13. januar:
Hege Ulstein oppsummerer #metoo. Og ja, det er lov å avbilde kjønnsorganer i tegning, i hvert fall når de er litt angrende, som her.
19. januar:
Ett år siden innsettelsen av Donald Trump, og vi tenker at det må være over snart. (Nå er det snart to).
2. mars:
Magnus Forsberg skriver om Qatar, hvor antallet arbeidere som omkommer under forberedelsene til fotball-VM er stigende. Hva er det med fotball som gjør at vi gladelig ignorerer korrupsjon og grove brudd på menneskerettighetene?
10. mars:
Krigen mellom bilister og syklister i Oslo hardner til.
Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!
27. juli:
Sofia Srour skriver godt om dobbeltmoralen som møter unge mennesker i religiøse miljøer. Krav om lydighet og dydighet legges på de unge, samtdig som overgrep og trakassering forties.
28. juli:
Arne Strand skriver om sommeren 2018. I byparkene visner trærne, på gårdene må dyr nødslaktes på grunn av tørken.
24. august:
Alvorlig syk frihetsgudinne. Lars West Johnsen skriver om begynnelsen på slutten av presidentskapet til Trump, tegningen er noe mer pessimistisk. Men som dere ser, hun er i hvert fall på bena.
15. september:
Ti år etter finanskrisen. Espen Løkeland Stai skriver kommentar om redningsaksjonen for de store bankene. De ble i grunn ikke så ydmykt takknemlige som man skulle tro.
12. oktober:
Drapstrusler på nett. Demokratiet kan miste de viktigste stemmene når flommen av netthat og trusler møter unde debattanter.
20. Oktober:
Erna høyner. Vår kvinnelige statsminister spiller nanchalant poker med kviners tungt erverede rettigheter. KrF knekker i to, men Erna Solberg får Kjell Ingolf Ropstad på laget akkurat i tide for høringene om terrorsikring, med følgende mistillitsforslag. Dama kan spille.
3. November:
WWFs Living Planet report 2018 legges fram. Bente Rognan Gravklev skriver. 60% av verdens dyreliv er tapt siden 70-tallet. Snart kan ungene lese også. Hva i all verden skal vi fortelle dem da?
17. november:
Autoritær populisme brer om seg i Europa. Å trampe i stykker verdiene demokratiet avhenger av er som å sage av grenen man sitter på. Det kjennes uvirkelig å se det stigende raseriet om selve ideen om fellesskap.
