NRK-serien «Twin»: Tamt tvillingdrama

2

TV-DRAMA

«Twin»

NRK1 og NRK.no, premiere søndag 27.10.

Hadde det ikke vært for at en mann ulykkeligvis dør i første episode, kunne «Twin» vært et velspilt og småtrist relasjonsdrama. I NRKs store seriesatsing denne høsten er det mange gode skuespillerprestasjoner, og den er innspilt med Lofotens mektige naturlandskap som imponerende ramme. Men det i seg selv er ikke nok til å skape spenning og driv, egenskapene som en serie som skal være spenningsdrama må by på.

«Twin» fokuserer mye på menneskers følelsesliv, det sagte og usagte, på liv levd og ting som hadde vært best ugjort. Serien har også blitt presentert som Kristofer Hivjus hjertebarn. Skuespilleren har vært med på utvikle ideen bak serien, som er skrevet av blant annet Kristoffer Metcalfe, og Hivju spiller dobbeltrollen som brødrene Adam og Erik. Serien kan vinne et internasjonalt publikum på å framheve Hivju, en av våre mest kjente skuespillere etter flere sesonger i tidenes TV-suksess.

Hivju var god som dødsforaktende kriger i «Game of Thrones», men i detteåtte episoders dramaet framstår han ikke med skuespillerskuldre brede nok til å bære en hovedrolle full av emosjoner. Til det framstår han som for uttrykksløs og mutt, og i overkant passiv, all den tid vi presenteres for en mann preget av sorg og livsomveltende dramatikk, skildret taust, stirrende tomt i lufta i gjentatte sekvenser. Det er vanskelig å bli trollbundet av en mann som har øøøh- og eeeh-lyder som gjentagende replikker, og det hjelper han heller ikke at historien bokstavelig talt gjemmer ham bort, blant annet i en mørk kjellerstua, unna folk og dramaet han har hovedrollen i.

Hivju er Erik, som har blitt revet ut av sin bekymringsløse livsstil som surfeboms på en strand i Lofoten – en voksen mann som lever egosentrisk og ansvarsløst som en umoden tenåring. Den dramatiske vendingen skjer når han innhentes av pengeproblemer, og oppsøker broren Adam, hans rake motsats i liv og virke. Adam har alt på stell, familie, vellykket bussiness, bil, båt og hotell. Adam og Erik har ikke snakka sammen på evigheter, av grunner vi blir fortalt etter hvert. Møtet ender i et basketak, som Adams kone Ingrid prøver å bryte opp. Adam dør ved et uhell, og Ingrid og Erik, som altså ikke har møttes på femten år, bestemmer seg for å skjule dødsfallet.

Det er svigerinne Ingrid, spilt med innlevelse og nyanse av Rebekka Nystabakk, som sender Erik i kjellerstua. Med Adam liggende livløs på brygga legger hun planen de må gjennomføre.

At Eriks og Ingrids skjebne skal fascinere, krever også at man tror på seriens premiss og hvorvidt man blir opptatt av om de blir avslørt eller klarer å holde på hemmeligheten.

Erik må late som om han er Adam for alles skyld, og for å redde den fylkeskommunale støtten (!) til Ingrids reiselivsprosjekt. Erik trenger bare å være broren en uke, så kan han dra sin vei for godt. Dette er starten på dramaet på Sakrisøya, et lite sted hvor både Erik og Adam har mange kjente på hver sin kant, men altså bare har Adams kone Ingrid som eneste felles bekjent. Med tanke på at de befinner seg på et ganske så lite sted, er det litt rart at Adam og Erik har klart å unngå hverandre i alle disse årene. Men dette er blant premissene du må akseptere, skal historien fungere. At Ingrid og Erik velger som de gjør må man også godta er naturlig, nødvendig, det logiske valg å ta. Problemet er at det er vanskelig å se at premisset for denne intrigen blir underbygget på troverdig vis.

At hovedkarakter Erik er plassert på sidelinja i historien en lang stund hjelper heller ikke dramaet framover. Han må jo holde seg unna folk så ingen skal lukte lunta. Det gir Erik mye tid til å tenke over livet og det som har skjedd. Etter hvert får han selskap av flere som stirrer taust og tomt ut over havet. Skjebnen ligger tungt over Sakrisøya, og sørger for å sakke farten i historien såpass alt nesten stopper opp.

Det mest dramatiske i denne serien er streng tatt været. At skildringen av såre menneskesinn ikke går helt på tomgang skyldes en mengde gode skuespillere som er med. Rebekka Nystabakk fortjener navnet sitt øverst på «Twin»-plakaten for innsatsen som Ingrid. Gunnar Eiriksson i rollen som lensmannsbetjent Frank vet at han er med i en spenningsserie med kriminnslag, og ikke et nytt «Himmelblå». John Emil Jørgensrud i rollen som Adams kompis Trond og Mathilde Holtedahl Cura som tenåringsdatter Karin er også veldig gode.

Les også om: Nye «Watchmen»: Mørkt, mystisk og mesterlig

Serien er presis og human i skildringen av mennesker, men det historien trenger er en følelse av ubehag. At Ingrid velger å lyve for ungene sine, er det nærmeste vi kommer en skildring av svik som gjør inntrykk. Ellers er det menneskers ulykke det går i her, når det er historien trenger er temperatur i form av sånt som følbar ondskap, menneskelig mørke, skummel fælskap, skikkelige drittsekkfakter. Det er jo ingen som er virkelig slemme på dette stedet, ingen slange i paradis. Mangelen på denslags ingredienser får «Twin» til å bli en stillegående, monoton og ensformig historie.

Det er riktignok noen som aner at det er noe muffens med Ingrid og Erik, som lensmannsbetjent Frank, Eriks gamle venn. Her er også en karakter som sto mye nærmere Adam enn selv kona Ingrid vet om, en person som reagerer veldig når «Adam» plutselig oppfører seg veldig distansert, som om relasjonen deres ikke har betydd noe. Men de reagerer mest emosjonelt i denne tunge tida de også.

TV-høsten så langt: Viktig melding: skru på TV-en!

Uten dramatikk som gjør inntrykk, står «Twin» igjen som en godt produsert historie om gjenkjennelige mellommenneskelige prøvelser og følelser, omgitt av mektig norsk natur og flotte fjell. Det har vi vel sett nok av i norsk drama snart.