Joachim Rønneberg satte med sitt milde, rolige vesen store spor etter seg. Som leder for den norske sabotasjegruppa som sprengte tungtvannsanlegget på Vemork, vil han for alltid stå med store bokstaver i norsk historie. Aksjonen var uten sidestykke den farligste og mest spektakulære militære operasjonen på norsk jord under krigen. Ved siden av de tusentalls ansiktsløse krigsseilerne, var han den største, norske helten fra den andre verdenskrigen.
Han ble aldri komfortabel med merkelappen helt. I tiår etter krigen snakket han helst ikke om sin rolle. «Til å begynne med var jeg redd for å bli misforstått, at jeg skulle oppfattes som høy på pæra», sa han til Dagsavisen i 2013. Han framhevet alltid gruppen menn han ledet, aldri seg selv. Sin egen rolle, ble alltid spilt ned. Men i 1943 var han leder for en gruppe på ti norske menn som satte tyskernes produksjon av tungtvann ut av spill, og med det kanskje hindret tyskerne i å skaffe seg atomvåpen.
Les også: Krigshelten Joachim Rønneberg begraves på statens bekostning
Etter krigen levde han et anonymt liv, ansatt i NRK på Sunnmøre. Selv om karrieremulighetene må ha vært mange og store. Å fortsette i Forsvaret, var aldri aktuelt. Han ville tilbake til fjellene, til et normalt liv. Men han innså at han var del av vår felles historie. «Folk hadde egentlig lov til å spørre – og hadde krav på et svar. Men det gjorde ofte ting litt vanskelig spesielt med det yrket jeg hadde i kringkastingen, mange kjente meg», fortalte han. Generasjoner vokste opp med hans milde røst på lokal radio, og antallet unge på Sunnmøre som skrev særoppgave om byens helt, var stort. Da Hollywood skulle lage film om heltene fra Telemark i 1965 med Kirk Douglas i hovedrollen, avslo Rønneberg å bidra. Filmen var i hans øyne et fantasifoster. «Vill vest» kalte han den.
«Jeg har følt at det er blitt for mye fokus på meg, og for lite på dem som virkelig opplevde alvoret i krigen», sa han. Han jobbet i mange år for landets krigsinvalide veteraner. For å øke bevisstheten om at mentale sår kunne være like dype og ødeleggende som fysiske, og for å sikre at alle fikk den oppreisningen de hadde krav på. Slik brukte han sin posisjon.
Rønneberg regnet ikke med å komme tilbake fra Rjukan. Han visste ikke engang hva oppdragets betydning var. Han gjorde bare sin plikt, som han hevdet. Jobben han og medsoldatene skulle gjøre, var så farlig at gruppas krigsherdede overordnede var på gråten da de dro fra England til Norge. Oppdraget ble omtalt som en «énveis jobb». «Nei, innerst inne så regnet du egentlig ikke med det», sa han til Dagsavisen i 2013 på spørsmål om han trodde han ville overleve.
Les også: Krigsveteranen Joachim Rønneberg er død, 99 år gammel
I mars 1941 kom Rønneberg til England. Han var da 21 år gammel. Den unge mannen kunne ikke leve med at landet han elsket gradvis ble endret. I Norge ble folk arrestert, skutt og torturert. Uten noen militær erfaring, uten engang å ha avtjent verneplikten, dro han for å bidra. For å slåss. Han hadde masse erfaring fra fjellene rundt hjemmet i Ålesund. Han var en dyktig skiløper, og lidenskapelig glad i å lese kart. Og med en brennende vilje til innsats. Bakgrunnen hans gjorde at han raskt ble del av den norske eliteavdelingen Kompani Linge, Norwegian Independent Company. Rønneberg utmerket seg som instruktør, og da britene selv mislyktes med å sette Vemork ut av spill, ble det valgt en helnorsk løsning. Rønneberg var yngstemann i gruppa han ledet.
Selv har han vektlagt elementet av flaks for at han og alle de ni som var med han, kom seg bort og i sikkerhet etter aksjonen på Vemork. Tor Nicolaysen, ekspert på tungtvannsaksjonen, har sagt det Rønneberg selv aldri ville: «Jeg karakteriserer Rønneberg som suksessfaktoren. Det sto og falt på hans evne til å løse oppdraget. De som plukket ham ut, må ha sett at han hadde noen lederegenskaper som egnet seg for denne aksjonen. Han vil selv si at han hadde flaks, men flaks er ikke nok».
Selv gikk Rønnberg på ski fra Vemork, over Hardangervidda og til Sverige. Da var skiene utslitt av den grove snøen. «Det gikk vår vei, altså», sa han på sitt vis og omtalte flukten i fjellet som en «fantastisk vinterferie». Norges største krigshelt gikk gjennom krigen uten å avfyre sitt våpen.
Les også: Den motvillige helten (DA+)
Det er alltid vemod knyttet til at folk går bort. Men det er noen ekstra dype undertoner til Joachims Rønnebergs død. Med hans bortfall er alle de soldatene som risikerte livet for å slå ut den tyske tungtvannsproduksjonen borte. Det har lenge ubønnhørlig nærmet seg slutten for dem som opplevde den andre verdenskrigen. Med hans død er etterkrigsgenerasjonene alene tilbake, alene hjemme, uten noen av kjøtt og blod til å vitne om krigens galskap. Det er også svært få holocaust-overlevere igjen. Nå er det vi som ikke husker krigen som skal forvalte arven og bringe de dyrekjøpte erfaringene med oss videre inn i framtida.
Krigen er med oss på TV og i populærkulturen. Vi sender våre barn til Tyskland og Polen med Hvite busser. Men bindeleddene av kjøtt, blod og ord mellom oss og krigen, er veldig snart helt visket bort. Den andre verdenskrigen skifter nå umerkelig karakter fra nær til fjern og abstrakt historie. Vi som lever, må aldri tillate at historien og lærdommen av den får dø.
