VENEZIA (Dagsavisen): – Du vet aldri om en film vil snakke til et større eller mindre publikum. Jeg vet bare at når en film snakker til meg, så snakker den også til noen andre.
Brad Pitt snakker om sin kommende sciencefictionfilm, «Ad Astra» (norsk kinopremiere 20. september). Han er også kinoaktuell som stuntmannen Cliff Booth i Quentin Tarantinos stjernespekkede storfilm «Once Upon a time In Hollywood».
Snart blir han også å finne på lerretet som astronauten Roy McBride, på leting etter sin forsvunne far (Tommy Lee Jones) i rommet, hvis eksperiment truer solsystemet. Selv er Pitt produsent, i registolen sitter hans venn i over 20 år, James Gray, som står bak filmer som «The Immigrant» og «The Lost City of Z».
Artikkelen fortsetter under bildet.

Brad Pitt i Ad Astra, som har premiere 20. september. Foto: 20th Century Fox.
Nylig hadde «Ad Astra» verdenspremiere under filmfestivalen i Venezia. Det er også her Dagsavisen møter Hollywood-profilen, heftig tyggende på en tyggis mens han inntar enorme slurker av et glass isbiter dynket med cola – ikke så ulikt hans kjente signatur-move på film.
For i motsetning til mange andre skuespillere, sørger han ofte for at karakterene han portretterer spiser og drikker nok – noe som jo tross alt er ganske naturlig.
Artikkelen fortsetter under bildet.

Brad Pitt er også kinoaktuell som stuntmannen Cliff Booth i Quentin Tarantinos stjernespekkede«Once Upon A Time In Hollywood». Foto: Sony Pictures
Anmeldelse av «Once Upon A Time... In Hollywood»: Den bittersøte slutten
Stoisk tankesett
– Skuespillerens jobb er å gjøre noe personlig, og det jeg finner personlig er ofte universelt, sier han.
Men det er ikke mye publikumsfrieri denne gangen. Selv lurer han på om filmen er litt aldersspesifikk:
– Jeg vet ikke om et yngre publikum vil forstå denne filmen like godt som folk på min egen alder. Kanskje dette vil snakke mer til dem som har opplevd tap, eller stor sorg i livet sitt. Men jeg kan heller ikke vite hvem av unge seere som har opplevd det, eller på andre måter kan relatere til det – og ikke. Og jeg har ingen anelse om denne filmen vil selge så godt. Men det er heller ikke en bekymring jeg har, innrømmer han.
Selv om astronauten han spiller i «Ad Astra» er svært ulik fra hans rolle som Cliff Booth i Tarantinos kjærlighetserklæring til Hollywood, mener Pitt rollen har flere likheter:
– De er sammenkobla på en måte ved at de begge må gjennom en form for reise som Roy gjør, for så å komme seg til et sted som er mer «easy-peasy»-Cliff: De møter en skjebne som foreslår at det vil gå bra til slutt.
– Begge karakterene sier heller ikke så mye?
– Det der er kanskje bare meg, sier han og setter opp et fårete glis.
– Karakterer du har portrettert tidligere, er ofte litt tøffe menn med lite følelsesregister, også dine to siste roller. Er denne formen for maskulinitet et ideal du tenker mange menn er opplært til?
– Sure! utbryter han, og tar en god slurk av isbitene med cola.
– Jeg husker det godt fra da jeg vokste opp. Foreldrene mine eide et lastebilselskap, og var litt «country minded». Jeg er lært opp til at du ikke skal klage over ting, som … du vet, faller du og slår armen, skrubber deg opp på kneet, eller slår deg i huet, så dealer du bare med det. Du går videre. Du stopper ikke opp og kjenner etter – skjønner du hva jeg mener? Det å verdsette den litt enkle måten å være på, det er et slags stoisk tankesett som går ut på å ikke vise svakhet. Det handler om å ikke risikere å bli utsatt for respektløshet.
Les også: En hyllest til journalistikken
Artikkelen fortsetter under bildet.

I «Ad Astra» spiller Brad Pitt astronauten Roy McBride. Foto: 20th Century Fox
– Ingen fasade
– Og det er verdi i det å ikke dvele for mye over ting, at man bare får ting gjort, mener han.
– Men som jeg selv oppdaget: Dersom du aldri kjenner etter når du møter motgang, og bare durer på, så leder det til at du gjør det samme med følelsene dine, og din indre tvil. Du lar det ikke få ta plass i deg. Dermed fornekter du på en måte en del av deg selv. Og videre fornekter du det å kunne være en god partner overfor en annen, eller være en god far – eller det å overhodet være god mot deg selv, mener han.
– Jeg tror den store utfordringen er å virkelig klare å være åpen med seg selv, og akseptere følelsene man har. For bare sånn kan du være i stand til å være rettferdig overfor deg selv. Det er først da du kan være åpen mot en annen. Det er ingenting som kommer imellom det der. Det er ingen fasade å beskytte. For det er ingenting å beskytte. Jeg tror det er det jeg prøver å si her.
«Ad Astra» ble dermed en mulighet for ham og James Gray til å dykke dypere ned i denne tematikken.
– Vi hadde allerede tenkt mye over det som angår ideer om maskulinitet og åpenhet da vi gikk i gang. Det å være ærlig mot seg selv, og de vi er glade i. «Ad Astra» har virkelig vært en unnskyldning for å fokusere på dette dag inn og dag ut.
Les også: Haugerud viser med «Barn» at han er en av Norges mest spennende og særegne filmskapere
Usikker filmframtid
Som skuespiller og produsent for sitt eget selskap Plan B, med fokus på originalskrevne filmprosjekter som «Lost City of Z», «Moonlight» og den kommende filmatiseringen om Marilyn Monroe, «Blonde», har Pitt erfart filmbransjens utvikling fram til i dag. Den står i stor kontrast til Hollywoods gullalder på 1950- og 60-tallet, noe «Once Upon A Time In Hollywood» maler et tydelig bilde av.
– Jeg er spesielt glad for dette siste Tarantino-prosjektet. Jeg tror det er bortimot det eneste originalskrevne filmprosjektet som har kommet fra et filmstudio i hele sommer som ikke er en oppfølger til en annen film, eller er basert på en tegneserie, eller bok, sier han.
– Det store spørsmålet nå er om vi vil ha de store filmstudio-produksjonene i framtida, eller vil alt bli finansiert av strømmekanaler?
Spørsmålet han stiller er betimelig på en filmfestival der størsteparten av de større filmene blir distribuert av strømmegiganten Netflix.
– Filmproduksjon har blitt så dyrt, særlig markedsføringsbiten. Det er for stor risiko å ta til at filmstudioene alene skal ta den. Det har ikke vært lett å gjøre det vi prøver på i Plan B, men jeg er veldig stolt av det vi har fått til. Det som driver meg som produsent, er å det å kunne fortelle komplekse historier av god kvalitet. Det har vært en tid der det har vært et stort gap mellom de veldig store og de smale filmene. Jeg mener at det er i det gapet at de virkelig gode filmene har vært å finne. Jeg mener vi har hjulpet fram flere av de mindre prosjektene. Og det er et mandat jeg er glad for at vi har tatt på oss. At vi fyller et rom. Slik har vi kunnet være verdifulle som produksjonsselskap. Jeg er veldig heldig som er i en posisjon der jeg både kan få utnytte både det spektakulære og det sannferdige i et filmprosjekt, det er sjelden man kan det, påpeker han.
Selv om han ikke bekymrer seg altfor mye over hvorvidt filmproduksjonene han går inn i vil bli populære eller ei, har heller ikke alt vært «easy-peasy». Selv ikke for et navn som Brad Pitt.
Les også: Rått oppgjør med slavetida
– Det tok minst sju år å få til Martin Luther King Jr.-storyen med «Selma». Vi kom oss ikke over den bakketoppen der før etter at vi fikk produsert «12 Years a Slave». Først da virket det som at amerikanere begynte å bli mer åpne for å rote i fortida. Vi har produsert filmer jeg tviler på at ville ha eksistert hvis ikke vi gikk inn for å få dem opp og fram. Men egentlig har dette handlet om å putte penger inn i filmprosjekter vi likte, og folk vi likte.

Brad Pitt er en populær mann under filmfestivalen i Venezia. Foto: Manuel Silvestri / Reuters
Ingen superheltfilm-fan
– Apropos folk man liker: Hvilken rolle gjennom karrieren din har vært nærmest det du drømte om å være som barn?
– Det vet jeg faktisk ikke. Men jeg tenker at Cliff Booth har en fot i flere av de karakterene jeg likte og så opp til, men skrevet på den måten Quentin har gjort det. Han og David Fincher er noen av de mest bevandrede menneskene i filmhistorien jeg noensinne har møtt på som skaper roller på sin egen, unike måte.
De er begge på lista over filmprosjekter som har vært av større betydning for Pitt.
– Da handler det om å få jobbe med inspirerende og bra mennesker. Det har vært prosjekter som har vært veldig spesielle for meg. Andre prosjekter har vært elendige – av samme grunn, ler han.
Men selv med en nokså tjukk CV av minneverdige roller, er ikke Hollywood-legenden en som utvikler noe særlig langvarig eller emosjonelt forhold til sine karakterer.
– Jeg vil bare riste dem av meg. Når filmen er ferdig, er jeg ferdig med karakteren. Jeg går videre til neste prosjekt. Det er vel bare en refleks. Jeg hører disse historiene om skuespillere som ikke klarer kvitte seg med en rolle de har spilt, og at karakteren har blitt værende hos dem – jeg er ikke en sånn type fyr. Jeg har lite behov for å gå tilbake og tenke over roller jeg har spilt.
Han er heller ikke en som har latt seg begeistre over trenden med superheltfilmer som har dominert den kommersielle filmindustrien de siste åra.
– Jeg vokste opp med 70-tallsfilmene med disse mer tvetydige karakterene. Jeg var aldri noen «Star Wars»-type. Du vet, disse historiene som handler om det gode mot det onde. Som barn snakket ikke det der til meg, sier han, før han lener seg over bordet, og putter på sitt ertende, nesten skadefro glis igjen:
– Jeg likte «Alien».