Gullklokken og arbeidets verdi

KUNST

Charlotte Thiis-Evensen: «Forstørrelser»

Telemarksgalleriet, Notodden 16/11 – 2/2 2020

Jobben er viktig. I vår del av verden er arbeidsidentiteten en så formende del av personligheten at det å være arbeidsledig, eller arbeidssøkende som er mer vanlig å si i dag, oppleves som et stigma. Det å stå utenfor arbeidslivet gjør noe med deg. Hvordan det oppleves, kan kunst gi en annerledes innfallsvinkel til.

I dag ser ingen for seg at de skal bli i én jobb hele livet. Slik var det ikke før. Gullklokken som bedriftslege Eyvind Thiis-Evensen fikk etter 25 år i samme jobb ved Norsk Hydro på Herøya, ble en øyeåpner for barnebarnet Charlotte Thiis-Evensen. Hun har arvet klokken, og da hun ble invitert av Telemarksgalleriet til å dykke ned i bestefarens arkiv, som finnes i samlingen til Norsk Industriarbeidermuseum (NIA), startet det en reise som har resultert i en bra, stillferdig og viktig utstilling.

Charlotte Thiis-Evensen kan mer enn å lage TV-programmer om arkitektur. Denne høsten ruller «Arkitektens hjem» på NRK, men programlederen er minst like interessant som samtidskunstner. Film er hennes foretrukne medium, men hun viser også foto og installasjoner. Som filmskaper gir hun dem det handler om en stemme. Dermed gir hun dem også en verdighet som de er berøvet for i hverdagen. Effekten av dette ser vi tydeligst i de to filmene «Solo» (2018) og «Linje 8» (2016).

«Solo» handler om en kroatisk innvandrer som driver en liten frisørsalong i Oslo. Når han ikke har kunder, sitter han på bakrommet i salongen og spiller fiolin. For ham er musikken livet, og hans store drøm er å spille i et orkester. Med sin lavmælte fortellerform viser Thiis-Evensen samspillet mellom yrkesidentiteten og det hele mennesket. Og det er godt å se hans lykkelige ansikt når drømmen går i oppfyllelse.

NRK-journalist og kunstner Charlotte Thiis-Evensen med rumenske Niculina Nitica i filmen «Linje 8».  Foto: Telemarksgalleriet

«Linje 8» presenterer oss for en av de mest stigmatiserte gruppene i det norske samfunnet. Rumenske Niculina Nitica sitter på gaten i Oslo og strikker sokker som hun selger til forbipasserende. For en slikk og ingenting. I filmen forteller den nå 60 år gamle kvinnen at hun tjener 100 til 300 kroner dagen. Charlotte Thiis-Evensen, som anslår at hun tjener 1000 kroner dagen, inviterte henne til å intervjue seg selv, og så stiller filmskaperen de samme spørsmålene tilbake.

Les også: Idyll i en krisetid

Det åpner for en sårbarhet som slipper oss tett innpå de to menneskene som snakker sammen. For det blir like avslørende for kunstneren som tiggeren. – Eller er det Niculina er? Er hun egentlig en initiativrik entreprenør? Og kunstneren Charlotte, er hun egentlig en tigger som stadig må skrive søknader for å få finansielle midler til å lage kunsten sin? Eller er kunstneren en entreprenør fordi hun bruker store deler av inntektene på å sysselsette andre, som fotograf og klipper? Og som hun har gjort med Niculina.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

For den viktigste delen av «Linje 8» er en installasjon som viser resultatet av det arbeidet Charlotte lønnet Niculina for å gjøre: Utover gulvet i Telemarksgalleriet ligger to hundre par sokker som Niculina har strikket. Hun bidrar til å holde det norske folk varme på føttene. Det er det grunn til å være stolt av.

Slik kan kunsten åpne for nye perspektiver. Thiis-Evensen gjør det samme med gullklokken. Den har hun brukt som utgangspunkt for samtaler med arbeidsledige ungdommer på Notodden. De er fotografert med gullklokken i positurer kunstneren hermer fra Rolex-annonser. Korte sitater fra samtalene er trykket på baksiden av postkort med bildene.

Arbeidsløs ungdom på Notodden med gullklokken i posituren fra Rolex-reklame. Foto: Telemarksgalleriet

Tekstene vises ikke sammen med bildene. Det er et valg som reduserer utstillingens verdi. Det samme kan sies om utstillingens hovedverk, visningen av ulike gjenstander kunstneren fant i arkivet etter bestefaren: For eksempel øreklokker, et stempel eller et pusteapparat. Gjenstandene er plassert i montre på pidestaller, på samme måte som gullklokken i seksjonen med fotografiene av ungdommene. Problemet er at de blir stående uten forklaring i utstillingen. De settes ikke inn i en sammenheng annet enn gjennom en kort veggtekst og et teksthefte som følger de nevnte postkortene. De kan man få kjøpt i resepsjonen. Prisen kommer på toppen av billettprisen til galleriet. Og det er ikke sikkert at du får med deg at de er tilgjengelig.

Les også: Mysteriet med den hemmelighetsfulle tegningen

Like fullt er dette en fin utstilling. Organiseringen av det storslåtte rommet og sammensetningen av utstillingens elementer gir en god opplevelse. Inkludert de to tidligere nevnte filmene setter helheten i gang tanker og innbyr til refleksjoner som kan ende i handling. Det er det ikke ofte man kan si om en kunstutstilling.