Kultur

Ketil Bjørnstad stadig til kamp mot kritikerne

Dramatikkens tiår, 2000-tallet, var som å se slutten på verden slik Ketil Bjørnstad kjente den. I «Tyvetallet» hogger han etter enda en kritiker, de selvsentrerte forfatterne og NATO.

Ketil Bjørnstad er som kjent kalt «Norges hyggeligste forfatter», og i samtale med ham er det vanskelig å bestride. Han byr på wienerbrød, kaffe og ber oss ta oss godt til rette. I hans siste roman i serien «Verden som var min», en selvbiografisk beretning av verdenshistoriens siste 60 år, avslutter han også med vennlighet. Mens vi prater om det store romanverket sporer vi av og snakker om frykten for å bli mild på sine eldre dager:

– Man trenger ikke å være ufarlig selv om man er mild vet du! Det er en misforståelse, sier han lurt.

For mellom all vennlighet, ønsker Bjørnstad å debattere og kritisere. Han har gjort det før i «Verden som var min»-serien, og denne gangen hogger han til kritikeren Espen Søbye som anmeldte Bjørnstads biografi om Hans Jæger, kalt «Jæger, en rekonstruksjon», i 2001. I «Tyvetallet» skriver Bjørnstad om Søbye:

«Nesten ukentlig bruker han avisens spalteplass på å rakke ned på sine kolleger. Alle han har sjikanert og skal fortsette å sjikanere i årenes løp, vil bare unntaksvis våge å svare ham. Han er alfahannen på den akademiske haugen.»

Hva er det med disse kritikerne Bjørnstad ikke ønsker å slippe?

– Jeg synes det var nødvendig, for jeg skriver om en arbeidsprosess. Jeg ønsker å vise hvor lett det er å velte noen. Jeg har opplevd venner som har blitt veltet før, det var jo sjokkerende da Kjell Askildsen sa at han sluttet å skrive bøker på grunn av en kritiker. Etter all den medgangen. Man er veldig sårbar, man kan ikke holde på i kunstnerisk virksomhet å bli tykkhudet. Det er helt umulig. Det kan være noe ødeleggende i det, fordi du aldri kommer deg til et sted der du bygger deg opp trygghet nok. Du føler alltid en engstelse.

– Hvorfor velger du deg romanen, det formatet du selv sier er lagt minst til rette for dialog, for å ta dette oppgjøret?

– Jeg ser ikke på det som forbudt, men det er vanskelig å lykkes med det, for man blir fort plump og selvrettferdig. I tilfellet Søbye mener jeg at han har hatt altfor mye makt. Han har hatt negativt kritisk prosjekt, og han har tatt så mange over lang tid at jeg opplever at det er et system i det. Derfor har jeg behov for å nevne det i en sånn sammenheng.

– Er det ikke det litt feigt?

– Ikke noe feigere enn det en anmelder kan gjøre ved å ikke se et prosjekts premisser i første omgang, men bare ha sitt negative ståsted. Det er jo slemt kan man si, men ikke feigt. Av og til synes jeg det er innenfor mine moralske rammer. Jeg tror alle de som jeg henter ut sånn, de har ofte en så sterk og stygg CV at de burde kunne tåle det. De har uansett alltid muligheten til siste ord.

###

Den lille mannen i den store romanen

«Tyvetallet» handler i det store og det hele veldig lite om kritikerne, men hvor enkelt det er å bli veltet, å føle seg liten, det er gjennomgangstema. I fire år har han selv plassert verden og seg selv i sentrum, og i neste uke åpner han Oslo Jazzfestival med konserten av samme navn, der han feirer 50 år som musiker.

– Det er jo noe paradoksalt ved at du stadig skriver deg inn som den lille mannen i den store romanen, når du tross alt er en del av «the establishment»?

– Det tror jeg gjelder mange. Jeg tror veldig mange som er store, dominerende personligheter i media har dårlig selvtillit. Erik Bye ville aldri kalle seg selv lyriker. Han synes aldri han hadde skrevet tekster som var bra nok. Noe av fundamentet for det kunstneriske uttrykket er usikkerheten. Hvis man ikke er usikker, så er man veldig langt fra et kunstnerisk ståsted. Schubert var dypt usikker, han følte han kunne for lite musikkteori. Motsatsen er nettopp av kritikerne er så tilsynelatende selvsikre, de konkluderer veldig ofte, mens kunstneren veldig sjeldent konkluderer. Det ligger ikke kunstens natur å komme fram til en absolutt sannhet.

Ved Verdens ende

– Tyvetallet, det var kanskje vårt mest dramatiske tiår, for det skjedde en total destabilisering. Både på grunn av 11. september og terrorismen som stadig griper om seg, men også på grunn av de massive teknologiske fremskrittene med iPhone og iPad. Plutselig har en hel generasjons oppvekst en helt annen forutsetning, sier Bjørnstad.

«Tyvetallet» er verket for det store alvoret. Bjørnstads verdensomspennende blikk er lite farget av fremtidsoptimisme. Baneheia, 11. september, krigen i Afghanistan, krigen i Irak, Guantanamo, flykrasjet over Überlingen med de 54 russiske skolebarna, æresdrapet på Fadime i Uppsala og SARS-viruset i Kina er hendelser som setter tonen.

– Den serien av selvmordsbombere som viste seg hver eneste dag etter at USA gikk inn i Irak, det var en total lidelseshistorie, som er der ennå. Det er det mest forstemmende: det jeg håpet at skulle ende i noe forløsende, i et fremskritt, er her fortsatt. Det tar meg jo rett tilbake til sekstitallet, til Cubakrisen da jeg kun var ni-ti år og frykten som satt i oss. Men den gangen hadde vi i det minste en folkereisning mot krig og atomvåpen. Fredsbevegelsen i dag har jo forsvunnet fullstendig. Klimakrisen har overtatt, men det er noe som går tapt med det perspektivet; for militarismen ser overhodet ikke ut til å forsvinne! Jeg håper at det er mulig å se at hele dette prosjektet er politisk. Jeg vil ikke havne i noen ren feel good, tidsunderholdnings-kategori.

Verden som ble hennes

###

Noe skjer likevel med blikket til Bjørnstad i dette bindet: det vender seg mer innover, mot et nytt liv, og samtidig mot to liv som er i ferd med å forsvinne. Datteren han aldri trodde han skulle få, og foreldrene som går inn i siste fase av livet. «Verden er ikke min lenger. Den tilhører F.», skriver Bjørnstad om datteren, som de adopterer fra Kina. Om foreldrene skriver han: «Nå handler alt om dem. Mor og far. En gang, i deres liv, handlet alt om oss. Tormod og meg. Men det finnes ikke noe børsmarked for denne type kjærlighet. Ingen strategi. Ingen gevinst. Bare nærvær». Store deler av romanen handler om hvorvidt Bjørnstad føler seg verdig farsrollen, etter et liv som frivillig barnløs.

– Jeg har lurt mye på hvorfor jeg var så fjern for tanken å få barn. Da jeg bodde på Sandøya var det så mye barn rundt oss overalt, vi var så nær det. Det kan være jeg ble for opptatt av mitt eget, at jobben og reisene ga meg nok.

– Hvordan endret verdensbildet ditt deg da du ble far?

– Det var et ras egentlig. Men jeg ville at leseren skulle være med på den forvandlingen uten at det skulle bli forblommet. Men for meg så var det å høre henne nynne til «Jul i Blåfjell» utrolig dramatisk.

Imot forfatter-euforien

Når Bjørnstad skal skrive om det helt private, barna og de gamle foreldrene, melder det seg imidlertid flere problemer for forfatteren som ikke ønsker å utlevere noen.

– Hun var så kul og sjenerøs da vi pratet om hvor langt vi skulle gå i beskrivelsen om henne. Samtidig tror jeg ikke man helt har oversikten over når man blir brukt og misbrukt. Jeg sitter jo på andre siden av denne debatten som har gått i årevis om grenseoppgangen i virkelighetslitteraturen. Jeg er ikke på forfatternes side, jeg ønsker ikke å forsvare retten til å skrive om hva som helst. Og jeg føler meg ganske alene i det, sier Bjørnstad.

– Tyvetallet bringer med seg Åsne Seierstad og Karl Ove Knausgård. Seierstads prosjekt får kanskje spesielt gjennomgå. Hvorfor har du behov for å problematisere sjangeren i romanen?

– For å bevisstgjøre leseren og meg selv, si: vent litt nå – hvor langt kan vi gå her? Seierstad var blant de første bøkene før virkelighetslitteraturen ble et begrep, den første saken i moderne tid som endte i retten, sier Bjørnstad.

I boka trekker han fram Seierstads nyhetsdekning i Bagdad mens bombene smeller. Plassert i selskap med Hans-Wilhelm Steinfeld skriver han at de er journalister som tar mye plass. Eksemplene går inn i en større diskusjon om hvordan forfattere iscenesetter seg selv.

– Jeg har stor respekt for hva begge to kan gjøre som forfattere, men de ber om diskusjon. De dørene har de virkelig slått i stykker. Seierstad er problematisk, sjangeren er problematisk. Jeg prøver ikke å være hildet eller ladet, jeg gjengir fakta. Jeg er alltid veldig skeptisk til når biografen stiller seg foran objektet, om du skriver om Krigen eller hva det skulle være – så fungerer han bare som et påskudd for at du selv skal komme fram. Ofte hos veldig bejublede biografer er det et enormt presens, og det gjelder også journalister. Derfor brukte jeg Seierstad og også Steinfeld som eksempler på folk som er såpass blikkfang at selve hendelsen bare er en knagg for dem. Det er veldig slemt sagt. Men akkurat der tør jeg si at det kan oppfattes sånn.

NATO-operetten

Men hvis det er noe Bjørnstad er skeptisk til i «Tyvetallet», så er det USA og NATO. Ofte vender han tilbake til kontrastene mellom norsk deltakelse i krig og høy champagneføring. I romanen sporer han ut av tida, og inn i nåtiden, for å trekke fram NATOS «champagnefest» utenfor Byneset i Trondheim og øvelsen «Trident Juncture» i 2018.

– Den NATO-øvelsen var helt operette! At de skulle stå der på Byneset og skåle i champagne, se på fregatten, og så gikk det til helvete med fregatten «Helge Ingstad» på hjemturen. Men med NATO ønsker jeg å være tydelig, og selv om jeg nok også mister lesere på det, kan jeg ikke gjøre noe annet enn å flagge min NATO-motstand. Vi snakker for lite om Norges medlemskap i NATO.

– Jeg opplever Norges utenrikspolitikk som butleren i Det hvite hus, NATO tjener Washington på en måte som ikke er kledelig. Jeg er helt klart skeptisk til en sånn forsvarsallianse som etter mitt skjønn viser så sterke, aggressive tendenser som NATO også gjør. Så jeg ville aldri stemme på et parti som er for norsk medlemskap i NATO. Og da står det ikke så mange partier tilbake.

– Det må jeg tåle

Espen Søbye, som i dag er forfatter og kritiker for Morgenbladet, mener at Ketil Bjørnstad absolutt har rett til å ta til motmæle mot Dagbladet-anmeldelsen han skrev 4. oktober 2001. Anmeldelsen hadde tittelen «Intet nytt fra bohemfronten», med ingressen: «Hadde biografisjangerens motstandere laget en skrekkversjon, ville den sett ut som Bjørnstads Jæger.», 
Søbye har ikke lest hva som blir skrevet om ham i «Verden som var min. Tyvetallet», som kommer ut i dag.

– Det er en del av det å være kritiker å ikke bli likt og bli skjelt ut, så det må man tåle! sier han blidt.

– Bjørnstad sier du har hatt for mye makt, og at du har et negativt prosjekt som stadig feller forfattere?

– Det er klart kritikere har makt, og det må brukes med fornuft. Men i tilfellet med biografien om Hans Jæger,  var ikke det jeg skrev noen original kritikk egentlig, Helge Rønning hadde utført en temmelig lignende kritikk av Bjørnstad om «Oda!» før det. 
Han synes det blir noe konvensjonelt ved at forfattere er sure på kritikere og skriver om det i sine romaner.

– Samtidig kan jo kritikere absolutt ta feil, selvfølgelig har jeg også det! Men jeg tenker at hovedregelen er at når kritikken er feil, så gjelder det ofte de lunkne anmeldelsene, de som verken er det ene eller andre. Skal du være veldig kritisk, må du være veldig nøye når du leser, og avisen må være veldig nøye etter deg – de må veie hvert ord, sier Søbye.

Mer fra Dagsavisen