Smeller med kjønnsleppene

Rosa, flerrede sider formet som en vulva slår sprekker i et ellers hvitt A4-motiv. Det er bildet som fronter Helene Guåkers poesidebut denne høsten. Diktsamlingen har tidligere blitt brukt som eksempel i Dagsavisen på hvordan stadig flere forfattere skriver om underlivet i feministisk øyemed. Den lille boka, som bærer navnet «Farvel alle hemmeligheter», roper ifra seg, ofte i protest: Ikke gjør kroppen min til gjenstand for ditt blikk! Se hva som havner i menskoppen!, er noe av det som stiger opp av sidene.

– Jeg husker godt den tida på ungdomsskolen da jeg ble klemt opp mot en vask og jukka på inne i klasserommet. I det øyeblikket noen å begynte å gjøre det, hadde jeg ikke eierskap over min egen kropp lenger. Det handler store deler av diktsamlingen om. Å ta eierskap over egen kropp og sitt eget underliv, det er det framsiden av diktsamlingen symboliserer, sier Helene Guåker.

«Farvel alle hemmeligheter» (Aschehoug) er ute 10. august.

En tid for absolutt alt

Guåker er ikke redd for å bruke fallossymboler som litterært mikrofonstativ, og har tidligere på Bukowski-aktig vis skrevet om pølsesnabber på samlebånd og kvinners møter med dem. Hun har også satt søkelys på seksuelle overgrep og misbruk av grenser, gjennom den selvbiografiske romanen «Vil ikke reise, kan ikke bli»

«Farvel alle hemmeligheter» er skrevet i samme litterære ånd, og smeller fra seg med tydelige feministiske utrop. Tidlig spør hun leseren: «hvor mange kukksugende kvinner/går det/på en fittesleikende mann?/jeg bare spør, jeg bare lurer:/når skal denne gjelda betales?». Spørsmålene stiller hun i møte med en delingskultur som endelig, ifølge Guåker, tør å snakke åpent – om alt.

– Facebook har fremkalt en kultur der blant annet beintøffe damer snakker høyt om temaer vi ikke snakket om for tjue år siden overhodet. Som overgrep, trakassering, men også seksualitet for eksempel. Se på Ulrikke Falch. På tross av all hets hun får, så tør hun å stå i stormen og å si: farvel til alle hemmeligheter! Det er så sjukt kult, sier Guåker.

Guåker peker på at det likevel er en merkelig dobbelthet ved det å velge å bruke stemmen sin i offentligheten. Ved å frivillig stille seg opp på torget blir du gjenstand for noen andres blikk. En posisjon som både er mektig og fattig på samme tid.

– Jeg skriver blant annet i diktsamlingen: kommer jeg til å savne det når jeg ikke lenger er gjenstand for noens blikk? Kommer jeg til å angre på at jeg ikke nøt det mer? Det er hele tida et paradoks med denne kulturen. Slik Oscar Wilde sa det: Det er bare én ting i verden som er verre enn å bli snakket om, og det er ikke å bli snakket om, trekker Guåker fram.

Les også: Stadig flere forfattere skriver om underlivet (+)

Vil tausheten til livs

I møte med delingskulturen er det flere temaer Guåker vil lufte. Spesielt de temaene hun selv opplevde som tabubelagte som barn, som seksualitet og menstruasjon, vil hun snakke høyt og eksplisitt om.

– I møte med denne kulturen hører jeg mora mi i huet. Hun var veldig privat. Jeg har hele livet skjønt at jeg skulle gjøre det motsatte, for jeg synes det var så feil å holde alt privat. Jeg skammet meg så fælt da jeg fikk mensen for eksempel. Jeg holdt det hemmelig i flere år etter at jeg hadde fått det, for det var så grusomt å snakke om. Jeg skjønte fort at det var feil, det kunne ungdomsbladene fortelle meg, men det forble likevel et tabu.

Guåker forteller at hun på vegne av den lille jenta som ikke turte å snakke om mensen, vil knuse de tabuene. Hun sier at det likevel hadde kostet henne mer å formulere seg så åpent om for eksempel mensen, om moren hadde vært i live.

Formuleringer som blant annet denne: «menskopper/fanger opp blod og slim og slagg/det blør/det banker/det renner/vi klemmer livet ut av oss/sånn som verden klemmer oss ut av seg».

Guåker skriver det tidvis eksplisitt fordi hun synes det er hinsides at den biologiske nøkkelen til alles eksistens, altså menstruasjon, fortsatt kan vekke avsky.

– Jeg var på en middag der jeg nevnte ordet menskopp, og flere av mennene jeg satt med brakk seg da jeg nevnte det. Det er nok mange som fortsatt ikke er lært opp til at mensen burde være naturlig å snakke om for begge kjønn. Derfor ville jeg begynne diktsamlingen med det temaet. Er det noe som bør angå alle, så er det at vi har mensen. Det er grunnen til at gutta som brakk seg er i live, sier hun og ler.

Savnet et søsterskap

«Farvel alle hemmeligheter» rommer tre deler. Det lyriske jeget er sint i førstedelen, eksistensiell bortgått i andredelen, og forsonet og følelsesladd i tredjedelen. Guåker forteller at andredelen var en slags vitnesbyrd om hvordan det er å være alene om temaer hun helst vil snakke høyt om.

– Mens jeg skrev de første diktene, savnet jeg et søsterskap jeg kunne snakke med om disse temaene. Jeg følte meg så lost i min egen kropp, som jeg egentlig skulle kjenne så godt. Jeg skulle ønske noen kunne fortalt meg at jeg ikke er ferdig med å finne ut av hvordan kroppen min fungerer. At det er normalt å ikke kjenne til alt. Omsider opplever jeg å ha funnet en slik solidaritet, både via den feministiske gruppa «Den Selskapelige» på Facebook, der det er åpent for å spørre om alt, og på badstua på SATS, av alle ting! Der er vi en gjeng med damer som danser Zumba, som har minnet meg på hvordan kvinnekroppen egentlig ser ut. De timene har vært en så deilig realitetsorientering; der sprenger alle grensene sine, der slenger de på pupper og hiver seg inn i dansen. Og så, i badstua, setter vi oss ned og snakker om politikk, kvinnekropp og feminisme. Åh, det er utrolig fint.