Kunstnernes kunstner

KUNST

«Zdenka Rusova – Grafikkens nestor»

Henie Onstad Kunstsenter, Bærum

Til 28. juli

HØVIKODDEN (Dagsavisen): Henie Onstad Kunstsenters utstilling med den 80 år gamle kunstneren er suverent bra. Samtidig er den veldig smal. Derfor er det – for mange, men antagelig ikke alle – veldig givende å bevege seg inn i kunstsenterets største sal. Du må bare være villig til å åpne deg for en nesten utelukkende abstrakt billedverden. Sjelden ser du en kunstner med så stor formsikkerhet og et så gjennomført spekter av former. Kunstsenterets tematiske presentasjon er forbausende variert. Den avslører (nok en gang, er det fristende å si) hvor givende det er å dykke ned i et kunstnerskap som er kjent for én ting. Det som avdukes er en livshistorie med variasjonsrikdom og en interessant utvikling.

Innenfor sin sjanger, som er tegning og grafikk, er Zdenka Rusova suveren. Håndverket er imponerende bra, og nyanserikdommen inviterer deg til å bøye ryggen for å studere detaljene. Samtidig finnes hovedfascinasjonen i de store og enkle formene. De gjør det enkelt å kjenne igjen «en Zdenka» på god avstand. Disse verkene karakteriseres av fullendte former med en indre sprengkraft som lader forholdet mellom form og flate. Flere av formene har et kroppslignende utgangspunkt, men abstraksjonen er så sterk at det aldri blir mer enn en antydning. Satt opp mot dette finner vi en enkel figurasjon i perioden da hun forsøkte å overleve i Tsjekkoslovakia. Spesielt sirkusbildene fra denne perioden er interessante. De har en leken tristesse som lett kan tolkes som en undertrykt frihetstrang.

Artikkelen fortsetter under bildet. 

Innenfor sin sjanger, som er tegning og grafikk, er Zdenka Rusova suveren. Her «Dresserte hunder» fra 1963. Foto: Øystein Thorvaldsen/HOK 

Hun har perfeksjonert formspråket hun utviklet etter at hun flyttet til Norge gjennom 50 år. Like fullt er hun knapt nok kjent utenfor kunstmiljøet. Det er grunn til å anta at mange av Henie Onstad Kunstsenters publikummere bare kjenner hennes kunstnerskap overflatisk, selv om hun har hatt fem utstillinger her opp gjennom årene. Zdenka Rusova har hatt et forhold til Høvikodden siden før senteret åpnet i 1968. I 1967 sørget Ole Henrik Moe, senterets første direktør, for at tsjekkeren fikk et arbeidsstipend til Norge.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Biografien er en spennende historie i seg selv. Hun forsøkte, men kunne ikke jobbe i Tsjekkoslovakia under kommunistregimet. Oppveksten i Praha under Hitlers okkupasjon var heller ingen dans på roser. I 1970 flyttet hun til Norge etter akademiutdannelse i Stuttgart. I 1974 får hun innvilget norsk statsborgerskap som statsløs flyktning. Hun har kjempet for å bli integrert, og hun har tatt tøffe valg. Ikke minst har hun valgt ikke å få barn. For, som hun sier, det er vanskelig nok å være kvinnelig kunstner. For ikke å snakke om kvinnelig kunstner med utenlandsk opprinnelse. Å være kvinnelig kunstner med utenlandsk opprinnelse og barn i tillegg, ja det er tilnærmet umulig.

Zdenka Rusova har hatt en betydningsfull karriere i kunstverdenen. Like fullt er hun en kunstens «doldis». Det til tross for at hun var Nordens første kvinnelige rektor da hun fikk stillingen ved Kunstakademiet i Oslo i 1987. Da hadde hun undervist ved akademiet siden 1981, som professor fra 1987. Lærergjerningen er ikke tema denne gangen. Det interessante ved utstillingen er de linjene den knytter til et østeuropeisk, kulturelt klima. At den viser hvordan Zdenka Rusova måtte forandre uttrykket da hun flyttet til Norge. Og at hun allerede hadde en historie/karriere før hun kom hit første gang i 1967. Det er i krysningspunktet mellom disse to retningene i kunstnerskapet at denne utstillingens fascinasjonskraft oppstår.

Saken fortsetter under bildet. 

Flere av formene har et kroppslignende utgangspunkt, men abstraksjonen er så sterk at det aldri blir mer enn en antydning. Foto: Øystein Thorvaldsen/HOK 

Er det noe vi kan lære av denne utstillingen, er det at berømmelse og kunstnerisk kvalitet har lite med hverandre å gjøre. Henie Onstad har tatt et modig valg når de gir Zdenka Rusova like stor plass som de ga Jakob Weidemann. At han skulle få en stor retrospektiv utstilling var liksom en selvfølge. At hun får det samme fremstår som en overraskelse. Henie Onstad har tatt jobben med å trekke frem kvinnelige kunstnere som ikke har hatt den store publikumsappellen. Men det er et faktum at et flertall av dem som ser kunstutstillinger er kvinner, og denne politikken har vist seg å treffe. Jeg hadde ingen forventninger til det, men det vil ikke forundre meg om denne utstillingen kan bli en publikumsfavoritt. Sammen med måneutstillingen gir Zdenka Rusova Henie Onstad Kunstsenter et tilbud som kan vise seg å treffe bredt.