Per Krohg: Nå fortjener han en renessanse

KUNST

«Per Krohg og den franske impulsen»

Munchmuseet i bevegelse/Kunsthall Oslo

Til 17. mars

Per Krohg-utstillingen i regi av «Munchmuseet i bevegelse», samarbeidet mellom Kunsthall Oslo og Munchmuseets avdeling som forvalter Stenersensamlingen, burde ideelt sett vært veldig mye større. Selv om 125-årsjubileet i 2014 og 50-årsjubileet for hans død i 2015 ble forbigått i relativ stillhet, har Per Krohg (1889–1965) fått økende oppmerksomhet de senere årene. En vesentlig grunn for dette var at han i fjor sommer var én av fire kunstnere som ble trukket frem i «Pariserne», tidligere direktør Svein Olav Hoffs store avskjedsutstilling ved Lillehammer Kunstmuseum. Per Krohg var også en sentral kunstner i kurator Kari Brandtzægs viktige utstilling «Krigens skygge», vist på Kunstnernes Hus i 2015.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Per Krohg var moderne både som kunstner og bohem, og gjorde furore på Paris’ cafeer. «Skuespillerinnen» er fra 1927. Foto: Munchmuseet i bevegelse/Kunsthall Oslo

Les om Nationalgalleriets siste dager: Siste natt på museet

Nå er Kari Brandtzæg tilbake som kurator med Kunsthall Oslos Will Bradley. Sammen har de laget en liten utstilling som viser hvorfor Per Krohg er en av våre viktigste modernister. Som sønn av Oda og Christian Krohg ble han født inn i en kunstnerfamilie. De var to markante kunstnere som hver for seg satte solide avtrykk i norsk kultur. Sønnen ble ikke stående i deres skygge. Per Krohg var del av et pulserende og vitalt kunstnermiljø i Paris før, under og etter første verdenskrig. Da var den franske hovedstaden tidens viktigste kunstby. Sammen med sin første kone Lucy ble han en stjerne blant bohemene på Montparnasse. Deres danseopptredener gjorde dem berømte, og de ble omtalt som «the Golden Couple».

«Nattcafé» (1913). Foto: Munchmuseet i bevegelse/Kunsthall Oslo

Les også: Sven Påhlsson er en av de kjempedyktige kunstnerne som lett går under radaren

Én av grunnene for interessen for Per Krohg er hans posisjon i den internasjonale, avantgardistiske bevegelsen. I norsk offentlighet er vi i økende grad blitt oppmerksomme på glemte kunstnerpionerer som Ragnhild Keyser og Charlotte Wankel. De oppfattes gjerne som konsekvent kubistiske. Per Krohg appellerer til et større publikum fordi han blandet de moderne elementene med mer forståelige motiver.

Bildene favner både idyllisk familieliv og den viltre utelivsscenen i Paris. Han var også fascinert av den moderne tids oppfinnelser, og han lot seg blende av krigens spektakulære fenomener forårsaket av bomber og granater. Men til slutt endte han opp som fredsaktivist. Noen av hans mest betydelige bilder dreier seg om krigsmotstand og sosiale problemer. Og utover i mellomkrigs- og etterkrigstiden ble han kjent for sine monumentale arkitekturutsmykninger, som Sjømannsskolen, Kunstnernes Hus, Oslo Lysverker og Nasjonalbiblioteket i Oslo, og Sikkerhetsrådets sal i FN i New York.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Per Krohg i sitt atelieri Oslo Rådhus i forbinelse med Sikkerhetsrådets sal-utsmykking for FN. Foto: Aktuell/Scanpix

Les også: Det beste fra 2018

Det positive med Munchmuseets utstilling er at de fanger opp interessen som ble skapt med «Pariserne». Den dreide seg om de mest kjente av de norske elevene ved «Académie Matisse». «Munchmuseet i bevegelse» viser sin inspirasjon ved å kalle sin utstilling «Per Krohg og den franske impulsen». Tittelen har sin bakgrunn i at samtlige bilder er laget i tiden Per Krohg bodde i Paris, før han flyttet til Oslo i 1930.

Per Krohg-utstillingen er både bra og interessant. Den dekker inn hans ulike stiler, den har med hans store fredsengasjement, og den har malerier som vil inspirere et stort publikum. Hans «To barn» er et sjarmerende søsterportrett som snakker til dem som kanskje ikke kan så mye om kunst. Kuratorene har lagt vekt på å få med gode malerier fra hans tidlige, kubistisk inspirerte periode. Her var han en pioner med krummede former og dristige komposisjoner.

Det negative ved utstillingen er at den er alt for liten. Der Hoffs utstilling var vel forberedt med sentrale innlån fra museer og private samlinger, fremstår Munchmuseets utstilling som mer tilfeldig sammensatt. For det første er den mye mindre, med bare 20 verksnummer. Lokalet i Bjørvika er ikke større. Mer enn en tredjedel (åtte og flertallet av de mest interessante) av verkene var å se på Lillehammer. Det er også verdt å merke seg at den franske inspirasjonen vi blir lovet i utstillingstittelen kun er synlig i bildene og i medkurator Kari J. Brandtzægs informative essay i katalogen. Det er kanskje for mye forlangt i et så lite lokale, men det er ingen bilder av hans samtidige som kunne vist oss hva han ble inspirert av i det vitale, parisiske kunstnermiljøet.

Les også: Gull verdt å smykke seg med

Som sagt er dette en fin utstilling, og jeg kan anbefale et besøk. Men publikum fortjener bedre. Utstillingen i Bjørvika blir bare en appetittvekker. Jeg savner flere av hans hovedverk. Grunnen for det er at hovedtyngden i Munchmuseets utstilling kommer fra private eiere. Stenersensamlingen rommer kun tre verk av Krohg. Mange av hans viktigste bilder befinner seg i Danmark. Det eneste museet Munchmuseet har lånt bilder fra er Nordnorsk Kunstmuseum. De fikk testamentert jussprofessor Viggo Hagstrøms samling, som rommer en av de beste og bredeste Krohg-samlingene i Norge.

Artikkelen fortsetter under bildet.

I «Den lykkelige familie» (1917) blander Per Krohg kubistiske elementer med en forståelig fortelling. Foto: Munchmuseet i bevegelse/Kunsthall Oslo.

Hverken Trondheim Kunstmuseums «Granaten», Lillehammer Kunstmuseums «Flukten» eller Nasjonalmuseets «Cabaret» og «Kiki» er med i utstillingen. Dette er hovedverk som bør være med når Munchmuseet eller et annet museum kommer tilbake med den store, retrospektive utstillingen om Per Krohg. Den gleder jeg meg til. I mellomtiden kan vi nyte smakebitene vi får i Bjørvika.