Det viser en utregning Dagsavisen har gjort basert på Norsk filminstitutts (NFI) oversikt over norske spillefilmer høsten 2017 og våren 2018. Kvinneandelen blant såkalte nøkkelroller bak kamera – manus, regi og produsent – er bare på anslagsvis 17,4 prosent.
Torbjørn Urfjell, direktør i Virke Produsentforeningen, er ikke overrasket over tallene.
Han mener det er langt høyere andel av menn i nøkkelfunksjoner på filmprosjektene som ikke har fått forhåndsstøtte fra NFI, noe han kaller Kamikazefilmer.
– Man kaster seg ut med dødsforakt og uten forhåndsstøtte i håp om å treffe markedet. Belønningen om du treffer er etterhåndsstøtte og sjølsagt inntekter fra solgte billetter, sier han.
Les også: Ble kasteball i NFI-systemet
Flest private investeringer
Urfjell tror likevel ikke at kvoteringsbasert støtte til filmer med kvinner i nøkkelfunksjoner er den rette løsningen for å få produsert flere filmer med kvinner bak rattet.
– Hadde dette vært i teater-sammenheng hadde en kjønnskotering hatt stor effekt umiddelbart, mens i film er det andre mekanismer som spiller inn.
– Kinofilmer og TV-drama er den delen av kultursektoren som henter mest private investeringer. Film finansieres med så utrolig mange finaniseringskilder. Av filmene som fikk kinopremiere i året som har gått, er vel om lag en tredjedel av finansieringen forhåndstilskudd fra NFI. Resten er penger fra andre kilder og mye privat risikokapital, sier Urfjell.
– Det vil si at det er veldig mange andre faktorer som ligger utafor tilskuddsystemene som påvirker både hvilke historier som blir fortalt, og hvem som får fortelle de, legger han til.
Les også: Filmvåren: Kvinner lager film for barn
Må bli mindre opptatt av å fikse symptomene
Derfor mener Urfjell man i stedet bør jakte på bedre forslag for å få til strukturell ending som bedrer likestilling mellom kvinner og menn.
– Vi må jakte de strukturelle endringene og være mindre opptatt av å fikse på symptomene. Radikal kvotering av tilskudd er å bøte på symptomer på ulikestilling, og er tiltak som fort også setter mottakeren i en skvis fordi det fort blir en diskusjon om kunstnerisk eller faglig forbigåelse. Den strukturelle skjevheten ligger der jo allerede. Og det er ingen tvil om at det er flest menn av de som lager film utafor systemet.
Les også: NFI-direktøren slår tilbake mot kritikken
Avslag er hovedregelen
– NFI-direktøren selv har uttalt at produsentene er de som er portvokterne for å få en film realisert. Ser dere at produsentene kan ta noe ansvar her?
– Vi er mange som er opptatt av likestilling. Jeg har jobba med dette i 20 år. Men jeg håper dette kan handle om det strukturelle, mer enn symptomene. Det er synd å kvotere på tilskudd, for da vil kvinner få andre måleparametre for suksessoppnåelse. Det er ulempen med radikal kvotering i stedet for moderat kvotering, mener Urfjell.
–Men i film må vi huske på at avslag er hovedregelen, mens tilskudd er unntaket. Det går utrolig mange geniale kvinner og menn i Norge med postkassa full av avslag. skal du jobbe med filmer, er det en ting man må være beredt på – uavhengig av kjønn.
Les også: Kulturpolitikken etter metoo
Kan gjøre mer
– Men tilbake til kritikken. Kan produsenter bli bedre på å ta ansvar for å bruke kvinner i nøkkelfunksjoner, som manusforfattere?
– Vi kan gjøre mer. Vi kan sørge for at kvinner blir synliggjort på et tidligere stadie. Vi kan være enda mer bevisst på at man skal sjekke ut innholdet i både det kvinner og menn leverer. Så kan man fortsette å mase på at mentorpogrammene er viktigere enn tilskuddskvotering. For det jeg mener er et viktig.
Det å komme i en fase der man er reell søker er det som er det vesentlige, mener Urfjell.
– Det blir tullete å si at folk skal tvinges til å jobbe med noen de ikke har tillit til. Da må man heller lage de arenaene som gjør at kvinner og menn får øynene opp for hverandres faglige leveranser uavhenige av kjønn.
Nå savner han flere gode forslag på hva man kan gjøre for å få til reell strukturell endring i bransjen.
– Debatten som går nå handler for mye om å gjøre noe med symptomene på den u-likestillinga som skjer i samfunnet. Hvis vi kjenner oss igjen i de Beauvoir, handler det om å gjøre noe med den grunnleggende forståelsen, og ikke bare gjøre noen tiltak i siste ledd. Da er det for sent.
Les også:Nå må det tas radikale grep
