KUNST
Magne Furuholmen
«Nye arbeider + skulpturinstallasjon»
Bærum Kunstforening, Sandvika
Til 3. juni
SANDVIKA (Dagsavisen): Hvis noen skulle være i tvil: Det er billedkunstner han er. Torsdag åpnet Magne Furuholmen (født 1962) utstilling i Bærum kunstforening. Da jeg møtte ham tidligere denne uken omtalte han sommerens 40 konserter lange turné med A-ha som «sommerjobben». I år skal han ha syv utstillinger i Norge, to i USA og én i London. Pluss to utstillingsprosjekter med Apparatjik, supergruppen han jobber med ved siden av A-ha, og messedeltagelse i Köln. Sist uke slapp nyheten om at han skal være festivalkunstner under Den norske filmfestivalen, i Haugesund Billedgalleri i august.
Så, en utstillingsåpning i nabobygda Bærum (han bor og jobber i Asker) er nærmest som en «walk in the park» å regne. Og det stemmer jo for så vidt, både billedlig og bokstavelig forstått. Rent konkret viser han fire skulpturer i parken utenfor kunstforeningen. Billedlig forstått stemmer det også siden de keramiske skulpturene han viser er hentet fra tidligere prosjekter. Men maleriene og de tre grafikkseriene er nye.
Grafikken kan han ta med seg videre til de andre utstillingene, så slik sett kan man hevde at han gjør det lett for seg selv. Det er bare å se på kollegene Bjarne Melgaard og Sverre Bjertnes, som nå ruller ut en utstillingsturné som dekker store deler av landet. Men Magne Furuholmen har den gode egenskapen at han som regel hoster opp noe nytt til hver eneste utstilling. Så utstillingene hans fremstår aldri som samlebåndsproduksjoner. I Bærum er alt nytt, selv om vi har sett det meste før.
Utstillingens hovedattraksjon er fire skulpturer plassert i parken mellom elven og Bærum kunstforening. De er plassert og titulert («Queen vs Queen») som brikker i et sjakkspill. De stammer fra et prosjekt i danske Middelfart, der to av Magne Furuholmens skulpturer er plassert foran kirken. Her blir plasseringen både symbolsk og strategisk, der de står i et menneskeskapt landskap (parken) nær elvens naturlige form. I tillegg er skulpturene rammet inn av symboltunge funksjoner som rådhus, boligkvartal, kulturbygg og kjøpesenter. Kunsten blir et symbolsk omdreiningspunkt der de som sjakkbrikker åpner for ulike kombinasjoner og tankemønstre.
Som skulpturer er de ganske enkle. Utgangspunktet er et tykt rør av leire som påføres ytterligere elementer av leire før de bearbeides. Her har han skåret i dem, preget inn ord og bokstaver, og gitt dem et uttrykk som oppleves annerledes enn de første skulpturene i serien. Tre av de første, fra 2015, vises i det mørke rommet innerst i kunstforeningen. De er enklere i formen og mangler de påførte elementene. Men enkelheten kler dem.
Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!
I tillegg viser han en 160 centimeter høy krukke i galleriet. «Sunset Glory» har en mer konvensjonell form, men er trukket litt lenger i de skriftlige inskripsjonene enn han gjorde med krukkene i den store skulpturparken på Fornebu (2016). Samtlige skulpturer har trekk vi har sett før, så selv om de er nye er det hele kjent. Det samme gjelder resten av utstillingen, som består av 20 grafiske blad og tre malerier.
Selv om uttrykket er kjent evner Magne Furuholmen stadig å utvikle seg. Utstillingens svakeste element er de tre maleriene. De gjentar grep han har brukt litt for ofte, noe som også gjelder de fem tresnittene titulert «Literary constructs». Men disse har en friskhet i fargeholdning og komposisjon som kompenserer for gjentagelsene.
«Gjentagelser» kan like gjerne kalles «fordypning». I serien «Spina» drodler han med ryggsøylen og bekkenet som formmessig utgangspunkt. Utgangspunktet er en rekonvalesensperiode etter en prolaps og ryggoperasjon, og de enkle etsningenes fordel er at han tvang seg selv til å la bokstaver og ord ligge. Serien er visuelt forførende, men er litt for enkel til at undertegnede opparbeider den store begeistringen.
I ingressen spurte jeg om Magne Furuholmens kunst kanskje er litt lettvint? Og ja, det kan synes sånn når vi ser hvordan han stadig gjentar seg selv mer enn han fordyper og fornyer seg. På den annen side vet jeg om mange kunstnere som gjentar seg selv i mye større grad enn denne kunstneren.
Det meste blir tilgitt i møtet med «Stigma»-serien. De seks tresnittene har et format, en enkelhet og et rått uttrykk som viser at Magne Furuholmen ikke har stagnert. Han har brent treplatene før han har bearbeidet dem med hugg og sår. Det basiske fargevalget, sammensetningen av former, og det brutale uttrykket blir stående som et omdreiningspunkt i karrieren. De peker tilbake til debuten i 1995 og til en sentral serie som «Payne’s Grey» fra 2004. At han evner å hente opp sentrale elementer fra sin egen historie og utvikle dem viser at han har en evne til fordypning og fornyelse. Det er det som redder ham fra gjentagelsenes sakte død.
