5
TEATER
«Marjorie Prime»
Av Jordan Harrison
Regi: Birgitte Victoria Svendsen
Med: Marit Østbye, Petter Vermeli, Trine Wenberg Svendsen, Duc Mai-The
Oslo Nye Teater, Trikkestallen
Vi har sett det en stund nå, konturene av en fremtid der teknologien får en stadig mer omfattende innvirkning på livene våre, også på områder hvor vi tidligere ikke kunne forestille oss det. Vi vet at roboter har rullet inn i hverdagen på enkelte gamlehjem, og at eldre tilbys smarte hus som gjør det enklere for dem å klare seg selv. I tillegg er jo det meste bare et tastetrykk unna for alle oss andre. Den teknologiske utviklingen har alltid vært og er fortsatt mat for fantasien hos filmskapere og forfattere. Dramatikeren Jordan Harrison er ikke noe unntak. Hans stykke «Marjorie Prime» fra 2014 er en fremtidsdystopi som tøyer teknologiens muligheter til et maksimum, en virkelighet der kunstig intelligens erstatter mennesker. Og det fremstilles selvfølgelig ikke som uproblematisk.
Oslo Nye Teaters oppsetning av «Marjorie Prime», i Birgitte Victoria Svendsens regi, er blitt en både poetisk og sterk fremstilling av Harrisons dystopi med en fabelaktig, morsom og bitende skarp Marit Østbye i rollen som den gamle damen Marjorie. Marjorie begynner å bli dement, og svigersønnen Jon (Duc Mai-The) har anskaffet henne en prime, en teknologisk men naturtro kopi av hennes avdøde mann Walter (Petter Vermeli). Primen må fylles med informasjon om Marjorie, hennes liv og menneskene rundt henne, og det sørger hun både for selv, men datteren Tess (Trine W. Svendsen) og Jon bidrar også. Den glatte, men alltid hyggelige Walter er utstyrt med logiske evner og behandler informasjonen slik at han blir en skikkelse Marjorie kan snakke med og høre historier av når hun trenger det eller glemmer noe.
Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!
Det fascinerende med stykket er at det ikke bare stopper med historien om Marjorie og Walter, men at handlingen plutselig snur først én gang og så en gang til. Først er det litt skuffende, for Østbye er så herlig å se som Marjorie, og hennes historie er fin å følge. Samtidig er det de to vendingene i fortellingen som skrur problematiseringen av menneske versus teknologi skikkelig til, og avslutningen er en teknologisk-poetisk refleksjon i et nydelig lyssatt scenerom, som strekker seg utover handlingen og lar oss få sitte igjen med tusen tanker.
Men før poesien er dette en forestilling som driver godt, med fire skuespillere som har avstemt sine roller godt i forhold til hverandre. Milja Salovaaras enkle men fine scenografi gir oss et rom som er både inne og ute; gulvet dekket med pusete vegg-til-vegg-teppe, en lenestol kledd i brokade – og bjørkestammer stående rundt, som var vi i en skog. Her møtes natur og kultur og belyser både tematikken i fortellingen og gir skuespillerne et spennende rom å forholde seg til. Og når rommet dessuten fylles både av rhumba-takter, tango og Vivaldi, så blir det jo en ganske lekker dystopi, dette her.
«Marjorie Prime» er et vanskelig stykke å få til å fungere både fordi det forteller ganske mye og handlingen veltes om to ganger på bare en drøy time. Diskusjonen for eller mot teknologi kan dessuten, som vi vet, ofte bli ganske svart-hvit, og det er den i dette stykket også. Understrekingen av det poetiske og vakre i alle de sceniske elementene hindrer imidlertid at motpolene blir parodiske, og de gode replikkene som allerede ligger i teksten, gir fortellingen et løft hele veien igjennom. Da kan vi leve med at fortellingen er litt for kort og at vi hadde tålt mer tid med disse karakterene.
Selv om «Marjorie Prime» gjennom sin historie tar ganske klar stilling til teknologiens muligheter og begrensinger, inviterer stykkets dystopiske fantasi i aller høyeste grad til refleksjon. For eksempel om hva som er poenget med å bytte ut oss allerede uperfekte mennesker med en teknologi som heller ikke er perfekt. Hvorfor har vi behov for å utrydde oss selv? Og når vi nå engang er mennesker, skapt av samme materie og energi som hele universet er, og skal vi tro Shakespeare, lagd av det stoff som drømmer er vevd av, hva er da så fantastisk med å bytte det ut med noe syntetisk?
Det er ikke den ting man ikke begynner å gruble på etter på ha sett «Marjorie Prime». En forestilling som er vel verdt et besøk, altså.