Kultur

«Story, story, die»: Når en fremmed hvisker deg i søvn

Alan Lucien Øyen har igjen levert et stykke fabelaktig scenekunst som både imponerer, berører og underholder. Ikke ett kjedelig minutt med denne koreografen!

5

TEATER/DANS

«Story, story, die»

Koreografi: Alan Lucien Øyen

Scenografi: Martin Flack

Kostyme: Stine Sjøgren

Lyddesign: Terje Wessel Øverland og Gunnar Innvær

Med: Olivia Ancona, Zander Constant, Mai Lisa Guinoo, Pascal Marty, Lee Yuan Tu, Tom Weinberger, Cheng An Wu

Alan Lucien Øyen har med sine mange oppsetninger de siste årene vist seg som en scenefortellingenes mester. Han har imponert i alle slags formater – fra den seks timer lange «Coelacanth» (2014) som han vant en Hedda for, via det storslagne allkunstverket «The Hamlet Complex» for Nasjonalballetten i fjor høst, til Riksteatrets oppsetning av  «Trollmannen frå Oz» (også 2018). Når Øyens nyeste forestilling heter «Story, story, die», kan man umiddelbart lure på om dette er et oppgjør med de store scenefortellingene hans. Men nei da, det er det selvsagt ikke. Dette er tvert imot bare enda et sabla godt snekret og imponerende utført verk for scenen levert av mirakelet Alan Øyen.

Denne gangen foregår narrativen på dansens premisser, riktignok med noen innslag av tekst og filmdialoger, noe som nærmest har blitt Øyens varemerke, men «Story, story, die» er først og fremst en danseforestilling – den første fra koreografen/regissørens hånd på lenge. Med utgangspunkt i hvordan vi lager fortellinger om oss selv i sosiale medier for å få oppmerksomhet, kjærlighet og identitet, har han skapt en uhyre fantasifull, morsom, lekende og åpenbart krevende koreografi for de syv dansere som denne gangen utgjør hans kompani Winter Guests, et kompani som hele tiden skiftes ut med stadig nye gjester. Og maken til dansere som gjester scenen denne gangen! De har en helt vanvittig plastisitet, noen av dem, og alle briljerer med utholdenhet, presisjon, innlevelse og mimikk på et veldig høyt nivå. Og for å yte koreografien rettferdighet, er de også nødt til å være så gode.

Gjennom drøyt tjue ulike klipp opplever vi ulike situasjoner eller møter mellom mennesker der deres behov for bekreftelse, kjærlighet og tilhørighet til seg selv er tema. Bortsett fra en klokkeklar etterligning av de mange blonde damene på youtube som hvisker sine følgere i søvn og lager lyder som nesten ikke kan høres (såkalt ASMR), er det ingen klare referanser til sosiale medier eller andre digitale fora i denne forestillingen. Og bra er det, for temaet «selvfremstilling i sosiale medier» oppleves som litt forslitt, faktisk. Men gjennom andre fortellinger, som en barnestemmes spinnville historie om en sommerfugl som drar ut i verden og kommer hjem og lager middag, eller en manns fortelling om hvordan han alltid leter etter et annet liv, kommer vi innpå både det sårbare ved oss og vår evne til å søke mot andre, men også søke hjem og inn til oss selv. Og så er det forestillingens geniale trekk: Det danses til fortellingene vi hører i en slags tegnspråk-mimetisk form, gnistrende utført av de allerede omtalte danserne. Selv om det ikke er nytt å danse til tekst, gjøres det her så overdrevet og samtidig glassklart og presist at danserne minner om dataanimasjoner eller tegnefilmfigurer. Helt vilt! Andre sekvenser igjen fokuserer mer på gruppedynamikk, men også her er koreografien alt annet enn kjedelig og forestillingen får i flere av sekvensene også frem dansernes ulike temperamenter.

Mens første del av forestillingen er morsom og underholdende, blir den mer melankolsk og mørk mot slutten. Da er det noe vanskeligere å få tak på den, og faktisk viser de humoristiske bitene bedre det sårbare og søkende ved oss moderne teknologiske mennesker enn akkurat denne siste delen. Men så løftes vi uansett opp igjen av en mildt sagt abrupt slutt som overrasker selv en vant teatergjenger.

Det er unektelig noe trist over det at folk ligger i hver sin seng om kvelden og titter på en liten skjerm der en fremmed dame på youtube hvisker «Good evening. You are so beautiful, so adorable. Now I will carefully brush your hair, brush your soul». Kommentarfeltene vitner om at mange virkelig føler kjærlighet fra yotube-damene, og dermed føler seg mindre ensomme. Jeg, derimot, anbefaler en tur til Dansens Hus og forestillingen «Story, story, die». Der er man heller ikke alene. Og med Alan Lucien Øyen får man ikke ett kjedelig minutt.

Mer fra Dagsavisen