4
SHOW
«Flashdance – The Musical»
Av Tom Hedley og Robert Cary
Musikk: Robbie Roth
Regi: Mattias Carlsson
Koreografi: Kirsty McDonald
Med: Heidi Ruud Ellingsen, Sindre Postholm, Ellen Horn, Jakob Schøyen Andersen, Lene Kokai Flage, m.fl.
Chateau Neuf
Det er mye man kan si om 1980-tallets estetikk, men 80-tallet har jo i alle fall blitt dansefilmenes tiår. På få år tryllet man frem fra ermet både «Fame» og «Footloose», «Flashdance» og «Dirty Dancing», filmer som senere både har blitt forbilder for nye dansefilmer og noe å drømme til for unge lovende talenter. Filmer som har fått klassikerstatus for lengst, tross noen lunkne mottagelser da de kom. «Flashdance» fra 1983, for eksempel, fikk tyn for et noe tynt plot, og det vi i ettertid kanskje husker filmen mest for, er soundtracket, der vi finner låter som «I love Rock and Roll», «Maniac» og Irene Caras store hit «What a Feeling». Den er jo nærmest blitt selve inkarnasjonen av filmen.
At en sjarmerende film som «Flashdance» har vokst seg stor med årene, resulterte i at man i 2008 hadde premiere på en nylaget musikalversjon av den. Musikalen har blitt godt mottatt, kanskje på grunn av fortellingens allerede oppnådde klassikerstatus. For musikalen er ikke nødvendigvis bedre enn filmen, selv om man har prøvd å utvikle et mer sammensatt plot, forsterket klassemotsetningsperspektivet og skapt noen nye karakterer. Musikalsk er den et stilmessig kaos. Her får vi både flere av 80-talleshitene fra filmen (et par dukker veldig plutselig opp uten noen egentlig narrativ begrunnelse), men også en rekke nyskrevne, mer generelle moderne musikallåter, som nesten alle handler om å være «en av en million», om å kunne fly og å leve hver dag for den man elsker. Mulig filmen var tynn, men her er det mange tykke lag av tynt.
Uansett: Oppsetningen av musikalen «Flashdance» på Chateu Neuf gjør det aller beste ut av dette materialet på mange områder. Hoved-rolleinnehaver Heidi Ruud Ellingsen får vist seg fra en helt ny side enn hun tidligere har gjort på hovedstadens større scener. I rollen som Alex Owens, som går fra å jobbe ved et stålverk til å bli danser, er hun så tøff som vi vil se henne, så viljesterk og tydelig som karakteren må være, og hun presterer maksimalt både som sanger og som danser. Ikke minst i «Flashdance»s legendariske auditionscene mot slutten, en ganske spektakulær scene i filmen som er like mye kjent for sine mange stand ins som for den noe ekstreme og litt kleine koreografien. Men denne scenen, her i Kirsty McDonalds koreografi, greier Ruud Ellingsen mer enn strålende på egen hånd og egne føtter. Hun fyller hele scenen med en voldsom kraft og energi. Andre sceniske prestasjoner som må fremheves, er vokalene til Alex’ kolleger Kiki (Anna-Lisa Kumoji) og Tess (Celeste Cappelen), som er forrykende sterke. Også Jakob Schøyen Andersen som den unge og prøvende stand up-artisten Jimmy er herlig morsom, og alle ensembleprestasjoner er svært solide både når det gjelder dans og sang.
Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!
Visuelt er det hele imidlertid litt for blendende i fargevalgene, og Takis kostymer skrur 80-tallsskruen noe hardt til med sine veldig knæsje og nesten barnlige fargepaletter. Dette gjør for eksempel at forestillingens fire supre breakdancere ser mer ut som New Kids on The Block eller noe annet i en veldig soft liga fremfor å være så rå og kule som de egentlig er.
«Billy Elliot» fra 2001 er en film som senere har spunnet videre på tematikken i «Flashdance», siden de begge handler om å komme seg opp fra et liv i en fattig arbeiderklasse til en utdannelse ved et ballettakademi. Men der det politiske hele tiden er nærværende i «Billy Elliot», både i film og musikal, forblir «Flashdance» mest en litt enkel fortelling om drømmer og kjærlighet, der det ordner seg for alle og verden er ukomplisert, selv om musikalversjonen har prøvd å dytte inn noen ord som sosial rettferdighet og klasseskiller. Men regissør Mattias Carlsson og scenekunstnerne på Chateau Neuf har klart å lage en energisk og tøff sceneversjon av «Flashdance». Så jeg blir ikke overrasket om et par-tre unge der ute får vekket dansedrømmene hvis de går og ser denne forestillingen.