – og noen litt søte:

Folket på Uthaug

På Ørland folkebibliotek ble det i vår lange ventelister på en dansk slektsroman fra 2017. Grunnen? Den danske tegneserieskaperen og satirikeren Maren Uthaug, av uttrøndersk slekt, skrev sin andre roman, «Hvor der er fugle» basert på familiehistorier om ondskap og uvennskap på halvøya Fosen nord for Trondheim. Boka skildrer livet til en familie som bor på fyret Kjeungskjær, med vold, seksualforbrytelser og drap. Den fikk litterære priser og gode anmeldelser i Danmark, og våren 2020 kom romanen ut på norsk, med bilde av det faktiske fyret på omslaget. Straks begynte debatten å gå i lokalmiljøet om hva Uthaug (som også er et stedsnavn på Fosen) kunne skrive om virkelige historiske personer.

«Burde anmeldes», «et ondskapsfullt angrep på bygda», var blant reaksjonene uttrykt i lokalavisen Fosnafolket.

 

 

Maren Uthaug - dansk forfatter med etternavn fra Trøndelag. Foto: Samlaget

Debatten nådde også nasjonalt nyhetsnivå i sommer.

Maren Uthaug selv repliserte med en viss vantro, på trygg avstand i København: – Skal det bare være de hyggelige historiene man kan fortelle?

 

Med venner som dette …

Hvem var mest uselvisk, Frode Saugestad som arrangerte Ari Behn-festival i september eller Vidar Kvalshaug som ga ut bok om Ari Behn i oktober? Det smalt i VG-spaltene etter at Vidar Kvalshaug hadde lansert sin Behn-bok med et NRK Dagsrevyen-innslag der han besøkte Behns grav.

Saugestad beskyldte beskyldte Kvalshaug for skammelig opportunisme: «Nei, Vidar. Du var ikke Aris venn. Og det vet du bedre enn noen andre», skrev Saugestad i VG.

Ari Behn, her i 2015. Foto: Frøydis Falch Urbye

Ari Behn, her i 2015. Foto: Frøydis Falch Urbye

«I perioder var vi nær, i perioder var vi ikke nær. Sånn hadde Ari det med mange» fortalte Kvalshaug til Dagsavisen. Behn var fadder for ett av Kvalshaugs barn, og boka forteller om en rekke reiser og fester de hadde sammen. Og hvem var mest bestevenn med Ari Behn, egentlig? Kanskje får vi svaret når Aris venn Per Heimly gir ut sin bok.

Fra Oktober til November

En historisk oktoberdag var Oktobers forlagssjef Ingeri Engelstad på Dagsrevyen to ganger! I to forskjellige innslag! Først måtte hun lenge og vel forklare hvorfor forlaget stoppet videre arbeide med sensasjonsdebuten «Jeg hadde en oppvekst nesten som min egen» av 53-årige Per Marius Weidner-Olsen. Så, et par innslag senere, måtte hun ta på seg smilet og glede seg over at Louise Glück hadde vunnet Nobels litteraturpris.

På Dagsrevyen to ganger samme kveld: Oktober-sjef Ingeri Engelstad. Foto: Mimsy Møller

På selveste Nobeltorsdagen avslørte NRK at Weidner-Olsen hadde en overgrepsdom bak seg, uten at forlaget var informert om det, og at fornærmede i saken hadde meldt seg med kritiske innvendinger.

Les også: Forlaget vil ikke assosieres med boka. Nå er den nominert til høythengende pris. Og utsolgt

Det ble en lang og hard debatt om forlags ansvar og forfatterens frihet, og Weidner-Olsen tok med seg boka og startet sitt eget forlag: November. Så rakk han desember-salget. Weidner-Olsen ble nominert til Brageprisen, men vant ikke – så da slapp Ingeri Engelstad å komme på Dagsrevyen igjen.

(Saken fortsetter under videoen)

 

Æresrett og galt

Den bitreste krangelen i norsk litteraturs mest kranglete organisasjon, Norsk Forfatterforening, vil ingen ende ta. Forsøket på å gjenopprette æren til de som ble dømt av Forfatterforeningens æresrett etter krigen, er blitt en vedvarende hodepine for Forfatterforeningens ledelse, snart på tredje året. Kjartan Fløgstad meldte seg ut av Forfatterforeninen i 2019, etter 50 års medlemskap, for åpen mikrofon under årsmøtet. Så satte han seg ned sammen med to andre tungvektere innen sakprosa om svik og krig, Tore Rem og Espen Søbye.

Forfatter Kjartan Fløgstad deltok i prosjektet.

Kranglet om æresretten: Kjartan Fløgstad. Foto: Hilde Unosen

I mars 2020 kom de tre med kampboka «På æren løs: Krigen, litteraturen og Æresretten», hvor de tre hamret løs på Forfatterforeningen, Alf Larsen, André Bjerke og ikke minst advokat Cato Schjøtz gjennom flere hundre sider. Før, under og etter kom en tirade av innlegg og motinnlegg i avisene, mellom Schjøtz og forfatterne. Og André Bjerkes betente oversettervirksomhet for nazi-forlaget Stenersen fikk mer oppmerksomhet enn noen gang.

Kanskje André Bjerke hadde hatt æren i behold, om ikke Forfatterforeningen hadde prøvd å gjenopprette den, konstaterte skribent Jon Rognlie, i en omfattende temadel om Æresrett-debatten i tidsskriftet Vinduet 3/20.

Krangelen skriver seg inn i historien, idet den aller siste papirutgaven av Vinduet sluttet med ytterligere fire debattinnlegg om Æresretten. Og Cato Schiøtz fikk siste ord på trykk!

Anmeldelsen som ikke ble trykket

Endelig ble det legitimt å diskutere en bokanmeldelse man ikke hadde lest!

Innvandringskritiker, tidligere FrP-rådgiver og Document-medarbeider Halvor Fosli ga ut sin andre bok om forfall i Groruddalen: «Mot nasjonalt sammenbrudd. Norge i masseinnvandringens tid». Den ble stort sett forbigått i stillhet. Medlemsbladet Prosa hadde bestilt en anmeldelse fra sakprosakritiker Per Hem, men anmeldelsen ble refusert, fordi den ikke var god nok, eller var det fordi boka ikke var god nok, eller var det fordi Fosli ikke var god nok? Alt ble stadig mer uklart i den voldsomme debatten som fulgte, der tidsskriftet Samtiden til slutt tilbød seg å trykke anmeldelsen likevel, men det var visst ikke den som ble trykket når alt kom til alt.

«Den mest selsomme behandlingen en bokanmeldelse har fått i nyere norsk pressehistorie» konstaterte Kjetil Rolness i en lang og oppgitt kommentar på Medier24.

Stoppet i Sverige – utgitt i Norge

Hennes svenske forlag fikk kalde føtter og trakk seg da Cissi Wallin kom med sin selvbiografiske bok «Alt som var mitt», om tida etter overgrepsanklagene mot den svenske medieprofilen Fredrik Virtanen. Wallin ble sentral i den svenske metoo-debatten etter at hun på Instagram navnga Virtanen som overgriper, og deretter ble dømt for ærekrenkelse.

KOMMENTAR: Norge tør der Sverige tier

Det nystartede norske forlaget Memo ga ut Wallins bok i høst, selv om Virtanens advokat mente boka var «grovt ærekrenkende og lovstridig» og krevde at forlaget skulle trekke den tilbake. – Vi kommer ikke til å trekke boken. Det ville ha vært et tap for ytringsfriheten og Cissi Wallins rett til å fortelle sin egen historie, sa forlegger Geir Lexow til NTB i høst. Rett før jul kom Virtanens advokater på banen igjen og stevnet Memo for Asker og Bærum tingrett. Wallins bok er fortsatt i salg.

Surstrømmerne

– Et forlag ønsker jo ikke å gå til sak mot egne forfattere. Men vi har ikke noe valg, konstaterte Lydbokforlaget-sjef i VG, og saksøkte Jørn Lier Horst. Nok en 2020-krangel som ser ut til å ende i retten: Gyldendal vil stoppe Jørn Lier Horst fra i å strømme sine egne lydbøker. Sju kjente forfattere gikk ut i VG mot de norske storforlagene og deres strømmetjenester for lydbok, som de mener ekskluderer forfattere på andre forlag.

Jørn Lier Horst har kommentert Hagen-saken over lengre tid.
Foto: Vidar Ruud / NTB scanpix

Foto: Vidar Ruud/NTB

Jørn Lier Horst (bildet) hadde skiftet forlag, spilte inn 21 av sine lydbøker på ny, og begynte å legge dem ut i en konkurrerende ebok-tjeneste. Dermed sa Lydbokforlaget og medeier Gyldendal stopp. Forlagene kalte det piratkopier, Holst kontret med at dette jo var hans eget åndsverk.

Også her er det mye som koker ned til Petter Stordalen og hans forlag Strawberry, et konstant uromoment i norsk bokbransje gjennom 2020.

Krigen om krigen

Hva visste hjemmefronten? Marte Michelet stilte spørsmålet i 2018, og viste til antisemittisme i hjemmefronten, pengeutpressing i flyktningtrafikken, og manglende varsling om jødedeportasjonene. To år etter går igjen debatten om hva man kan og ikke kan skrive i en bok om virkelige personer, selv om de det gjelder er døde. Flere etterlatte av grenseloser og motstandsfolk har varslet søksmål og vil ha Marte Michelets bok trukket tilbake, i kjølvannet av motboka «Rapport fra ein gjennomgang av 'Hva visste hjemmefronten'».

Historikerne Elise Berggren, Bjarte Bruland og Mats Tangestuen.Foto: Dreyers forlag

Foto: Dreyer forlag

Her mener historieforskerne Elise Berggren, Bjarte Bruland og Mats Tangestuen (bildet) at feil og misvisende kildebruk i Michelets bok undergraver hennes hovedkonklusjoner. Debatten har vært sjeldent opphetet: Over 30 innlegg og kronikker bare i Aftenposten og bare måneden etter motboka kom. Foreløpig har ingen gått gjennom den kinoaktuelle filmatiseringen av Michelets 2014-bok «Den største forbrytelsen».

Les også: Krigen om krigen må også ta slutt

 

Helhvite forlag

Det ble kanskje ikke så mye krangel, men et drepende stikk var det:

«Når jeg nå forlater forlagsbransjen, betyr det en nedgang på 25 prosent i folk med flerkulturell bakgrunn», skrev snart tidligere forlagsredaktør Dilani Vamaphan i en kronikk på bransjenettstedet Bok365.

Hun utfordret forlagstoppene til å ta tak i den manglende mangfoldet i bokbransjen. Ny leder i forleggerforeningen Heidi Austlid var enig, og sa til VG: «Det kan tyde på at forlagene fram til nå har rekruttert litt for homogent».

En omfattende artikkel i høstnummeret av Vinduet tok opp problemet under overskriften «Et system så hvitt at man blendes».Gyldendal kontret på slutten av året ved å ansette denne duoen som nye redaktører i det litterære tidsskriftet Vinduet:

Nye Vinduet-redaktører: Ola Innset og Simen V. Gonsholt
Foto: Skjermdump/Gyldendal

 

Hvem har misforstått?

«Hvordan kunne Aftenposten sette en så dårlig anmeldelse på trykk?». Et spørsmål som sikkert er blitt stilt over mangt et såret forfatterkjøkkenbord. Det uvanlige i år var at spørsmålet ble fremført av en forlagssjef, på kronikkplass i Aftenposten. Forlagssjefen mente at Aftenposten-kritikeren ikke hadde lest boken riktig (det kunne vært hvemsomhelst, men faktafans: Det dreier seg om hhv Kari Marstein, Atle Christiansen og Wenche Mühleisen). Flere spørsmål melder seg etter dette: Hvem bør rykke ut mot litteraturanmelderne? Forlagene, forfatterne, eller helst ingen av dem?

Trengs det en misforstått.no som kan kontrollere at anmeldere har lest bøker riktig?

Man får ofte høre at litteraturkritikken har mistet makt, nå er det influenserne og bokbloggerne som bestemmer, og uansett er alle er sin egen kritiker. Men i 2020 var norsk litteraturkritikk både omdiskutert av andre og svært uenig med seg selv. Det er et godt tegn. Vi er vel her for å diskutere litteratur, ikke finne en fasit?

 

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!