Kultur

Tenner kruttet hos Ibsen

Koreograf Ingun Bjørnsgaard har laget en Ibsen-forestilling så god at selv den som ble mett på Ibsen under høstens Ibsenfestival, har plass til et stykke til.

5

Dans

«München-trilogien»

av Ingun Bjørnsgaard

Koreografi: Ingun Bjørnsgaard

Scenografi og kostymer: Thomas Björk

Musikk: Joseph Haydn, Geir Jenssen /Biosphere, Lars Petter Hagen

Med: Camilla Spidsøe, Ole Willy Falkhaugen, Andrine Sæther

Scene 2, Den Norske Opera og Ballett

Ibsens tekster er av mange grunner et svært takknemlig materiale for scenekunstnere å jobbe med. Ikke bare er hans dramaer viden kjent, men de er også svært godt og stramt oppbygd med en jevnt stigende spenningskurve og en rekke psykologiske nedslagspunkter vi liksom aldri kommer til bunns i.

Og selvsagt har koreograf Ingun Bjørnsgaard utnyttet dette til det fulle og kanskje også forsterket Ibsen i sin nye forestilling basert på tre Ibsen-dramaer skrevet i München, derav navnet «München-trilogien». Nå er Bjørnsgaard vel bevandret i Ibsendramaer allerede; hun har nytt stor suksess med sin «Hedda» (2013) for Ballet de Lorraine samt med «Rotating Nora» (2014) og «Sjøen» (2010) for Ingun Bjørnsgaard prosjekt, som har hatt ulike perspektiver på henholdsvis Hedda Gabler, Et dukkehjem og Fruen fra havet.

At hun i «Münchentrilogien» går en ny runde med både «Fruen fra havet» og «Hedda Gabler», er veldig freidig og fint gjort, særlig når hun setter dem sammen med det tredje Münchendramaet, «Rosmersholm», og denne oppsetningen viser hvor trygg Bjørnsgaard har blitt på Ibsen etter alle årene med hans fortellinger.

Les også: Operaen vier en helaften til tre av Ibsens mest kjente kvinner (DA+)

Med danserne Camilla Spidsøe (som også danset fru Alving i Nasjonalballettens «Gjengangere») og Ole Willy Falkhaugen, skuespiller Andrine Sæther og en strykekvartett på scenen, har Bjørnsgaard nå skapt en forestilling som trigger både syns- og hørselssansen og som har en høy estetisk kvalitet i alle sine elementer.

Forestillingen utspiller seg til toner av Haydn, Biosphere og Lars Petter Hagen, og selv om det innledende møtet med Camille Spidsøes Rebekka West er preget av veldig mye energi kombinert med en slags mangel på retning eller en lyst til å ville altfor mye på en gang, så kommer Andrine Sæthers påfølgende monolog, fint klippet sammen av ulike deler av Ibsens drama, med en forklaring fra Rebekkas side som både er sterk og meningsskapende i forhold til det vi har sett av dans.

Og forestillingen utvikler seg bare til det bedre, der den veksler mellom dansen og Sæthers monologer. Monologene når virkelig et høydepunkt i «Hedda Gabler»-delen, der Sæther fremfører brokker av dialoger fra ulike deler av stykket og umerkelig veksler fra den ene sinnsstemningen til den andre, som om det er helt naturlig at «Hedda Gabler» er en fullstendig fragmentert fortelling.

Les også: Lar seg begeistre av Hedda Gabler (DA+)

Spidsøe er også best i sin Hedda Gabler-tolkning, men både hun og dansepartner Ole-Willy Falkhaugen, som kler rollene som Johannes Rosmer, Den fremmede og Eilert Løvborg, får veldig godt frem hvor ulike dramaene er i sin temperatur og hvor ulike relasjonene mellom menn og kvinner er i disse dramaene.

Koreografien er gjennomgående skarp, utadvendt og usentimental, full av energi, og selv om den iblant er et hakk for lite narrativ, så danner den sammen med Andrine Sæthers monologer noen ytterst gode Ibsen-fragmenter som gjør at selv den som ble mett på Ibsen under Nationaltheatrets Ibsenfestival i høst, får lyst på et stykke til.

Det later til at ingenting er helt tilfeldig i denne oppsetningen. Også scenografisk er dette svært gjennomarbeidet. Lyssettingens farger harmonerer hele veien med kostymene, som sammen med scenografien er Thomas Björks verk.

Kostymeskiftene er relativt mange i en slik timelang forestilling, men det er som om ingen valg er tatt for enkelhets skyld. Her skal det være smakfullt gjennom det hele.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Scenerommet er innredet som to stuer; en vi ser frontalt med sofa, lampe, vinduer og gardiner, og så en helt identisk men speilvendt stue, plassert på en skrånende, speilblank helling på høyre side. Det er som om vi har foran oss to parallelle verdener; som Ibsens realisme og hans symbolverden som hele tiden går hånd i hånd. Foran til venstre rundt et rundt bord får strykekvartetten sitte.

Selv om Bjørnsgaard serverer oss fragmenter av Ibsen-dramaer med større fokus på det emosjonelle enn på handling, oppleves forestillingen som mer klassisk enn radikal i sitt uttrykk. Bjørnsgaard henter ikke så mye nytt ut av materialet. Bjørnsgaard har heller samlet all sin erfaring med Ibsen i et kraftfelt av en forestilling som både oser av estetisk bevissthet og en klar tro på kruttet i hvert enkelt Ibsen-drama.

Mer fra Dagsavisen