Månedrøm på Høvikodden

KUNST

«Månen – Fra vår indre verden til det ytre rom»

Henie Onstad Kunstsenter, Bærum

Til 19. mai

HØVIKODDEN (Dagsavisen): Ryktene har løpt foran. Fra Louisiana nord for København kommer beretninger om ekstatiske anmeldelser i New York Times, magasinet Wallpaper og danske aviser. Så da er det vel bare å legge seg flat av beundring når utstillingen «Månen – Fra vår indre verden til det ytre rom» nå har landet på Høvikodden? Svar: – Ja, langt på vei. For først og fremst er dette en fascinerende reise gjennom månens kulturhistorie.

Månen er den eneste planeten vi kan se med det blotte øye. Mennesket har vært fascinert av himmellegemet siden tidenes morgen. I moderne tid, etter at teleskopet ble oppfunnet tidlig på 1600-tallet, har mennesket kunnet studere og kartlegge månen stadig mer detaljert. Med 50- og 60-tallets romferder og den første bemannede månelandingen for 50 år siden, 20. juli 1969, er mystikken fjernet.

Les også: To arkitekter har fått en vill idé de tror vil lindre Oslos kunsttørke (+)

Men vår fascinasjon for månen er like stor. Den gir seg bare nye uttrykk. Ett eksempel er Kirsti van Hoegees små månebilder. De er tatt med en smarttelefon koblet til et teleskop av den rimeligste typen. Fotografiene viser hvor stor variasjon vi kan oppleve gjennom månens månedlig syklus i dens bane rundt jorden. Like bortenfor står ett av de første – og vakreste – norske teleskopene, C.A. Pihls astronomiske kikkert fra 1797. Den gang da var observasjonen av månens detaljer en eksklusiv affære for de bemidlede få. Med moderne teknologi er denne fascinasjonen blitt mulig å utforske for enhver som er interessert. Det er litt av et sprang på drøyt to hundre år.

Saken fortsetter under bildet. 

En kopi av Anders Paulsens samiske runebomme (foran) og C.A. Pihls astronomiske kikkert fra 1797 er to av de norske innslagene i måneutstillingen. Foto: Øystein Thorvaldsen/Henie Onstad Kunstsenter

Bergenseren van Hoegees fotografier vises like ved den polske astronomen Johannes Hevelius’ kart over månens overflate, anno 1647. Hans «selenografi» (begrepet er avledet fra den greske månegudinnen Selene og betegner den vitenskapelige kartleggingen av månen) viser en detaljert, vitenskapelig fremstilling som forskjønnes av kunstnerisk detaljering. Det er i dette spennet at utstillingen finner sin fascinerende form. Den dykker ned i en kulturhistorisk beretning som samtidig er en fortelling om menneskets, kunstens og teknologiens utvikling.

Les også: «Hans Normann Dahl var en snill mann med stort skjegg. Nesten en kunstens bamsefar.» (+)

Henie Onstad har hentet inn enkelte norske innslag, samtidig som utstillingen har et mindre omfang enn på Louisiana. Én ting jeg savner er Leni Oxmans vakre (og på sitt vis frastøtende) hals- og brystsmykke, som er gjengitt i katalogen. Hadde de tatt med det kunne de supplert med den norske kunstneren Reinhold Zieglers meteorittsmykker. Jeg så ikke utstillingen i Danmark, men én som har sett den begge steder synes den er mer oversiktlig og mindre kaotisk her.

Ett godt grep de har gjort på Henie Onstad Kunstsenter er at de gir Georges Méliès’ morsomme film «Le Voyage dans la Lune» (Reisen til månen) fra 1902 (!) en sentral plassering. Méliès var en pioner innen filmkunsten, og dette skal være den første science-fiction-filmen noensinne. Den fargelagte kopien var lenge tapt, men ble funnet igjen for få år siden. Det er en herlig historie om en tenkt måneferd, full av artige klisjeer og fantasifulle påfunn.

Saken fortsetter under bildene. 

Georges Méliès’ «Le Voyage dans la Lune» fra 1902 har fått en sentral plassering i utstillingen. Foto: Lobster-Fondation Groupama Gan-Fondation Technicolor

Månen og hvordan den speiler seg i vannet er et sentralt motiv i Edvard Munchs kunst. «Måneskinn ved stranden» (1893) er lånt inn fra Bergen. Foto: Kode kunstmuseer og komponisthjem 

Store deler av utstillingen befinner seg i et mystisk (og faktisk) mørke der romantiske forestillinger møter moderne analyse. Fascinerende optiske illusjoner pares med kunstneriske fremstillinger og vitenskapelig metodikk foredlet gjennom kunstneriske prismer. For eksempel forteller det romantiske innslaget i form av månemalerier fra 17- og 1800-tallet om en fornyet opplevelse av månen og dens betydning i menneskers liv. Selv Edvard Munch var opptatt av dette, og hans «Måneskinn ved stranden» (1893) peker mot en symbolistisk fortolkning av tilværelsen. At månens lys fortsatt kan ha en romantisk dimensjon viser britiske Darren Almond, som har stilt ut flere ganger på Galleri K i Oslo. Hans relativt nye landskapsfotografier er eksponert på lang tid, kun opplyst av måneskinn.

Saken fortsetter under bildet. 

Darren Almonds «Fullmoon@Yesnaby» (2007) viser at det er mulig å ha en romantisk tilnærming til månen og landskapet også i dag. Foto: Darren Almond/White Cube 

Amerikaneren Tom Sachs’ skulpturcollager er av det mer interessante slaget å dykke ned i. Enkelte vil kanskje huske hans utstilling på Astrup Fearnley-museet i 2006. Nå er kunsten hans satt inn i en sammenheng der NASAs klassiske bilder fra månelandingen i 1969 møter mer utopiske og kunstneriske fortolkninger av romalderen. Et filmklipp fra Stanley Kubricks legendariske «2001: A Space Odyssey» (1968) står i futuristisk-teknologisk kontrast til Yves Kleins fantasisprengende foto «Leap into the Void» fra 1961. Her springer han ut i løse luften fra toppen av en mur, og normalt sett ville han falt rett i døden. Men fotografiet er en illusjon, en manipulasjon gjort med manuell retusjering, lenge før «Photoshop» ble et begrep. Bildet er laget kun få måneder før den russiske kosmonauten Jurij Gagarin ble det første mennesket i rommet. I 1961 var Yves Kleins illusjon eksepsjonell. I dag ville ingen trodd på den fordi utviklingen av datateknologien er så allment kjent og anerkjent at vi ikke tror på fotografiets sannhetsinnhold lenger.

Saken fortsetter under bildet. 

Yves Klein ville være det første mennesket i rommet. I stedet for å sette seg i en rakett, monterte han seg selv inn i fotoet «Leap into the Void» fra 1961. Foto: Henie Onstad Kunstsenter/Private Collection 

Utstillingen er full av visuelle godbiter. Hito Steyerls video over tre skjermer er en drøyt tolv minutter lang odyssé gjennom menneskets forhold til rommet, samtidig som fortellingen blir «forstyrret» av plagsomme, jordiske fenomener av typen krig og konflikt. Charles og Ray Eames’ film «Powers of Ten» er like fascinerende der den zoomer fra en familiepiknik på en plen i Chicago inn til den minste hudcellen og langt, langt ut i universet. Når vi nærmer oss utstillingsvandringens slutt møter vi et galleri av steiner hentet fra Naturhistorisk museum. Her får vi virkelig strukket perspektivet. Den eldste stenen stammer fra den tiden da solsystemer og planeter ble dannet, for 4,6 milliarder år siden. Det er et perspektiv så svimlende at det blir høyst forståelig at vi aldri slutter å la oss fascinere av månen. Jeg kommer til å titte ekstra godt etter når den kommer opp i kveld.