«HyPer i Egypt»: Fra klasserommet til Kairo

4

TEATER

«HyPer i Egypt»

Av Thor Soltvedt

Regi: Petter Næss

Scenografi og kostymer: Gjermund Andresen

Lysdesign: Martin Myrvold

Videodesign: Torbjørn Ljunggren

Med: Ola G. Furuseth, Per Schaanning, Trini Lund, Charlotte Frogner/Kaia Varjord, Sara Khorami, Amell Basic, Petter Winther/Karl Vidar Lende

Scene 2, Det Norske Teatret

Thor Soltvedt er kanskje ikke en forfatter de fleste har hørt om, selv om han har skrevet både prisbelønte, viktige og litterært svært gode bøker for barn og ungdom. Ofte skriver han om barn og unge som har store ting å stri med, sånn som den hyperaktive gutten Per Viggo, også kalt HyPer. Nå har HyPer gått til scenen, og Soltvedt har selv dramatisert bøkene om ham til denne forestillingen. Men en fortelling som er briljant i bokform, kan miste noe av glansen på scenen.

Å være et barn som ikke passer inn i den tradisjonelle skolens systemer, kan være veldig vanskelig. Det er jo ikke alltid rom for å bli sett og fulgt opp når det er mange barn som skal ivaretas i en klasse. Per Viggo (Ola G. Furuseth) har problemer med å sitte stille, følge med og gjøre oppgaver på skolen, og de andre elevene vil ikke gjøre gruppearbeid med ham. Per Viggo er dessuten lei seg fordi faren hans er død, og forholdet til moren (Sara Khorami) og den stumme tvillingsøsteren Gro (Trini Lund) er heller ikke så enkelt. Men Per Viggo kan veldig mye om Egypt. Og heldigvis har han rektor Grå (Per Schaanning) på skolen, som er like opptatt av Egypt som han selv. Sammen reiser de til landet, der Per Viggo har et oppdrag han har gitt seg selv.

Forestillingen bygger på bøker skrevet i prosadiktform, og fortellingen bærer også preg av å ikke være laget for scenen. Det tar lang tid før noe egentlig skjer. Her er det mye prat, mange tanker og mange fortellinger om Egypt. Men jo mer Per Viggo snakker om Egypt, jo mer vil vi se akkurat det stedet! Når vi nesten begynner å tro at det aldri vil skje, kommer endelig den store reisen.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Ola G. Furuseth har funnet et kroppslig uttrykk som passer den hyperaktive Per Viggo perfekt, men replikkene og språket hans tilhører en voksen og ikke en liten gutt på nesten ti år. I bøkene er ikke dette så tydelig, men når fortellingen vises på scenen, er det med på å gjøre den mindre troverdig. Blant de øvrige karakterene er det imidlertid mange som får oss (i hvert fall de voksne) til å le hjertelig. Særlig Charlotte Frogner og Amell Basic viser seg fra mange ulike sider der de turnerer den ene markante og fargerike rollefiguren etter den andre. Liten jente, reiseleder, lærer, barnevernsansatt og ambassadeansatt – alle med sine egne distinkte dialekter og kroppsspråk.

Saken fortsetter under bildet.

I forestillingen om den hyperaktive gutten Per Viggos reise til Egypt, er scenografien laget i et elegant samspill mellom data-/videoteknikk og fysiske byggemoduler i rommet. Foto: Dag Jenssen

En scenefortelling som står for stille litt for lenge, løftes denne gangen av et godt scenerom. Gjermund Andresens scenografi viser på elegant vis hvordan man kan ta i bruk teknologi på en levende og høyst kreativ måte for å skape rom og bevegelse i både tid og rom. De vekslende omgivelsene tegnes med en hvit, datastyrt strek på ulike byggemoduler som kan flyttes rundt på scenen. Dermed er det ikke noe problem å bevege seg raskt fra klasserom til sykehus, til så å sitte på en buss i fart, eller plutselig å være i Ramses IIs gravkammer i Egypt. En lignende teknikk ble brukt i «Niels Klims reise til underverdenen» på Torshovteatret i fjor høst, men i «HyPer i Egypt» har man lekt seg mer og gitt teknologien større plass i scenebildet.

Det er viktig å løfte frem fortellinger om barn som ikke så lett lar seg fange opp i den store massen, som har mye energi, som ikke følger planene de voksne legger for dem. «HyPer i Egypt» er en fortelling der potensialet i det hyperaktive barnet vektlegges, der de ville ideene ikke blir stoppet, men faktisk fører til noe godt. Nå kan man kanskje ikke bli med alle hyperaktive barn til Egypt, men i overført betydning er dette en fin invitasjon til å følge barna på den turbulente reisen de måtte ha – også i et klasserom her hjemme.

Les også: – Jeg er redd barn og unge som vokser opp i dag skal tro at nordmenn bare var kule motstandsfolk (Dagsavisen+)