BERLIN (Dagsavisen): – Jeg orker ikke personfokus. Jeg er ikke opptatt av å presentere min person, men av å presentere mitt arbeide og så forsvinne. Men dette er en tapt sak, sier 71-åringen som er blant Norges mest kjente og anerkjente skuespillere.
Men selv så dyktig Floberg er, kan han ikke skjule at det han gjør her er det aller verste han vet. Fordi han er på filmfestivalen i Berlin og spiller en av hovedrollene i konkurransefilmen «Ut og stjæle hester», har han av hensyn til medspillere og filmskaperen likevel sagt ja. Til å bli intervjuet. Han følger jo ordre, men det blir med dette ene.
Les også anmeldelsen: «Ut og stjæle hester»: Sanselig, mesterlig og unikt vakker
Umulig oppgave
I kveld blir det klart om «Ut og stjæle hester» vinner fram i prisdrysset under Berlinalen. Om noen små uker er det norsk kinopremiere på filmen som er basert på Per Pettersons bok som «alle» har et forhold til. Også Bjørn Floberg.
– Jeg har et forhold til Per Petterson og bøkene hans, men at den romanen skulle filmes så jeg på som en umulig oppgave. Hans skrivestil er spesiell, nesten som et prosadikt, og hvordan det skulle overføres til lerretet forsto jeg ikke hvordan var mulig. Nettopp derfor sa jeg ja. Så var det jo disse folkene som skulle stå i spissen for det, og da var det enda mer fristende, sier han til Dagsavisen.
«Disse folkene» er i fremste rekke skuespillerkollega Stellan Skarsgård og regissør Hans Petter Moland, som sammen med Floberg må kalles en godt innarbeidet trio.
– Det har alt å si å kjenne sine medarbeidere godt og ha en varme for dem og vite hva de representerer. Jeg har hatt Hans Petter på den ene siden og Stellan på den andre i en tre-fire filmer nå, og den tryggheten de gir meg gjør at det ikke blir totalskandale det jeg gjør. Det har stor betydning å kjenne det felles språket vi etter hvert har utviklet, sier han.
– Hvordan vil du beskrive dette språket?
– Ikke så lett å forklare, det kan ha med ord å gjøre, eller tonefall. Det har å gjøre med hvordan man behandler hverandre. Dette har jo nesten utviklet seg til et vennskap og det gir en trygghet som kanskje gjør at man våger mer. Det er en mental sak. Jeg husker at første gang jeg jobbet med Stellan ble jeg svært så nervøs, for han var jo en verdensstjerne, men så viser det seg jo at han er en kamerat, uten nykker og stormannsgalskap av noe slag. Hans Petter er jo en rotfestet fyr, og ujålete. Han er fra landet, og har i seg en ro som gjør at en skuespiller kan utvikle seg på en fredelig måte, sier Floberg.
I «Ut og stjæle hester» spiller han Lars, naboen til Trond Sander (Stellan Skarsgård) som på sin eldre dager søker ensomheten i en liten skogsbygd. De har ikke sett hverandre på femti år, men er bundet sammen i et skjebnefellesskap av svik, død og en uavklart fortid. Floberg innrømmer at han ble overrasket over hvilken trofasthet Moland har vist i filmprosjektet vis-à-vis boken når det gjelder natur og det lyriske elementet.
Artikkelen fortsetter under bildet.
De tre musketerer i Berlin - Hans Petter Moland, Stellan Skarsgård og Bjørn Floberg. Foto: Reuters
Les også: Nådeløst soldatportrett
Følger ordre
Han har hatt flere filmroller enn de fleste, og som regel er det grunn til uro når han viser seg på lerretet. Men med unntak av rollen som politietterforsker Hamre i Varg Veum-filmserien har det ikke vært mange filmroller de siste årene, om man da ser bort fra at han plutselig dukket opp som norsk statsminister i Colin Firth-storfilmen «Kingsman: The Secret Service».
– Filmroller blir det jo mindre og mindre av jo eldre man blir, slik er jo norsk film konstruert, på manussiden. Den filmen i England var det agenten min som sa jeg måtte ta. Det var en ordre og jeg følger ordre, slår han fast.
– «Kingsman» var en spesiell opplevelse fordi det var en enorm produksjon, og man får en følelse av å komme inn i en industri. Det norske arbeidsmiljøet er mer intimt, tett og varmere vil jeg si, uten at noen behøver å bli fornærmet av den grunn.
– Men den norske filmbransjen har vel endret seg den også?
– Nå må jeg passe på hva jeg sier her, men norsk film har jo blitt profesjonalisert i større grad enn før, og arbeidskreftene deles mer internasjonalt og man krysser grensene mer enn før. Norske skuespillere har større mulighet til å jobbe internasjonalt i dag enn vi hadde for tretti år siden, og det har med finansieringen å gjøre.
– Skulle du ønske dette hadde vært på plass for 30 år siden?
– Det hadde selvsagt vært hyggelig, da hadde jeg vært en rik mann nå, sier han flirende.
– Som en metafor kan man se det sånn ja.
Artikkelen fortsetter under bildet.
Stellan Skarsgård og Bjørn Floberg i en scene fra filmen. Foto: 4 1/2
Les også: Berlinale 2019: Ut og stjæle gullbjørner
Tysk serie
Det vil ikke si at Floberg er ferdig med sin internasjonale karriere. Tvert imot. Rett etter Berlinalen bærer det tilbake til Tyskland og innspilling av et avsnitt i TV-seriekonseptet «Das Kommissär und das meer», en tysk versjon av svenske «Kommissarien och havet».
– Der er det et fast persongalleri, men det kommer inn forskjellige folk fra film til film for å fylle ut rollene når det gjelder forbrytelser. Så jeg skal til Tyskland igjen neste uke.
– Da skal du spille skurk igjen?
– Utrolig nok skal jeg ikke spille skurk. Det handler om en stor familie hvor det er så mye splid at det ender med et mord, og jeg spiller denne familiens overhode, sier han tvetydig, men bedyrer at til høsten er det tilbake til hans faste arbeidssted Nationaltheatret, både på scenen og som instruktør.
– Teater og film er to helt forskjellige arbeidsområder og uttrykk, og krever helt forskjellige typer konsentrasjon og arbeidsmetodikk. Jeg liker begge deler veldig godt. Før filmet jeg mye og da var det deilig å komme tilbake til teatret og ha et mer jordnært forhold til tekst og publikum og uttrykket sitt. Jeg kan ikke sitte og si at jeg foretrekker det ene foran det andre.
– I motsetning til mye av det du gjør på teaterscenen er «Ut og stjæle hester» en film der det nesten ikke er dialog?
– Det er når man skal holde kjeft man trenger trygghet. Da må jo alt hvile i større grad på det man har igjen av øyne, og det som måtte være av klarsyn der. Da har du ikke noe tekst å skjule deg bak eller skyve foran deg. Ditt forhold til kamera da er mer ensomt, om jeg kan si det på den måten. Du har ingen forfatter å lene deg mot. Det kan gjøre en ganske nervøs, men da må du stole på i dette tilfellet mannen bak kamera, og mannen eventuelt kvinnen som står foran deg. Sånn sett er det deilig å ha Stellan fordi jeg hadde han å lytte til i denne sammenhengen, og å ha han å se på. Han står ikke og spiser knekkebrød ved siden av kamera bare for å være der, han er hundre prosent til stede selv om han ikke er i bildet. Stellan er veldig sjenerøs på den måten. Og han har vært i utlandet i mange år. Han er mer proff og løser mentale problemer vis-à-vis kamera mye mer effektivt og raskere enn meg, men jeg er ikke for gammel til å lære, og jeg lærer fortsatt.
Artikkelen fortsetter under bildet.
På scenen sist år i Heisenberg på Det Norske Teatret sammen med Marie Blokhus. Foto: Erika Hebbert.
Les også: Disse filmene fikk flest Oscar-nominasjoner
Skal regissere selv
Det er på dette tidspunktet Floberg begynner å vri seg i stolen og mumle at det er så fælt å sitte og måtte svare på spørsmål. Er det ikke nok nå da? Men så vil han gjerne fortelle at han til høsten skal regissere igjen på Nationaltheatrets scene, slik han gjorde med «Motortown» i 2016.
– Hva det er har jeg ikke lov til å si ennå. Men dette er en bransje jeg er glad i og jeg har lyst til å arbeide med den fra forskjellige hjørner. Jeg er glad i å arbeide og jeg håper jeg kan arbeide til jeg dør, for å si det dramatisk. Noen avskjedsforestilling har jeg ikke hatt, det vil jeg heller ikke ha. Jeg vil aldri ta avskjed, sier han med henvisning til at mange av hans kolleger i disse dager står på scenen i såkalte avskjedsforestillinger.
– Hvor kommer lysten til å regissere fra?
– Jeg hadde lyst til å en gang stå på den andre siden og realisere det jeg ser for meg før jeg sovnet om kvelden. Det å jobbe med folk som virkeliggjør det man har tenkt er en stor glede som skaper stor kjærlighet til skuespillerne, og til deres kunstneriske lojalitet om det er noe som heter det. Det er en stor tilfredsstillelse som jeg nå skal få oppleve en gang til. Man ser seg selv utenfra, virkeliggjort gjennom andre kropper. Og du skal ikke se bort fra at man får lyst til å spille selv i ny og ne. Nei, det har virkelig ikke vært noe problem. Alle har gått inn for en felles idé og et felles uttrykk.
– Tar du med deg noe fra andre regissører i så måte, for eksempel fra Hans Petter Moland når du spiller i hans filmer?
– Alle gode instruktører henter man noe fra, som man snører i sekken og tar med på neste tur. Hva dette noe er er umulig å verbalisere, men det er en følelse som er god, en emosjonell erfaring som man lagrer til senere bruk, sier Floberg.
