– Det var fullstendig grotesk, hvordan dette fungerte. Lenger bort fra rettsstatens prinsipper enn den såkalte æresretten kommer man ikke. Her er verken ære eller rett, så ordet «æresrett» er komplett misvisende, sier Peter Normann Waage til Dagsavisen.
Han er forfatteren av en rekke bøker om kulturhistorie og politikk, senest biografien «André Bjerke: I kampens glede», som er nominert til årets Bragepris for sakprosa.
Les også: «Æresretten idømte forfattere skriveforbud etter krigen. I realiteten var det ytringsforbud»
Offentlig beklagelse
Helga som kommer markerer Den norske Forfatterforening, alias Forfatterforeningen, sitt 125-årsjubileum med et åpent seminar på Grand hotell i Oslo. Som første punkt på programmet der kommer foreningens leder, Heidi Marie Kriznik, med en offentlig beklagelse til de 17 som urettmessig ble dømt av den såkalte æresretten etter 2. verdenskrig.
– Prosessen var ikke god. Det ble handlet på en del rykter og følelser, på altfor tynt grunnlag, og idømt særegne straffer. Jeg er glad for å kunne be om unnskyldning, selv om unnskyldningen dessverre kommer veldig seint. Mange av dem det gjaldt er døde, men Forfatterforeningen vil med denne unnskyldningen vise, gjenlevende og etterlatte, at vi ser den uretten som ble gjort, sier Heidi Marie Kriznik.
[ Følg Dagsavisen Nye Takter på Facebook! ]
Seminar
Etter den offisielle unnskyldningen følger en paneldiskusjon der Peter Normann Waage, Dag Solhjell, Cato Schiøtz og Jan Erik Vold, alle under Thorvald Steens samtaleledelse, diskuterer og forklarer hva Forfatterforeningens æresrett egentlig var for noe.
– Etter frigjøringen 8. mai 1945 ble det igangsatt flere typer oppgjør. Landssvikoppgjøret foregikk i rettsvesenet på dets premisser. Og alle statlige etater gjennomførte en utrenskning etter regler vedtatt av regjeringen. Den tredje typen oppgjør foregikk i organisasjonsnorge, ved institusjoner og i fagforeninger. Det ble kalt æresrett, sier Dag Solhjell, som er kunstsosiolog, høyskolelektor og forfatter.
– Alle kunstnerorganisasjonene, inkludert Forfatterforeningen, gjennomførte et slikt æresrettsoppgjør mot de av sine medlemmer som hadde «sviktet den nasjonale sak», som det het. Oppgjøret startet umiddelbart etter frigjøringen, allerede 10. mai, sier han.
Les også: – Noen hadde fordommer mot jødene, også i Hjemmefronten (DA+)
Suspensjon
De av Forfatterforeningens medlemmer som hadde vært medlem i det norske nazipartiet Nasjonal Samling ble umiddelbart ekskludert fra Forfatterforeningen, uten videre behandling. Men æresretten gjaldt andre som hadde handlet på måter man nå mente «ikke var forenlige med en nasjonal holdning», handlinger man mente nedsatte foreningens anseelse.
– Man kunne for eksempel ha søkt stipend som ble delt ut av NS’ kulturdepartement, eller publisert en tekst – uansett innhold – i et NS-kontrollert tidsskrift eller forlag. Folk ble dømt for handlinger, meget sjelden for innholdet i det de skrev, forklarer Solhjell.
Straffen var suspensjon fra Forfatterforeningen i ett til fem år, eller forbud mot å inneha tillitsverv en periode. I tillegg til de 16 medlemmene som ble direkte ekskludert på grunn av NS-medlemskap, ble 17 av Forfatterforeningens totalt 175 medlemmer dømt i æresretten.
– Ble man suspendert, betydde det i praksis ytrings- og publiseringsforbud, siden man på denne tida ikke fikk gi ut bøker uten å være medlem i Forfatterforeningen, og siden aviser, tidsskrifter eller andre ikke ville bruke eller bestille tekster av noen som var dømte, sier Solhjell.
Les også: Marte Michelet er kritisk til samrøre i krigshistorien
Feil forlag
I André Bjerkes tilfelle ble han og faren Ejlert Bjerke først dømt i æresretten for å ha oversatt den finske nasjonaldikteren Johan Ludvig Runebergs «Fenriks Ståls sanger», og gitt det ut på det nazifiserte J.M. Stenersens forlag under krigen.
– Andrés far, Eilert, hadde ikke fått utgitt en bok siden 1935. Han trengte penger, så i 1943 sa han ja til å oversette «Fenrik Ståls sanger», med Andrés hjelp. Det handler om et lite lands kamp mot overmakten. Ikke så dumt tema i et okkupert Norge. Så nedla også nazistene forbud mot å omtale boka da den sto ferdig, sier Peter Normann Waage.
Ulempen for Bjerkes var imidlertid at da boka utkom, i 1944, var Finland alliert med Tyskland, slik at utgivelsen kunne leses som en støtte til Tyskland.
– Etter krigen ble André og Ejlert Bjerke først dømt i æresretten. Det var ingen åpne rettsføringer, ingen forsvarer, ingenting, bare et brev om at de var ekskludert fra Forfatterforeningen i ett år, og dessuten skulle betale 10.000 kroner til et veldedig formål, selv om de nå altså hadde yrkesforbud. Siden ble André blankt frifunnet. Men dommen satte store spor i ham. Han snakket om det hver gang han drakk. Ejlerts treårige karantene ble stående. For ham var det skjebnesvangert, han skrev aldri en bok etter dette, sier Waage.
Les også: Ragnar Ulstein: – Marte Michelet har ikke forstått krigen (DA+)
Lik ankeinstans
Det virkelig store problemet med æresretten er ifølge både Waage og Solhjell at den kan se ut til å ha rammet nokså vilkårlig, samtidig som selve prosessen var heller uryddig og uetterrettelig.
– Det var helt merkelige kriterier. For eksempel ble Johan Bojer dømt for at bøkene hans kom ut i Tyskland, mens for eksempel Trygve Gulbranssen, som solgte masse bøker i Tyskland, ikke ble det. På meg virker det helt vilkårlig, sier Peter Normann Waage.
– Man fikk ikke møte og forsvare seg, fikk kun et brev om at æresretten hadde idømt den og den straffen. Det spesielle i akkurat Forfatterforeningen var dessuten at lederen av Forfatterforeningen, Alex Brinchmann, samtidig satt som medlem av æresretten og som leder av ankeinstansen for æresretten. Man anket med andre ord til samme person som hadde bestemt dommen i første instans. Prosessen var meget uryddig, i strid med normale rettsprinsipper, sier Dag Solhjell.
Les også: Anmeldelse av Marte Michelet: Avslører sviket mot de norske jødene (DA+)
Streng straff
Forfatterforeningen hadde heller ikke tatt høyde for hvor streng straffen de ila faktisk kom til å bli i praksis.
– Æresdommene skulle kun gjelde en viss tid. Men i praksis fikk de mye lenger virketid. Var du æresdømt, ville ikke forlag utgi dine bøker, bokhandlerne ville ikke sselge dem, og du ble ikke lenger engasjert som forfatter av artikler eller holder av foredrag. Denne boikotten varte mye lenger enn æresdommen hadde tatt sikte på. Det er ubehagelig å tenke på at en motstandskamp som under okkupasjonen kjempet mot myndigheter som sensurerte og tildelte publiseringsforbud, etter okkupasjonen straffet med de samme tiltakene som de nazistiske myndighetene hadde anvendt, sier Dag Solhjell.
Her er lista over de 17 forfatterne som ble dømt i æresretten:
Ragnar Solberg - ekskludert i fem år.
Ejlert Bjerke og Trygve Hjorth Johansen - ekskludert i tre år.
Olav Sletto og Harald Thaulow - ekskludert i ett år.
Herman Wildenvey, Stein Balstad, Johan Bojer, Johan Klepzig, Waldemar Brøgger, Thorvald Tu, André Bjerke, Alf Larsen - karantene fra å utgi bøker.
Theodor Dahl, Georg Wazmuth Sejersted, Per Arneberg, Audun Hierman - såkalt «misbilligelse» eller reprimande.
