Kultur

Mye rom for Munch

Sommerutstillingen i Munchmuseet er en parademarsj av hovedverk. Likevel er det en tynn utstilling. Det skyldes et avgjørende valg.

Bilde 1 av 3

UTSTILLING

«Edvard Munch: Mellom klokken og sengen»

Munchmuseet, Oslo

Til 9. september

Hvilken museumsopplevelse er best? Den der kunsten blir supplert med informasjon og du får mange opplysninger som gjør at du kan lære noe nytt? Eller den som lar deg oppleve kunsten uforstyrret, i kontemplativ ro? Med utstillingen «Edvard Munch: Mellom klokken og sengen» viser Munchmuseet at de – iallfall denne gangen – tror på det siste. Resultatet er en utstilling som noen vil elske og andre vil mislike. Tilhører du den siste kategorien vil du antagelig si at dette er en tynn utstilling.

Sjelden har det vært så god plass i Munchmuseet. Utstillingen «Mellom klokken og sengen» teller ikke mer enn 38 verk. På turen gjennom de syv salene passerer du flere tomme vegger. På den lange veggen i det store midtrommet henger det fortvilende flotte «Aske» (1925) mutters alene. Du kan argumentere at de store følelsene av desperasjon og fortvilelse fortjener god plass. Men vanligvis henger det fire-fem malerier av denne størrelsen på denne veggen.

Utstillingen «Mellom klokken og sengen» er utviklet i samarbeid med museene San Francisco Museum of Modern Art og The Metropolitan Museum of Art i New York. San Fransisco-museet gjenåpnet for to år siden i et bygg tegnet av Snøhetta. På The Met Breuer ble dette den nest mest populære utstillingen hittil. Utvalget er gjort av de to museenes kuratorer. Hensikten er å vise et overblikk over bredden i Edvard Munchs produksjon gjennom hele karrieren. De som har fulgt Munchmuseets utstillinger de siste tiårene kjenner jo til det store mangfoldet. Men for publikum i resten av verden blir hans kunstnerskap fortsatt definert av «Skrik» og verkene i «Livsfrisen».

Hensikten med utvalget er med andre ord god. Og det passer bra som sommerutstilling for museets mange tilreisende besøkere. Utvalget er interessant, men det har også klare mangler. Den store fordelen er at du kan fordype deg og se nøye på maleriene. Det er benker omtrent overalt, slik at du kan sette deg ned og studere bildene. Det henger flere skjermer fra taket der du kan studere malerienes detaljer. Videoene er fotografert ekstremt nært, og kameraet panorerer sakte over lerretene. Denne muligheten er interessant fordi Munch brukte mange ulike måter å male på. Gjennom de utvalgte kunstverkene får publikum mulighet til å se nærmere på Munchs arbeidsmetoder.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Problemet er at utstillingen ikke forteller deg at det er dette som er hensikten og at det er dette du skal se etter. En annen ulempe er at utstillingen bare viser malerier. Det er ingen papirarbeider, og slik sett blir utvalget litt ensidig. Munchs betydelige stilling er vanskelig å forstå uten å ha kunnskap om grafikken. På den andre siden er hele karrieren representert, men kun 14 av de 38 verkene er malt før 1900. Det er tross alt den som er mest kjent for et bredere publikum. Det var da han malte sine mest ikoniske verk.

Underveis kan du sette deg ned på spesialdesignede benker, eller du kan legge deg ned på store, skråstilte og sirkulære utvidelser av benkene. De er laget for at du skal kunne nyte videoene. Men det blir et problem når Snøhettas spesialdesignede benker blir dominerende elementer i rommene. I det store midtrommet blir benken i tillegg en hindring. For når du kommer inn i rommet og står og ser deg rundt, får du kanskje lyst til å se nærmere på flotte «Marats død» (1907) i motsatt hjørne. Problemet er at du ikke kan gå rett bort til maleriet. Benken er en stor, strukket sirkel, og den er så høy og bred at du må gå rundt den.

Les også: Økende Munch-interesse

Ulike undersøkelser har påvist at museumspublikum bruker mer tid på å lese informasjonen de blir tilbudt enn de bruker på å studere selve kunstverket. Galleri K i Oslo viste nylig fotografier fra Prado-museet i Madrid, av den tyske fotografen Thomas Struth. Der satt så å si samtlige skoleelever med nesen ned i skjermen. Kunstverket var tilsynelatende uten interesse. La oss håpe at de studerte museets utdanningsapp på skjermene de stirret ned i.

Det er positivt at publikum får mulighet til å studere kunsten uten navnelapper og andre «forstyrrende» elementer. Og det er mye bra å se i denne utstillingen. Men når Munchmuseet velger å vise færre bilder enn de gjorde i New York og San Francisco, med det resultat at flere vegger står tomme, da har de misforstått oppgaven sin. Det finnes informasjon i et teksthefte og en katalog. Men tekstheftet kan du ikke ta med deg hjem (nei, det er bare til utlån selv om billettprisen er 120 kroner). Det er dessuten både tynt og for dårlig, så hvis du vil ha ordentlig informasjon må du kjøpe katalogen til 399 kroner. Da blir det dyrt å gå på museum.

Hovedproblemet er at det er en stor fare for at du kommer ut i den andre enden av utstillingsvandringen med spørsmålet «var dette alt?»

Mer fra Dagsavisen