Kultur

Humringstime med en publikumsfavoritt

Truls Svendsen gir fansen det de vil ha når han spinner videre på sine store suksesser fra TV-skjermen i stand up-showet «Fra Æ til Å». Men det passer kanskje best som en vorspielforestilling med gjengen.

Dagsavisen anmelder

4

«Truls Svendsen – fra Æ til Å»

av Truls Svendsen og Teodor Janson

Regi: Teodor Janson

Koreografi: Jonas Digerud

Med: Truls Svendsen og Daniel Dystebakken

Hovedscenen, Latter

Etter å ha vært stuntreporter i «Senkveld», gått på ski over Grønland med Cecilie Skog, vunnet et pent antall underholdningspriser og fått et virkelig bredt publikum og strålende kritikker med programmet «Truls à la Hellstrøm», skulle det bare mangle at komiker Truls Svendsen ikke også tok med seg publikumstekket sitt og gikk til scenen – solo. Det har han altså gjort, og nå inntar han stand up-scenen på Latter med forestillingen «Fra Æ til Å».

Om forestillingen skriver Latter: «Truls Svendsen har gjort karriere av å være profesjonelt udugelig og har det helt topp. […] Denne gangen blir det et helt show» for «man vet jo ikke om man kan danse ballett før man har prøvd.». Og som den eventyreren han er, begir Svendsen seg inn på et nytt område han altså ikke skal mestre så godt, nemlig dansing. Men egentlig er han ikke så verst. Det avslører åpningsnummerets smektende showdans. Han er faktisk ganske god. Men at han aldri har nådd noe Flashadance-nivå, bekreftes ettertrykkelig senere i forestillingen. Mer om det etter hvert

Les også: 12 gode råd, ett godt show fra Atle Antonsen og Bård Tufte Johansen (DA+)

«Fra Æ til Å» er strukturert etter «Truls Svendsen forteller om livet sitt»-prinsippet, og strekker seg fra hans egen fødsel til han selv ble far i vår. I tillegg kommer en raus porsjon digresjoner, anekdoter, sang og dansetrinn.

Fansen får selvfølgelig sitt, og vi får gjensyn med både det legendariske martinifyllestuntet fra James Bond-premieren i 2008 og fra Svendsen og Skogs ferd på ski over Grønland, mens det er Beyoncés «Single ladies» som av slutter den drøyt timelange moroa, som først og fremst inviterer til mye humring. Det er fint å humre seg gjennom en forestilling, bevares. Men når den innledes med et filmklipp fra Senkveldintervjuet der Matthew McConaughey ler seg fillete av nettopp Truls Svendsen, så blir man litt skuffet over at dette showet ikke innfrir latterforventningene. For filmklippet sier jo til oss: «Så morsom er Truls Svendsen! Så gøy skal vi ha det nå!»

Men fansen vil garantert kose seg. Og som vorspielforestilling med gjengen kan dette være et riktig valg.

Selv om showet aldri blir forutsigbart og hele veien holder på publikum, er det påfallende at langt over halvparten av humoren er underlivshumor. Å spille så mye på sex oppleves i beste fall som litt for billig og enkelt av et profesjonelt team som dette (Teodor Janson har regi, og han og Svendsen har skrevet manus).

Når forestillingen ender med Svendsen som kvasi-akrobatisk poledancer, får vi i tillegg inntrykk av at her har det virkelig bygd seg opp et stort behov for seksuell oppmerksomhet, og endelig får han ta ut alt sammen. Men hva skal vi få ut av det? Det heller ikke så lett å forstå hvorfor Svendsen før dette gjør sin egen lille versjon av filmen «Flashdance». Inntil da har han jo fortalt om mest seg selv, privat og profesjonelt.

Les også: Det finnes én god grunn til at denne filmen er laget. Masse, masse penger (DA+)

Nå sier han riktignok at «Flashdance» er noe i nærheten av filmen i hans liv, og han gjennomlever den med fin detaljrikdom, mye banning og mange elendige dansemoves. Men bortsett fra at den fremhever Truls Svendsens som en dårlig jazzdanser, og at han til tross for suksessen egentlig er litt mislykket også, slik showets vitser stadig poengterer, så passer den ikke helt inn og kommer fullstendig uannonsert.

Et annet plutselig, men også artig element, er en usynlig mann (Daniel Dystebakken) som stadig dukker opp og hjelper Svendsen på scenen med alt fra rekvisitter til tangodans. Han er selvsagt ikke usynlig, men skal liksom være det, der han står dekket fra topp til tå i en grå kondomdrakt. Denne synlig-/usynlig-humoren faller litt igjennom, men selve karakteren er såpass absurd og rar, og særlig innen stand up-sjangeren, at han i seg selv gjør denne forestillingen til et minne. Men stort mer enn humring får han ikke frem, han heller.