Kultur

Y-blokkas skjebnetime

KOMMENTAR: Regjeringen trykket på repetisjonsknappen da statsråd Monica Mæland forsvarte rivingen av Y-blokka i Dagsavisen onsdag. Men deres påstått viktigste argument, sikkerheten, ble ikke nevnt med ett eneste ord, skriver Lars Elton.

Ønsker vi å bli stående igjen med ansvaret for å ha revet en del av verdensarven? Greier vi å bære skammen som følger når et unikt stykke arkitektur er borte for alltid? Y-blokka er inne i sin skjebnetime. Til høsten kan den være slettet med jorden.

Ansvaret ligger hos regjeringen og kommunal- og moderniseringsminister Monica Mæland. Hun er øverste ansvarlige for byggingen av det nye regjeringskvartalet sentralt i Oslo. Statsråden har ikke vist noen tegn til å vike fra den strake linjen fram mot riving. Det gjentok hun i Dagsavisen onsdag.

Y-blokka er omstridt. Det er ingen grunn til å legge skjul på det. Men det sies gjerne at en bygnings kritiske alder er 50 år. For Y-blokka inntreffer det kritiske punktet neste år, i 2020. Det forunderlige er at i tida etter et jubileum endrer ofte den allmenne oppfatningen seg. Det som tidligere var mislikt blir populært. Derfor kommer det ikke som noen overraskelse at flere av deltakerne i støtteaksjonens demonstrasjoner for Y-blokka har vært unge mennesker. Ettertiden vil være hard med oss som valgte å rive ett av norsk og internasjonal arkitekturhistories sentrale verk.

Les også: Mæland om Y-blokka: – Vi skal ta vare på «Måken» og «Fiskerne» (DA+)

Det er ikke tilstrekkelig å skjære ut Picasso-kunsten og sette den opp et annet sted, slik regjeringen vil. Monica Mæland viser med sin argumentasjon at hun ikke har forstått hva dette dreier seg om. Y-blokka er et allkunstverk der kunst og arkitektur er integrert i en høyere enhet. Opplevelsen av «Fiskerne», relieffet på Y-blokkas endefasade mot Akersgata, vil bli helt annerledes når den settes inn i et glassbygg, omgitt av en arkitektur som er fremmed. Nå troner Picasso-kunstverket oppe i luften som en tydelig markør av møtet mellom folket og makthaverne, mellom historien og den nye tida da Norge ble en moderne nasjon i etterkrigstiden. Kunstverket er noe å se opp til.

Samarbeidet mellom arkitekten Erling Viksjø og kunstnerne Pablo Picasso og Carl Nesjar er unikt. Viksjø formet Høyblokka med inspirasjon fra FN-hovedkvarteret i New York. Y-blokka fikk sin form inspirert av UNESCOs hovedkvarter i Paris. Den internasjonale inspirasjonen ble kronet med Picasso, den moderne kunstens viktigste nyskaper i forrige århundre. Han har bare laget tre slike utsmykninger. En er privat og utilgjengelig for publikum. Den andre er på fasaden til Arkitektakademiet i Barcelona, vis-à-vis den gotiske katedralen i gamlebyen. Der er Picasso-frisen en selvfølgelig del av turistløypa. Men den er ikke like fin som «Fiskerne» på Y-blokken.

Y-blokkas integrerte kunst omfatter også et Picasso-relieff innendørs. «Måken» er i enda større grad enn «Fiskerne» avhengig av sammenhengen den står i. Den kan nok skjæres løs uten å skades, men opplevelsen av den vil aldri bli den samme i nye omgivelser.

Les også: Rive denne? Det må være fake news, trodde franske «NRK» (DA+)

Tirsdag fortalte Dagsavisen at franske «NRK», France Inter, trodde historien var «fake news». Regjeringens rivevedtak møtes med hoderysting internasjonalt. Kulturminneorganisasjonen Europa Nostra satte Y-blokken på sin liste over Europas mest truede kulturminner. Allerede i 2015 sendte ICOMOS, UNESCOs rådgivende organ i spørsmål om verdensarv, en internasjonal appell til statsminister Erna Solberg om å bevare Y-blokka. De leverte en grundig redegjørelse som fremhever at kunst og arkitektur er uatskillelig i regjeringsbygningene, og at anlegget er et modernistisk mesterverk i norsk òg internasjonal kontekst. Appellen møtte døve ører.

Sist jeg skrev om Y-blokka i Dagsavisen spurte jeg om regjeringen Solberg ønsker å bli stående i historiebøkene som politikerne som fullførte terroristens gjerning? Det falt ikke i god jord. Y-blokka sto støtt etter terroristens bombe. Skal regjeringen greie å rive den? Sikkerhetsargumentet var lenge fremtredende. Én av blokkas armer ligger over en tunnel der det kan sprenges en bombe. Nå nevnes det argumentet knapt nok lenger. Regjeringen snakker som om rivningen er uunngåelig. Men den virkelighetsoppfatningen er regjeringen alene om.

Riving er dårlig miljøpolitikk. Dessverre har Venstre løpt fra løftene sine før valget i 2017. Da lovte Ola Elvestuen å bevare Y-blokka. Nå har han og Venstre byttet løftet med regjeringsmakt. Da terroristen sprengte bomben i regjeringskvartalet i 2011 jobbet Riksantikvaren med et fredningsforslag. Det ble lagt bort. Erna Solberg har effektivt sørget for at alle innvendinger blir tiet i hjel.

Les også: Rivekontrakt undertegnet. Nå gjør støttegruppa et siste stunt for å redde Y-blokka (DA+)

Y-blokka trenger en ambassadør med gjennomslagskraft. Akkurat som Jaqueline Kennedy, som fikk stoppet rivningen av Grand Central Station i siste time. I 1975 var ett av New Yorks fremste landemerker nedslitt og rivningstruet. «Hvis vi ikke bryr oss om fortida kan vi ikke ha mye håp for framtida» sa hun. Stasjonen ble reddet.

Det er fortsatt håp for Y-blokka. Den er ett av få ikoniske bygg fra 70-tallet. Det vet folkene i Støtteaksjonen for Y-blokka. De har ikke gitt opp. Når politikerne viser unnfallenhet på bred front er folkets stemme det eneste vi kan stole på. Støtten øker.

Mer fra Dagsavisen