Carte Blanche: Ny leder, gamle takter

4

DANS

Carte Blance

«Echo Flux»

«The Departed Heart»

Koreografi: Alban Richard

Komponist: Sebastian Rivas

«Primal»

Koreografi: Ayelen Parolin

Komponist: Ezra – Vincent CHTAIBI

Med: Ole Martin Meland, Timothy Bartlett, Anne Lise Rønne, Sebastian Biong, Aslak Aune Nygård, Dawid Lorenc, Guro Rimeslåtten, Noam Eidelman Shatil

Hovedscenen, Dansens Hus

Les også: Usikre menn, barske damer og en utblåsning

Det var knyttet mye spenning og forventing til Hooman Sharifi da han tiltrådte som kunstnerisk leder for Carte Blanche. Når vi nå kan se bakover på hans lederperiode, kan man få inntrykk av at han kanskje skapte mer rabalder innad i kompaniet enn i sin kuratering og programmering. Nå har kompaniet fått ny kunstnerisk leder, Annabelle Bonnèry, og dermed fylles man på nytt med forventning. Men med tanke på at Carte Blanche i mange år har blitt fremmet som et av Norges ledende samtidsdansekompanier, er det ikke til å komme fra at Bonnèrys første programmering for dem er en smule skuffende.

Det skorter derimot ikke på spennende idéer hos den nye kunstneriske lederen, som både vil jobbe spesifikt med forholdet musikk/dans, gjøre Carte Blanche mer synlig internasjonalt og ta dansen ut i nye rom som skoler, rådhus og museer og lage stedsspesifikk kunst.

Les også: «Trilogien»: Unik, mørk og vakker Jon Fosse-dramatisering

Men det starter ganske trygt og kjent, og Oslo-premieren på forestillingen «Echo Flux», legges da også tradisjonen tro til hovedscenen på Dansens Hus. Forestillingens to koreografier er skapt av koreografer og musikere som aldri tidligere har jobbet sammen før.

Artikkelen fortsetter under bildet.

«The departed Heart». Foto: Tale Hendnes

Den første koreografien, «The departed Heart» skapt av Alban Richard til musikk av Sebastian Rivas, kommer best ut av det. Kledd i bodyer med store puffermer og glitrende, vakkert lysreflekterende stoffpartier, føres tankene både hen på tidlig 80-talls Grand Prix-kostymer og på renessansens herrekledsel. Dansen foregår på grå plattinger lyssatt med lyspærer i à la gammeldagse rampelys, og det er unektelig en slags showfølelse som hviler over rommet. Den presist utførte koreografien, som er skarp, langsom, tidvis nærmest spasmepreget, er derimot styrt av dansernes pust, og denne kommuniserer med det musikalske uttrykket som tar pusten opp i seg. Slik sett blir alt vi ser og hører som en sammenhengende formasjon i en jevn flyt gjennom rommet.

Les også: «Min briljante venninne»: Gnistrende god kjemi på scenen

Musikken går etter hvert fra å være et typisk følge for samtidsdans, nemlig et knitrende og buldrende lydkontentum, til å leke med klanger vi kjenner fra renessanse- og barokkmusikk. Og da løftes det vi opplever på scenen enda et hakk. Veldig fint, rett og slett. Musikken korresponderer her dessuten med koreografiens inspirasjonskilde, Robert Burtons bok «Melankoliens anatomi» fra 1621. Og selv om den ikke er åpenbart melankolsk, er i alle fall forestillingens første del så helhetlig tenkt og gjennomført at den gjerne kunne vært lenger. Her er det mye å nyte, selv om dette som dansekunst ikke oppleves som formmessig banebrytende eller spesielt utfordrende for tilskueren.

Nettopp dette siste blir enda tydeligere i forestillingens andre koreografi «Primal», et samarbeid mellom koreograf Ayelen Parolin og beatboxeren Ezra. Dette er en koreografi som «søker etter øyeblikket der vi mistet oss selv, og er et forsøk på å gjenopprette det som er blitt knust». Men her virker det knuste egentlig mest uopprettelig. Det sceniske uttrykket er preget av stammeskrik og dyrelyder, heftig kosakkdans og en salig røre av individuelle uttrykk som aldri blir en helhet. Her mangler et ordentlig fokus, gode linjer i rommet og en effektfull dramaturgi. Det er for ensartet gjennom det hele, også i det musikalske uttrykket, som igjen minner om slikt som ofte ledsager samtidsdans. Koreografien minner i sitt uttrykk dessuten om Carte Blanche-forestillingen «We are here together» fra 2016.

Les også: På tåspiss i tempelet

Nye kunstneriske ledere med nye spennende idéer er alltid nødvendig for utviklingen av kunstneriske ensembler. Annabelle Bonnèrys første programmering for Carte Blanche viser at gode idéer ikke alltid resulterer i de mest spennende resultatene. Norsk samtidsdans har vært i en rivende utvikling de siste årene med et stort tilsig av nye aktører, og for å beholde sin plass som et ledende kompani, er det på tide at Carte Blanche tar noen flere sjanser både i det lydlige og det visuelle og viser oss noe nytt vi kanskje ikke engang visste at vi ville ha.

Forestillingen hadde urpremiere under Festspillene i Bergen i mai 2019