Kultur

«Ad Astra»-regissør James Gray: – Vold i kulturen er essensielt

– Det er ikke min jobb å se på verden slik jeg ønsker at den skulle være. Det er min jobb å se på verden slik jeg tror den er, sier regissør James Gray om sin siste film, «Ad Astra».

VENEZIA (Dagsavisen): – Dette er definitivt den mest utfordrende filmen jeg har gjort så langt.

Regissør James Gray trodde ikke han skulle si det om sin aktuelle film «Ad Astra». Han måtte tross alt reise til Amazonas-jungelen for å spille inn sin forrige film, «Lost City of Z» fra 2016. Men å lage en sci-fi lagt til verdensrommet, der en astronaut leter etter sin tapte far, har jo sine utfordringer.

– Jeg tenkte jo det ville gå greit. Men minuttet jeg kom på sett, og vi skulle spille inn filmens første scene, og jeg så kameraene peke tolv meter opp i været på Brad Pitt hengende i slynger i en romdrakt i en svart tunnel, som var laget for å kunne filmes både horisontalt og vertikalt, da husker jeg at jeg tenkte «hva har jeg rota meg oppi nå?».

Dagsavisens anmeldelse: Brad Pitt gjør en av sine beste rolleprestasjoner i «Ad Astra» (Dagsavisen+)

– Høyt nivå

Regissøren må innrømme at han har stor beundring for folk som fortsetter å gjøre prosjekter som det han selv nylig har gjort.

– Jeg kan ikke fatte og begripe hvordan folk får til å lage «Avengers»-filmene om igjen og om igjen. De er så teknisk avanserte og krever en dedikasjon som er på et nivå som går gjennom taket.

Gray rister litt på hodet for seg selv, der vi møter ham under filmfestivalen i Venezia, her «Ad Astra» nylig har hatt sin verdenspremiere. Selv har han enda ikke landa helt etter flyturen fra andre siden av Atlanteren men konstaterer at «I am hurting», mens han heller tjukke lag med posesukker i kaffen. Jet-lag gjør bare mer og mer vondt jo eldre man blir, opplyser han. Og Gray er tross alt en mann som har pusha femti. Likevel er han ikke akkurat typen som har gitt seg med å utfordre seg selv.

– Jeg har alltid tenkt at får du sjansen til å gjøre en film som dette, så må du ta den. Med film er ting litt rart, man lager filmene når du får penger til det. Jeg fikk sjansen nå. Jeg måtte gjøre det nå. Når skulle jeg ellers ha gjort det her? Når jeg er 73?

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Krevende rolle

Manuset var klart allerede i 2011, og store deler av filmen skildrer en ensom ferd i rommet for hovedrolleinnehaver Brad Pitt. Det er svært krevende for en skuespiller, mener Gray, som snakker varmt om samarbeidet med skuespilleren og produsenten.

– Brad kanaliserer noe veldig personlig i dette. Han gjør en svært behersket skuespillerprestasjon. Den han gjør er overhodet ikke prangende, og det er vanskelig å få til. Ikke minst er det hardt å spille mot ingen, og det er jo virkelig det han gjør, sier han.

– Skuespillere krever jo å få spille med sine omgivelser, de krever sanselige input. Når du berøver dem alt det der, og henger dem opp i slynger i en svart boks, og putter på dem en diger romdrakt, da kommer alt i veien for å gjøre et godt arbeid. Men jeg synes likevel han klarte å få fram noen vakre ting her, nemlig å vise ekte sårbarhet.

Videre har Gray latt seg sterkt inspirere av gresk mytologi, og Joseph Campbell sin teori om den arketypiske heltens reise som kan gjenfinnes i verdens mytologier, noe som også har inspirert en rekke andre filmer, som «2001: En Romodyssé», påpeker han.

– Det er veldig tydelig at Kubrick prøver seg på en homerisk myte der, men du vet ikke hvem hovedrolleinnehaveren Keir Dullea er. Han er ingen fullt utformet person. Og derfor har du nesten mer medfølelse for datamaskinen. Det er en genistrek, fordi du som tilskuer ikke blir beveget av hovedkarakteren, du er rørt av filmen i seg selv, fordi det er en metakraft til den, og til reisen, selv om filmen ikke fullfører det den har sagt den skal gjøre: Være en odyssé i verdensrommet. Det samme tenker jeg om «Apokalypse Nå!» som også er en slags mytisk reise, og det gjelder «Star Wars»-universet, som i «The Empire Strikes Back», der hvor Luke omsider får vite at Darth Vader er faren hans, forteller han.

– Denne ideen om forsoning mellom far og sønn har en slags evigvarende kraft, på både gode og dårlige måter. Samtidig, er det interessant i forbindelse med en diskusjon som særlig har blitt aktuell i metoo-æraen. Det kan virke som en overfladisk diskusjon, men det betyr ikke at den ikke er viktig, for den er jo det. Den handler om kraften av maskulin atferd.

Saken fortsetter under bildet.

«Ad Astra» har vært den mest utfordrende filmen regissør James Gray har gjort så langt i karrieren. Filmen med Brad Pitt (bildet) i hovedrollen som astronauten Roy McBride på leting etter sin forsvunne far i verdensrommet, går på norske kinoer nå. FOTO: TWENTIETH CENTURY FOX/AP/NTB SCANPIX

«Ad Astra» har vært den mest utfordrende filmen regissør James Gray har gjort så langt i karrieren. Filmen med Brad Pitt (bildet) i hovedrollen som astronauten Roy McBride går på norske kinoer nå. Foto: Twentieth Century Fox

Brad Pitt til Dagsavisen: – Det er ingen fasade å beskytte

Ødelagte menn

– Denne mannlige «toxicness» som alltid er til stede i hverdagslivet, og sikkert også over hele verden, den er jeg opptatt av. Det er ikke min jobb å se på verden slik jeg ønsker at den skulle være. Det er min jobb å se på verden slik jeg tror den er, forteller Gray.

– Og det jeg gjør er alltid en måte å utøve kritikk av menneskers handlinger på, og i hvert fall mannlig atferd. Jeg vil prøve å komme under overflaten til maskuliniteten: Din sorg bikker aldri over 80 prosent, fordi du er «such a man». Er ikke det fantastisk, sier han sarkastisk, og legger til: – Men egentlig er det en dypt ødelagt person som gjemmer seg under den harde overflata.

– Er det grunnen til at du valgte å plassere hovedkarakterene i et isolert miljø – og er det noe mer du prøver å foreslå med disse ensomme menn i isolasjon?

– Absolutt. Jeg var veldig bevisst på fraværet av tradisjonelt feminint potensial i storyen, og det var min måte å prøve å snakke åpent om det vi kaller toxic masculinity på. Denne ideen om at du må være sterk og uredd – det er noe som jeg for eksempel ser i min egen sønn, dette sosiale presset som de får fra svært ung alder: Hva det innebærer å være mann. Det å ikke være åpne. Mens dattera mi er oppmuntra til å være åpen om sine følelser. Jeg tror disse tingene som samfunnet lærer oss har ødeleggende effekt på kulturen vår. Så jeg har prøvd å treffe spikeren på huet: Å være direkte om dette teamet.

Les også: TV-serien alle ville være med på

– Et voldelig sted

– Hva tenker du at ditt ansvar som filmskaper er med å treffe spikeren på huet?

– Jeg prøver å undersøke hva som er galt med verden gjennom mine filmer. Det er oss kreative menneskers oppgave å se på hva som er feil – og ikke hva som er riktig – i verden, hvem bryr seg vel om det? Til og med komedier fra 30-tallet som jeg elsker, dykker ned i hva som er galt med verden, sier han.

– Verden er for eksempel et voldelig sted. Vold er nødvendig å vise i kulturen. Hvis du ikke adresserer det, hvis du ikke viser det …

– Kommer ikke det også an på hvordan du fremstiller volden?

– Ja, det kommer an på hvordan du skildrer den, og hvilken kontekst det skjer i. «Den rasende oksen» er en veldig voldelig film, men det er ikke sånn at jeg umiddelbart går og banker opp broren og kona mi etter å ha sett den. Det er en moralsk og etisk komponent til filmen. Og det gjør den til en transcenderende opplevelse. Jeg tror vold i kulturen er essensielt. Shakespeare er voldelig. Jeg synes ikke det er et problem. Det ville snarere vært et problem dersom verden ikke var voldelig og du insisterte på å vise fram en voldelig fantasi. Men det er jo slik ting faktisk er.

Mer fra Dagsavisen