Kaster nytt lys over Vigeland

KUNST

«Paralleller – Gustav Vigeland og hans samtidige»

Vigeland-museet, Oslo

Til 15. september

Jubileumsutstillingen med Gustav Vigeland (1869-1943) setter skulptøren i et nytt lys og inn i sammenhenger vi vanligvis ikke forbinder ham med. Vi er vant til å se ham som en som sto alene, uten formell utdannelse og uten noen læremester. Han ruver i landskapet med sitt enorme livsverk i Vigelandsparken (som er Norges mest populære turistattraksjon) og museet på Frogner. Samtidig har offentligheten utviklet et forenklet bilde, en redusert oppfatning av en kunstner med former som alluderer til ideologier vi ikke liker. Det gjelder spesielt de kraftfulle figurene i skulpturgruppene rundt Monolitten. Det er et bilde som blir imøtegått med jubileets oppmerksomhet på mangfoldet og de mange subtile detaljene i Gustav Vigelands livsverk.

Gustav Vigeland ruver i landskapet med sitt enorme livsverk i Vigelandsparken, samtidig har offentligheten en redusert oppfatning av en kunstner med former som alluderer til ideologier vi ikke liker. Her 150-årsjubilanten Vigeland selv i atelieret på Hammersborg i Oslo. FOTO: VIGELAND MUSEUM

«Paralleller» er et godt navn på Vigeland-museets jubileumsutstilling. Den sammenligner ham med fire av hans samtidige kunstnerkolleger. Utstillingen konsentrerer seg om tiden frem til 1915, og den setter ham inn i en større kunsthistorisk og internasjonal sammenheng der utviklingen av moderne skulptur er omdreiningspunktet. Den viser at Vigeland var en nyskaper i samtiden, og at han plukket opp og videreutviklet tendenser han fant hos sine samtidige. Utstillingen viser også den utviklingen hans skulpturer gjennomgikk, fra et ekspressivt realistisk via et romantisk til et stilisert formspråk.

Det romantiske aspektet blir sjelden assosiert med Vigeland, men det er fremtredende i hans erotiske tegninger og skulpturer og – ikke minst – i skulpturen som pryder forsiden på utstillingskatalogen, «Mor og barn» fra 1909. Den vakre marmorskulpturen er satt sammen med en mer «brutal» kvinnetorso. Dermed blir mangfoldet og tvisynet ivaretatt.

Les også: Alt som Vigelandsparken skjulte (DA+)

De fire kunstnerne Vigeland sammenlignes med var alle eldre enn ham. Den mest kjente er Auguste Rodin (1840–1917), mens Constantin Meunier (1831–1905), Aristide Maillol (1861–1944) og Antoine Bourdelle (1861–1929) var store navn i samtiden. Meunier og Bourdelle er glemt i den store sammenhengen. Maillol er fortsatt et kjent navn, ikke minst fordi du finner mange av hans skulpturer sentralt i Paris. Alle disse brøt med den akademiske skulpturtradisjonen, der motivene stort sett var knyttet opp mot allegoriske og mytologiske temaer. De hadde sett seg lei på den forfinede perfeksjonismen salongskulpturene var utført med, og jobbet mot en realistisk fremstilling. De inkluderte gjerne steinens og leirens egen materialitet i sitt skulpturelle uttrykk, de lot sporene av skaperprosessen stå, og de jobbet med form, flate og linje på en måte som Gustav Vigeland identifiserte seg med. For eksempel ble Rodin anklaget for å ha laget en nøyaktig avstøpning av modellens kropp i skulpturen «Bronsealderen» (1875–76), som museet har lånt inn fra Kode Bergen.

Jubileumsutstillingen om Gustav Vigeland sammenligner ham med fire viktige, internasjonale kolleger. Her ser vi flere av Vigelands gipsutkast til skulpturgruppene rundt Monolitten sammen med bronseskulpturer av Antoine Bourdelle, «Apollons hode» (fra venstre), og Aristide Maillols «Torso av en ung pike» og «Ile-de-France» inne i fontenesalen. Rodins «Tenkeren» vises i den neste salen. FOTO: LARS ELTON

Selv om Vigeland ikke hadde noen formell akademiutdannelse sørget han for å utdanne seg selv. Han reiste mye i yngre år, og han kjøpte og studerte fotografier av dem han interesserte seg for. Men da han på begynnelsen av 1900-tallet hadde deltatt på flere utstillinger i utlandet og syntes han hadde sett og lært nok, konsentrerte han seg om sitt eget arbeid og beveget seg knapt utenfor byen og atelieret som kommunen fikk bygget for ham. Avtalen han skrev med Oslo kommune i 1921 var sjenerøs fra begge parter: Vigeland ga alt han hadde laget inntil da og alt han ville lage i fremtiden til kommunen i bytte for atelieret og (etter hvert) parken.

Utstillingen setter ikke et utvetydig, nyskapingens stempel på Gustav Vigeland. Den forholder seg åpent til de utviklingstendensene den viser hos de andre, og peker på tilsvarende ting hos Vigeland. De parallelle fortellingene er interessante å følge, ikke minst i salen der hans tidlige, monumentale portrettfigurer sammenlignes med Rodins tilsvarende. Linjene til belgieren Meunier og hans arbeiderskulpturer er en annen interessant parallell. Bourdelle er mest kjent for sine relieffer til fasaden på Théâtre des Champs-Élysées i Paris, som regnes som Art Decoens gjennombrudd. Og med Maillols torso, plassert før inngangen til fontenesalen, får vi et frempek mot den stiliseringen Vigeland jobbet med i skulpturene som omkranser Monolitten i Vigelandsparken.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

På dette punktet i vandringen faller dessverre litt av piffen ut av utstillingen. Vigeland-museet har en utfordring i det at gipsmodellene til Vigelandsparkens fontene og Monolitten tar så stor plass at det nesten er umulig å finne rom til noe annet i disse salene. Det blir ikke noe bedre av at rundvandringens tre siste saler ikke byr på et løft. Publikum burde kanskje svinge til høyre og se utstillingen i omvendt rekkefølge? Heldigvis har den første halvdelen av den planlagte utstillingsvandringen så mye interessant å by på at et besøk anbefales.

Vigeland-jubileet vil antagelig ikke møte samme internasjonale interesse som Munchs 150-årsjubileum i 2013. Den gang samarbeidet Oslo kommune og staten gjennom henholdsvis Munchmuseet og Nasjonalmuseet. Denne gangen er jubileumsfeiringen en rent kommunal oppgave. Vigeland-museet har begrensede ressurser, og det bærer utstillingen og jubileet dessverre preg av. Samtidig er jubileumsutstillingen bare én av flere tunge kunstsatsinger Oslo gjør i år. Tidligere i år presenterte kommunen sin kunstplan, og i mai åpner Oslos første kunstbiennale. Kommunalt drevet den også. Vigeland-museet samarbeider med Nasjonalmuseet om en turnéutstilling. Hadde Nasjonalmuseet vært operativt med tilgjengelig(e) museumsbygning(er) burde de gått inn og samarbeidet om jubileumsutstillingen. Men, til tross for begrensede ressurser har Vigeland-museet satset stort, med to bokutgivelser i tillegg til utstillingen. Den ene handler om parken og er fremragende illustrert av fotograf Espen Grønli. I tillegg er Tone Wikborgs utmerkede Vigeland-biografi gjenutgitt. Så vi skal nok merke at Gustav Vigeland har jubileum i år.

Franskmannen Antoine Bourdelle er en av de fire skulptørene Gustav Vigeland sammenlignes med i jubileumsutstillingen. Her hans «Bueskytteren Herakles» og «Dansen», relieff laget til fasaden på Théâtre des Champs-Élysées i Paris. FOTO: UNNI IRMELIN KVAM