Kultur

Absurd humor på sitt beste med Calle og Vidar

Hva kan man vente av en kveld med Calle Hellevang Larsen og Vidar Magnussen på scenen? Vi kan knapt nok forklare det etterpå, bortsett fra at det var hysterisk gøy.

Dagsavisen anmelder

5

SHOW

"Calle & Vidar - sammen igjen, for første gang sammen"

Med Carl Fredrik Hellevang Larsen og Vidar Magnussen

Regi: Bård Ylvisåker og Erik Ulfsby

Latter

Carl Fredrik Hellevang Larsen og Vidar Magnussen har gjort det bra i showbusiness hver på sin kant. Siden tittelen på forestillingen deres inviterer oss til å være på fornavn med begge sier vi at Calle har vært med i gruppa Raske Menn, og siden opptrådt som sidekick for Ylvis og Jon Almås. Vidar har nylig hatt suksess med sin meget spesielle tv-serie «Magnus» på NRK, han har vært med i «Side om side» i mange år, regisserte suksessforestillingen «Book Of Mormons» på Det norske teatret, og skal gjøre det igjen med  «Charlie og sjokoladefabrikken» samme sted.

Undertittelen «Sammen igjen, for første gang sammen» spiller på at begge kommer fra Bergen, gikk på samme skole, men aldri har jobbet sammen før. Til dette kan vi innvende at begge var med i NRKs julekalender «Snøfall», men kanskje aldri i samme scene? Samarbeidet er altså helt nytt. Mens vi vanligvis har en formening om hvordan kvelder på Latter kommer til å arte seg, så aner vel ingen hva disse to har tenkt å gjøre sammen. Etterpå er det vanskelig å beskrive hva det er de har gjort.

Til å begynne med er det gjort klart til begravelse. Ei kiste står oppreist på scenen, alt som hører til er rundt. For første gang får et stort publikum synge «Å leva det er å elska» på en komikveld. Vidar holder tale for Calle. Vi skjønner hvem som ligger inni denne kista, men hvordan han skal komme ut, det får bli en overraskelse.

Etterpå gjør de to etter sigende et forsøk på å gjeninnføre harselas med minoriteter og seksuell legning i norsk humor. Forsøket ender som et absurditetens teater, som ikke kan støte andre enn surpomper. Siden blir det dukketeater, ordspill, lianer (sånne som Tarzan bruker), en religiøs preken på trommer, en sang om å tegne hester, et talkshow som blir til en skilpadde, en animert bondegård, og et nesten hodeløst hysterisk selvforsvarskurs. Skjønner dere hva jeg mener? Nei, dette må sees for å bli trodd, men det er det vel verdt, og de fleste kommer til å le bedre enn på lenge. Hvis det finnes noen paralleller til dette, så må det være Monty Python på sitt mest ubeskrivelige.

Hva hadde Calle og Vidar felles, slik vi kjente dem fra før? En sans for avsindig slapstick, hemningsløs bruk av tekniske hjelpemidler og vanvittige kostymer. Alt dette, og mer til, skal de komme til å utnytte så det holder i denne forestillingen. Her er ingen tunge budskap, bare rendyrket, uforpliktende komikk, uten dypere mening. Til gjengjeld er her heller ingen pinlige opptrinn og vulgære påfunn. Da Vidar spjærer buksa si i begynnelsen, tror vi faktisk det er sant når han sier at det ikke var en del av showet.

Mye av dette handler om mimikk, timing, utnyttelse av tunge, stille stunder, og begeistret bergensk diksjon.  Forestillingen varer i rundt 75 minutter. Det verste, eller beste, er at det bare virker som det har gått en halvtime. Tida flyr når vi har det moro. Mer moro enn dette blir det sjelden.