Se den russiske svaneprinsessen

«Svaneprinsessen» snur ansiktet over skulderen og ser på oss med et direkte og lettere mystisk blikk. Hun bærer en stor krone, og kjolen er en blanding av overdådig ballkjole og svaneham. Mikhail Vrubels maleri anno 1900 er valgt som plakatmotiv for Munchmuseets herlige utstilling «Svaneprinsessen. Russisk kunst 1880–1910». Maleriet skildrer et overdådig kostymedrama inspirert av en opera av Rimskij-Korsakov.

Bildet fremstiller et symbolistisk overgangsritual fra svane til prinsesse. Med sine romantisk-realistiske overtoner har det paralleller i eventyret «De tolv villender» (Asbjørnsen og Moe) og i H.C. Andersens «De ville svaner». Her finnes det klare linjer på tvers av nasjonale grenser.

Utgangspunktet for utstillingen er at det er flere fellestrekk mellom russisk og nordisk kunst i tiårene 1880–1910. I tiåret etter leverte russerne noen av den internasjonale avantgardens fremste kunstnere og dro ifra Norden – men det er en annen historie som Munchmuseet kommer tilbake til i det nye museet. I 1880 lå både Russland og Norden veldig langt fra Europas sentrale nasjoner, og i perioden var hele regionen på leting etter nasjonal identitet. Kunstnerne ledet an, og det typisk nasjonale fant både russere og nordmenn hos bondestanden og i folkekunsten.

Saken fortsetter under bildet

Mikhail Vrubels «Svaneprinsessen» er ett av hovedmotivene i utstillingen. Motivet eksisterer i spennet mellom myte og realisme, romantikk og nyskaping. FOTO: TRETJAKOV-GALLERIET

Men selv om inspirasjonen fra tradisjonen og livet på landet satte sitt tydelige preg på kunsten, fulgte kunstnerne med på internasjonale strømninger. For eksempel er inspirasjonen fra impresjonismen og Arts and Crafts-bevegelsen i England med William Morris i spissen tydelig til stede. Det hører også med i bildet at de russiske kunstnerne var sponset av en høyst moderne jernbanemagnat som var veldig interessert i nordområdene. Og at de ble kjøpt inn til det private Tretjakovgalleriet i Moskva, hvis eier var vel bevandret i vestlig kunst. I Norge og Russland løp denne internasjonale orienteringen parallelt med søken etter kulturelle røtter og nasjonal identitet. I dette skjæringspunktet oppsto særegne, kunstneriske trender med klare, nasjonale identitetsmarkører.

Det er i spennet mellom eventyr, myter og virkelighet; påkostede kostymer og bondsk enkelhet; romantikk og realisme at den russiske før-avantgardekunsten finner sitt handlingsrom. Mye av det samme skjedde i Norge og de andre nordiske landene. Det er en utvikling som har relativt lite med Edvard Munch å gjøre. Derfor retter utstillingen heller blikket mot Gerhard Munthe, Erik Werenskiold, Carl Larsson, Anders Zorn og Akseli Gallen-Kallela for å finne kunstnere som kan sidestilles med utviklingen i russisk kunst. Hele 110 av de 140 kunstverkene er hentet fra Tretjakovgalleriet i Moskva. Til gjengjeld vil de få en stor Munch-utstilling.

Tidens russiske samfunn var preget av store motsetninger. Fattigdommen var gjennomgripende, samtidig som den russiske overklassen og adelen disponerte en enorm rikdom. I Russland medførte avskaffelsen av livegenskapet i 1861 (tilsvarende vårt husmannsvesen) – paradoksalt nok – stor sosial uro og fattigdom. Russiske kunstnere ble oppfordret til å komme hjem fra utlandet, og da de vendte hjem ble mange av dem opptatt av å bedre bøndenes og arbeidernes vilkår. Samtidig ble myter og eventyr nedtegnet og illustrert. I Norge var illustrasjonene til Asbjørnsen og Moes eventyr og Snorres kongesagaer viktige, nasjonale markører. I Russland var eventyrene også sentrale, men de fikk ikke en tilsvarende kunstnerisk suksess.

Les også: «Dottera»: Knivskarp disseksjon av den moderne familien (DA+)

Sentralt i periodens utvikling er Abramtsevo-kretsen, en gruppe kunstnere ganske lik Lysaker-kretsen her hjemme. De russiske kunstnerne fikk hus og atelierer på jernbanemagnaten Mamontovs gods utenfor Moskva. Her finner vi Russlands første, kvinnelige kunstner, Jelena Polenova. Hun jobbet mye med å illustrere eventyr, og det er interessant å følge hennes kunstneriske utvikling.

Men hun slet med å få dem utgitt, og står slik sett i sterk kontrast til den norske suksessen. Det hun lyktes med var produksjonen av møbler, keramikk og kunsthåndverk. Sterkt inspirert av William Morris satte hun sitt personlige preg på alle gjenstander som ble produsert, noe som gjorde dem usedvanlig populære i den russiske overklassen. Disse gjenstandene har stor innovasjonskraft og originalitet, og det er veldig gledelig at Munchmuseet har valgt å legge så stor vekt på dette.

Den russiske sølvalderkunsten representerer et klart brudd med den realistisk-naturalistiske tradisjonen. Og det er liten tvil om at norske og nordiske kunstnere har hatt relativt stor innflytelse på de russiske kunstnerne i denne prosessen. Flere nordiske kunstnere ble presentert i russiske kunsttidsskrifter. I 1897 presenterte den russiske kuratoren Sergej Djagilev, som er mest kjent som ballettimpresario, en stor, skandinavisk utstilling i St. Petersburg. Jernbanemagnaten Mamontov ønsket på sin side å bygge en linje til Barentshavet. Flere kunstnere ble sendt nordover for å dokumentere nordområdene. Det resulterte i både små og store malerier som utgjør en imponerende avdeling i utstillingen. Ikke minst er det verdt å få med seg Konstantin Korovins nordlysmaleri fra havnen i Hammerfest (1894–95). Det viser en meget annerledes kystarkitektur enn det moderne uttrykket Finnmarksbyene har fått etter at tyskerne avsluttet andre verdenskrig med å brenne all bebyggelse i vårt nordligste fylke.

Saken fortsetter under bildet

Ilja Repin er den mest berømte kunstneren fra perioden ut­stillingen omfatter. Hans portrett av kunstsamleren Pavel Tretjakov viser inspirasjon fra impresjon­istene.Tretjakov-galleriet regnes som ett av verdens viktigste kunstmuseer.FOTO: TRETJAKOV-GALLERIET

Uansett hvor gledelig denne utstillingen er, er det grunn til å spørre hvorfor den vises på Munchmuseet? Perioden utstillingen konsentrerer seg om faller sammen med Munchs mest radikale utvikling. Men han er kun representert med 13 verk, og ingen av dem er hovedverk. Så det er umulig å påstå at han er sentral i utstillingens beretning. Samtidig er det grunn til å minne om at det er dette miljøet han springer ut av. Men selv om forbindelsen til Munch kan synes fjern, bør vi glede oss over muligheten. Utstillingen er laget med utgangspunkt i kurator Kari J. Brandtzægs magisteravhandling om denne perioden i russisk kunst. At vi har en slik kapasitet blant oss, og at Munchmuseet er villig til å satse på det som kan synes perifert for oss, skal vi bare være glade for.

Ikke minst resulterer denne utvekslingen med Tretjakovgalleriet i Moskva i at Munch vil bli vist med en stor utstilling i ett av verdens viktigste kunstmuseer. Og selv om formuleringene i Munchmuseets pressemelding høres litt svulstige ut, skal det ikke stikkes under en stol at begivenheter som denne bidrar positivt i en tid da motsetningene mellom Russland og vesten er i ferd med å bygge seg opp til historiske dimensjoner.

Selv om den russiske sølvalderkunsten er ukjent for oss, presenterer utstillingen flere ikoner i russisk kunsthistorie. At den også åpner for nye og for oss lite kjente fortellinger i form av innslagene med møbler og kunsthåndverk, bidrar til å skyve oppfatningen av vår egen kunsthistorie noen hakk i riktig retning. Så alt i alt er dette en høyst severdig utstilling som faktisk fortjener å bli vist.

Les også: Forfatter: – Jeg forstår at gutter vil slåss (DA+)