Kultur

Blekt møte mellom dansegenerasjoner

Koreograf Ingun Bjørnsgaard undersøker i sin nye forestilling den aldrende kroppen, men lykkes ikke helt med å fange verken syn eller sinn med denne koreografien.

Dagsavisen anmelder

3

DANS

«Uncoordinated Dog»

Koreografi: Ingun Bjørnsgaard

Scenografi: Thomas Björk

Kostyme: Signe Vasshus og Thomas Björk

Komponist: Geir Jenssen/Biosphere

Med: Ludvig Daae, Sigrid Edvardsson, Marius Kjos, Torunn Robstad, Katja Schia, Charlott Utzig, Gry Kipperberg, Erik Rulin

Dansens Hus

I forestillingen «Uncoordinated Dog» benytter Ingun Bjørnsgaard seg av en blanding av eldre og yngre dansere, og forestillingen presenteres også som en undersøkelse av nettopp dette med alder. Det middelaldrende møter det ungdommelige, og «det ukoordinerte møter det dyriske og virtuose, i en polyfoni av levde erfaringer og minner», som det står i programmet. Det høres fint ut, men resultatet er langt fra så virtuost som programmet frister oss til å tro. Jeg vil påstå at dette verket er noe av det minst karakteristiske, potente eller engasjerende jeg har sett fra Bjørnsgaards hånd. Hun leverer jo som oftest svært gode forestillinger, og har det også med å overraske sitt publikum. Men «Uncoordinated Dog» er en skuffelse i så måte.

Les også: «Alice i Vidunderland»: En sprikende vill drøm

Bjørnsgaard jobber ofte ut fra klassiske fortellinger, både antikkens epos og figurer, og, som vi bl.a. så på Operaens Scene 2 i vår, Henrik Ibsens dramaer. Men selv om positurer og tablåer i denne forestillingen både kan gi assosiasjoner til statuene i Vigelandsparken og Henri Matisses maleri «La Danse», så er det ikke denne forestillingens misjon å peke på kunst eller litteratur som sådan. Klassikeren som utforskes her, er selve livet, fra de første danserne trer inn på scenen og prøver ut rommet, prøver ut kroppen. «Holder denne kroppen fortsatt, hvordan fungerer den nå?» er det som den eldste danseren (Sigrid Edvardsson) spør. «Kan dette rommet bære meg, og kan jeg bære rommet?» er det som den yngre danseren (Ludvig Daae) spør. Så langt, så godt. Etter dette er det vanskelig å få tak på denne forestillingen. Vanskelig å se hva den helt konkret vil si om det å eldes, både som danser og som menneske generelt. En heftig dansebattle mellom en eldre danser (Edvardsson) og en yngre (Charlott Utzig) hvor det er den eldste som vinner, sier kanskje sitt, mens et prøvende romantisk møte mellom en yngre og en eldre peker mot en mulig forsoning mellom ulike livsfaser. Dette er med andre ord sprikende, og ellers er det lite å gripe tak i, lite som oppleves som mer enn en ganske nøktern og lite spennende koreografi uten retning. Det hjelper ikke med noen gamlehjemsaktige runder med kortspill eller en rullator på scenen når det rent koreografiske arbeidet ikke fanger øye eller sinn.

Les også: NRKs ungdomsserie fra Groruddalen er tilbake

Det man heller blir sittende og tenke på, er hvordan forestillingen egentlig ikke skaper noe stort skille bevegelsesmessig mellom de eldre og de yngre danserne. Kanskje har koreografen tilpasset dette arbeidet for mye etter de eldre kroppene og de begrensinger de måtte ha? Uttrykket til de eldre danserne oppleves som mer jordet og solar plexus-orientert enn hos de yngre danserne. Dette kan like gjerne være et rent danseteknisk generasjonsskille som det er styrt av dansernes fysikk. Det hadde vært spennende å se hva som skjedde om Bjørnsgaard hadde utviklet og utforsket mer i det som skiller danserne enn å få dem til å forsøke å nærme hverandre hele tiden, slik hun gjør her. Denne forestillingen mangler ytterpunkter og dristighet i det rent koreografiske og i utforskningen av tematikken, og siden disse to er så nært beslektet i dette prosjektet, er det dermed ganske mye som forblir uinteressant denne gangen.

Høstens norske snakkis: Exit: Penger, selvfølgelig

De eldste danserne i «Unccordinated Dog», Marius Kjos, Torunn Robstad, Sigrid Edvardsson og Gry Kipperberg, var alle med i Bjørnsgaards tidligste produksjoner på 1990-tallet. At Bjørnsgaard henter inn dansere hun har jobbet med tidligere, er flott, og jeg håper hun gjør det igjen senere, for disse danserne viser at de fortsatt har det i seg og har mer å komme med. For samtidsdansen som helhet er det også bra at man utvider spekteret av dansere, for det er ikke til å komme fra at samtidsdansens uttrykk tidvis kan oppleves som ensartet, og at man har en jobb å gjøre når det kommer til å utfordre det dansekunstneriske uttrykket. Men da må man også se det særegne i disse danserne og bruke dem på nye og kreative måter. Denne gangen fungerte ikke det så godt. En liten lykke er imidlertid Geir Jenssen/Biospheres musikalske følge til «Uncoordinated Dog», som er variert og fullt av vendinger og nye kombinasjoner av lyder. Her får vi alt fra John Dowlands sang «Come Again, sweet love doth now invite» fra sent 1500-tall, via torden og drønn til mer 80-tallssynthpregede toner. Spennende for ørene – og mye mer spennende enn forestillingen den følger.

Følg Dagsavisen på Facebook! 

Det er blitt kjent at Ingun Bjørnsgaard Prosjekt dessverre har mistet sin støtte fra Kulturrådet og at fremtiden for Bjørnsgaards kompani går usikre tider i møte. En noe mindre vellykket forestilling som denne hindrer en allikevel ikke fra å tenke at dette utgjør en stor risiko for det norske scenekunstfeltet all den tid Bjørnsgaard er en av våre mest erfarne og som oftest stilsikre scenekunstnere som også har gjort det stort i utlandet. Hennes kompani er noe vi ikke kan miste, om det fortsatt er mulig å håpe på at byråkratiske undere skal skje.

Les også: Statsbudsjettet gjør det dyrere å bestille plater fra utlandet.