Sanger på liv og død: Hasse Farmen synger påsken inn

5

Hasse Farmen

«Minnefelt»

Farmen Grammofon

Lazarus, Barabbas, Maria; salme og høysang; «i faderens og sønnens navn etcetera»: Godt timet til påsken kommer Hasse Farmen med ti nye sanger, nå med et visst bibelsk drag. «Minnefelt» er hans femte album, men hans fjerde var som en ny debut: «Livet du redder kan være ditt eget» ble en av 2016s sterkeste norske plater og største positive overraskelser. En mangeårig bifigur i norsk rock trådte fram som en helt særegen artist.

Les også: Gi denne mannen en pris

«Minnefelt» er nok en vinnerplate. Den følger opp i fin stil, intim, hviskende og inntrengende, mindre rock, mer jazz. Musikerne er hentet fra en yngre generasjon jazz-utøvere, og det er en fin bandfølelse på dette albumet, som i all hovedsak er spilt inn på en dag, live i studio, der særlig kontrabassen til Fredrik Lurh Dietrichson (Moskus. Morgonrode) får prege lyden. I enkelte øyeblikk sender denne plata tankene til selveste «Astral Weeks» – er det lov å si, uten å skryte for høyt? Igjen er det vanskelig å finne norske artister som ligner, kanskje er Jan Erik Vold det nærmeste man kommer Hasse Farmens tilstedeværelse som poet og tekstformidler i en del av disse låtene, da kanskje særlig flotte «Django for to».

Hasse Farmen har en slentrende cool som er sjelden i norsk pop/rock-sammenheng, samtidig er det hele tida noe som dirrer sterkt i disse låtene. Dette er ikke lek med ord, det er sanger på liv og død. De er i liten grad skrevet med tanke på P1s frokostsendinger. Det kan også innvendes som en svakhet. Om et par av låtene hadde vært kortere og tydeligere, kunne Hasse Farmen kanskje lettere blitt hørt gjennom alt ståket. Samtidig, de beste og lengste låtene passerer fem og seks og sju minutter, de bruker den tida det tar for Farmens historier å spille seg ut. Denne Farmen-plata virker mer konsentrert om det indre og eksistensielle enn forgjengeren, som i større grad så på verden. Samtidig er det fint med en plate som så tydelig foregår i vår tid i et gjenkjennelig Oslo, med Coop Extra og gangbrua på Grünerløkka.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Tekstene er fulle av hentydninger, referanser, allusjoner, motsetninger, gåter. Der den forrige plata eksplisitt viste til litteratur, peker disse låtene mot visuelle uttrykk: Kunst, TV-drama, film. «En Sobril, to glass vin og tre timer House of Cards» er moderne smertestillende. Farmen leker seg også med referanser til populærmusikkens historie, snudd til norsk, uten fiksfakserier blir «I’m so lonesome I could die» til «jeg er så ensom jeg kunne dø». Men gravalvoret aldri tar overhånd, Hasse Farmen er også funny! Sjekk «aforismer for hver blåtimeanledning» i «Kvinnen på sanden».

Den aller fineste sangen her heter «Salme 448 før reisens slutt», der hovedpersonen ser Carl Th. Dreyers «Ordet» og møter en engel på postoperativen påskemorgen. Salme 448 i Norsk Salmebok heter «Midt i alt det meningsløse». Akkurat der markerer Hasse Farmen seg igjen som en av landets mest fascinerende låtskrivere.