Den vakre utgaven av samisk kunst

KUNST

Diverse kunstnere

«Historier. Tre generasjoner samiske kunstnere»

Dronning Sonja Kunststall

Til ultimo august

Utstillingen «Historier. Tre generasjoner samiske kunstnere» er et pionerarbeid. Utstillingen i Kunststallen har, så vidt vites, ikke sitt sidestykke syd for Tromsø. Polarbyen har hatt brede samiske kunstmønstringer, men dette er første gang samisk kunst presenteres i stor bredde i hovedstaden. I tillegg er det første gang Britta Marakatt-Labbas imponerende verk «Historja» (2004-2007) vises i Norge utenfor Universitetet i Tromsø. Det over 23 meter lange broderiet forteller samenes historie, og det er så flott og godt fortalt at det alene burde få folk til å strømme til. Det har vært vist utenfor Norges grenser, men det vil sannsynligvis aldri bli lånt ut igjen.

Så hva er «samisk kunst»? Utstillingen gir et meget godt overblikk gjennom tre generasjoner etter 1965. Du vil raskt oppdage at samiske kunstnere bruker og forholder seg til spesifikke, samiske uttrykk, håndverk og tradisjoner. Siden samene i utgangspunktet er en nomadekultur har mye av den samiske kunsten sitt utgangspunkt i det tradisjonelle kunsthåndverket duodji. Men den samiske kunsten er mangfoldig. Samiske kunstnere forholder seg også til den moderne kunsthistorien. Både Synnøve Persen (Kulturrådets ærespris i desember) og Alf Magne Salo er modernister gode som noen, med fargesterke, nonfigurative malerier i stort format.

Utstillingens omdreiningspunkt er legenden og nyskaperen Iver Jåks (1932–2007). Hans tre- og hornskulpturer fanger den samiske erfaringen med sjamanistisk overbygning og konkret hverdag. «Diskrimineringens påle» (1987–93) setter standarden. Bare tittelen sier sitt om den samiske befolkningens spesielle erfaringer. Den står sentralt plassert, omkranset av Marakatt-Labbas «Historja». Sammen uttrykker de hvor diametralt ulikt samisk identitet er fra majoritetsbefolkningens.

Joar Nangos installasjon «European Everything» er et konglomerat av ulike elementer. Rammen i form av en hestetilhenger peker på samenes nomadiske kultur. Foto: Siri Øverland Eriksen

I motsatt ende av lokalet, ved inngangen, viser Joar Nango hvordan samene lever i spennet mellom tradisjonens nomadekultur og det moderne samfunnets krav og forventninger. Sammen med Máret Ánne Sara (som kommer inn senere) utgjør han utstillingens «ungdomsavdeling». Hun er blitt kjent for sine sterke, politiske kunstverk der hun blant annet bruker reinskaller. Han bruker den moderne teknologien i en installasjon der en hestetilhenger fylles med både tradisjonstunge og moderne elementer. Begge to var med på den brede, samiske deltagelsen under Documenta i Athen og Kassel i 2017. Det er ikke mange etnisk norske kunstnere som er blitt funnet verdige til å delta på det som regnes blant verdens viktigste kunstmønstringer.

Det er mye bra kunst i gruppen av totalt 13 samiske kunstnere. Siden samenes landområder strekker seg gjennom fire land er også finske og svenske kunstnere invitert med. Majoriteten av samene bor innenfor norsk landområde, og det er her vi finner de viktige samlingene av samisk kunst. De kongelige samlinger har noen samiske kunstverk selv, men hovedtyngden av innlånene er fra Nordnorsk Kunstmuseum og RiddoDuottarMuseat, også kjent som De samiske samlinger i Karasjok. Samlingen mangler et kunstmuseum. Det er ett av mange uttrykk for den langvarige undertrykkingen samene har levd med.

Finsksamiske Marja Helander viser møtet mellom tradisjonsrik samekultur og moderne påvirkning på en friske måte. «Buollanoaivi» er fra 2001. Foto: Marja Helander

I forkant av denne utstillingen er det blitt reist spørsmål om det er noen vits i å operere med kategorien «samisk kunst»? For meg er spørsmålet irrelevant. Begrepet eksisterer med samme berettigelse som vi snakker om «norsk kunst» eller «modernistisk kunst». Denne utstillingen demonstrerer at kvaliteten på de samiske kunstnerne er mer enn god nok. Og at samiske kunstnere, som representanter for en folkegruppe og en (sammensatt) kultur, makter å kombinere ulike kunstneriske uttrykk med samekulturens spesifikke uttrykk. Det gir publikum mulighet til å møte nye erfaringer og perspektiver gjennom visuelle uttrykk som oppleves friske og vitale.

Det herlige mangfoldet denne utstillingen demonstrerer hindrer ikke at det er nødvendig å påpeke en mangel. Samisk kultur er blitt undertrykt gjennom så lang tid at det lenge har vært sterkt skambelagt å snakke samisk og å lage og gi uttrykk for samisk kunst og kultur. Ett resultat av dette er et undertrykt sinne.

Dette sinnet synes i liten grad i denne utstillingen. Men det finnes. Det kom til uttrykk i en debatt i Tromsø for en drøy uke siden. Der deltok den svensksamiske kunstneren Anders Sunna. Hans malerier har en hybridform der den vakre estetikken er uten status. Det må bli en spekulasjon, men det virker som den frustrasjonen som får sitt utvetydige og svært så direkte uttrykk i Sunnas kunst ikke er velkommen i de kongelige sammenhenger. Vi som storsamfunn har en stor jobb å gjøre for å reparere den århundrelange undertrykkingen. Skal vi greie det er annerkjennelsen av samenes sinne og frustrasjon et første, imøtekommende skritt. Å lære om og møte samisk billedkunst er skritt nummer to.