– Hun påsto at hun ikke visste at det var krig, at hun ikke forsto seg på politikk

– Cally Monrad var en slags kameleontype, som skiftet interesse og kanskje også litt personlighet ofte. Hun var den første kvinnelige teatersjefen ved Det Norske Teatret. Men portrettet hennes henger av naturlige grunner ikke framme. Fordi hun fikk jobben av nazistene, sier Ruth Lillegraven til Dagsavisen.

Hun er forfatteren av én roman, flere barnebøker og flere diktsamlinger. For «Urd» fikk hun Brageprisen. Nå debuterer hun som dramatiker, med stykket «Cally». Det har urpremiere ved Det Norske Teatret 8. mars.

Les også: Murakami uten mening

Opportunist

«Cally» er historien om Cally Monrad (1879-1950), sangerinnen som ble teatersjef. Hun var en person man la merke til. Til slutt ble hun nazist.

– Stykket er ikke for å unnskylde henne. Men for å forstå, se hva som fikk alt til å briste så hardt. Hun var superkjendis. Nå er hun glemt, sier Lillegraven.

– I utgangspunktet var Cally Monrad kjent for å synge romanser, som var veldig populært på begynnelsen av 1900-tallet. Hun hadde kanskje ikke verdens mest fantastiske stemme, men hun kunne synge, og var definitivt karismatisk. En sterk personlighet folk ble veldig betatt av.

Dessuten var hun ambisiøs.

– En ekte opportunist, sier regissør på «Cally», Maren Elisabeth Bjørseth.

– Hun så seg selv som veldig kreativ. Men hun var ikke noe flink å forstå hva hun var flink til. Egentlig hadde hun ikke så veldig god peiling på teater da hun fikk sjefsjobben. Det var musikk hun hadde drevet mest med, sier Bjørseth.

Les også: Tar drabantbyen til teateret

Rastløst liv

Men det var teatersjef hun avsluttet karrieren som. Ruth Lillegraven beskriver Mondrads driv mot stadig nye ting:

– Cally syntes ikke det var nok å synge romanser. Hun ville heller bli operasanger. Dro til utlandet for å slå gjennom, men ble aldri så voldsomt stor. Det var noe litt grenseløst i hvordan hun holdt på. Hun var aldri fornøyd. Ble gift og skilt fire ganger. Med to av mennene hadde hun barn, som hun også forlot. Mens hun bodde i Danmark debuterte hun som lyriker. Så skrev hun «Petju», en veldig rar, okkult roman. Hun rømte til Berlin og gifta seg med en ny mann som livnærte seg som spiritistisk medium. Tilbake i Norge begynte hun med teater, spilte film og laga revy. Hun spredte seg tynt over mange ting. Det varierte hvor vellykka ting ble, sier hun.

Første kvinne

Det hindret ikke de norske nazistene i Nasjonal Samling (NS) å fatte interesse for Cally Monrad, da de skulle innsette en ny, nazistisk teatersjef ved Det Norske Teatret under krigen. Mange av dem som var ved teatret fra før, hadde rømt til Sverige. Men teater ville NS ha. De så det som et viktig propagandaverktøy.

Og valgte en kjendis som sjef. Attpåtil en kvinne, i ei tid der det var uvanlig.

– På en måte kan man se det som et feministisk valg å innsette en kvinne. Men jeg tror det er like rett å tenke motsatt, at nazistene valgte henne fordi de tenkte at hun klarer vi å styre. Ambivalensen der er noe av det vi utforsker i stykket, sier regissør Maren E. Bjørseth.

Les også: Mellom syndfloden og lykkelandet

Nasjonalromantiker

De to periodene hun bodde i Berlin er muligens litt av grunnen til at Cally Monrad ble fascinert av nazismen.

– Etter krigen ga hun flere ulike forklaringer på det med nazismen. Hun påsto for eksempel at hun ikke visste at det var krig, at hun ikke forsto seg på politikk og bare lot seg rive med av alt som skjedde. Hun var nær venninne av Quisling, og definitivt betatt av nazismens åndelighet. Dessuten var hun opptatt av den norske nasjonalromantikken, særlig folkevisekunst. Noen blodnazist var hun nok ikke. Men hun var veldig lojal mot nazistene. Jobbet ved teaterskolen de oppretta, og grep de mulighetene de ga henne, sier Ruth Lillegraven.

Operaarier

Ingeborg S. Raustøl spiller tittelrollen som Cally.

– Et fantastisk valg. I tillegg til å spille veldig godt, synger Ingeborg så vakkert. Akkurat nå jobber vi med en del operaarier vi vet at Cally Monrad sang, for å se om de skal med i stykket, sier Maren E. Bjørseth.

Om at Cally Monrad fremdeles, etter alle disse årene, er den eneste kvinnelige teatersjefen Det Norske Teatret har hatt, er dramatikeren og regissøren samstemte:

– Sprøtt, sier Lillegraven.

– Hårreisende. Mennene som har vært, har gjort en god jobb. Men jeg håper så klart de finner ei kvinne neste gang. En som blir valgt på helt annet grunnlag enn at hun skal være nikkedukke for styresmaktene, sier Bjørseth.