Norges ambassadør til dansk film

HAUGESUND (Dagsavisen): – For mange ville det nok vært et problem å spille mot faren sin og jobbe så tett så lenge, men etter ti år i Danmark måtte jeg klype meg i armen over hvor deilig det var å ha kvalitetstid sammen. Jeg klarer å skille det at han er pappaen min når vi jobber sammen, sier Jakob Oftebro om sommerens teaterøkt sammen med Nils Ole Oftebro i «Peer Gynt» på Gålå.

Skuespilleren har med København som springbrett blitt en av Nordens mest etterspurte skuespillere. Bare i høst får vi se han i en hovedrolle i thrillerserien «Monster» på NRK, i filmen om homseikonet Tom Of Finland og i danske «Rivalene». Der spiller han mot sin andre «far», den danske stjerneskuespilleren Søren Malling.

Les også: Kjip i pysjamas

Dansk far

– Å ha rollen som Peer Gynt mot min egen far og jobbe med Søren Malling igjen i Danmark, hadde klare personlige paralleller. Søren Malling er en slags dansk far for meg. Han har selv sagt det, at jeg er din danske far. Pappa har akseptert det, selv om det satt litt tungt inne, medgir Oftebro når vi møter han etter festivalpremieren på «Rivalene» i Haugesund.

– Søren tar vare på meg når jeg er i Danmark, sier han om båndet som ble knyttet under den tidkrevende innspillingen av TV-serien «1864» i Praha.

– Vi var langt borte fra alt, og vi snakket. Søren er veldig ærlig og jeg var veldig ærlig om min situasjon, så vi fikk fort et nært forhold. Han kan til tider minne om pappa, noe som jeg synes er veldig hyggelig.

«Rivalene», der også Ane Dahl Torp har en stor rolle, handler om to rivaliserende kunstnere som attpåtil er far og sønn, spilt av Malling og Oftebro. Begge hadde erfaring fra egne liv å trekke veksler, og for Oftebro var feidene om valg i livet med faren et sentralt element

– Selv om pappa og jeg selvfølgelig har et helt annet forhold enn det mellom karakterene i filmen, forsikrer han.

– Prøver faren din i noen grad å styre dine valg til å bli de han selv ville tatt?

– Godt spørsmål. Pappa er tydelig på hva han mener, og så må jeg bare skjønne at hver gang han mener noe så er det av kjærlighet og så må jeg prøve å navigere seg rundt det. Pappa mente det var en veldig dårlig idé at jeg skulle dra til Danmark. Det skjønner jeg, fordi han så den 21-årige gutten som hadde gått tre år på Teaterhøgskolen og ville stikke til Danmark. Han ville jeg skulle fokusere på markedet her hjemme slik at ikke folk skulle glemme meg. Som forelder var jo selvsagt det helt riktig å si.

Les også: Trier triumferer med «Thelma»

Vil redde filmen

– Heldigvis har historien vist at det gikk bra, og det har vi ledd av mye i ettertid. Pappa har i ettertid innrømmet at «det var bra du hadde rett da!», sier Oftebro og imiterer farens stemme.

Planen til Jakob Oftebro var å bli i København i ett år, men så fikk han jobb og resten er en suksesshistorie som få andre unge skuespillere er forunt. Stikkord er roller i «Kon-Tiki», «Victoria» og «Birkebeinerne», mens danske storroller teller seriesuksessen «1864» og filmer som «Skammerens datter», «Gullkysten» og «Tordenskjold». Og nå «Rivalene» med norsk kinopremiere denne helgen, et persondrama fra Københavns kunstmiljø og en type film som ikke automatisk blir en kinosuksess i våre dager da mange kvalitetsfilmer sliter med å finne sitt publikum.

– «Rivalene» er en av disse filmene som det er spennende å se om kommer til å gå på kino. Det er et kammerspill- og drama som jeg personlig mener er fantastisk sådan, men disse filmene er vanskelig å selge på kino. Jeg håper at folk kan rive seg løs fra sofaen og gå på kino.

– Hvordan skal man greie å skape bevissthet rundt de såkalte mellomfilmene som taper på kino?

– Er vi kommet dit hvor vi bare ser de gode filmene hjemme og så alt det andre på kino? Jeg håper ikke det, men vi er i en tid hvor alt skal være raske klipp og penger. Jeg sitter jo selv og banner over at jeg greier å klikke meg inn på noe som er bare tull. Hver gang jeg kjøper en papiravis så koser jeg meg mye mer med den, og det er det samme når man går på kino. Ser man en film som har de riktige verdiene, tenker jeg at jeg må kysse de folka jeg er glad i og ringe til pappa og si at jeg er glad i han. «Rivalene» er en sånn film. Spørsmålet er om man vil bli utfordret, eller bare få servert popkorn, action, babes og muskler.

– Er det tema blant skuespillere hvordan dere kan bidra til kan snu denne utviklingen?

– Som norsk skuespiller er det et paradoks fordi det alltid har vært sånn. Hvis en norsk film blir sett av 800.000 så tenker du hvor heldig du er som fikk lov å være en del av den, mens det vanlige er at norske filmer blir sett av færre enn et stykke på Nationaltheatret gjennom et halvt år, sier Oftebro.

Les også: – Jeg måtte bare gjøre denne filmen

Ambassadør

Han peker videre på at bortfallet av video- og DVD-markedet gjør at det ikke lenger er et rom for norsk film etter at de er ferdig på kino.

– Aktørene må gå sammen og lage en plattform hvor man kan se alt av norsk, svensk og dansk film, til en avgiftssum noe ala Netflix, kanskje litt mindre. Vi ser jo hvordan «Skam» i Danmark åpner dører og viser at vi er flinke til å lage film. Men vi må gjøre den lettere tilgjengelig.

Selv er han blitt en ambassadør for å få norske skuespillere inn i dansk film, slik vi ser at trenden er blitt i Norge hvor man har hentet særlig danske og svenske kvinnelige skuespillere til norske produksjoner.

– Vi må kunne komme dit hvor vi blir mer panskandinaviske. Debatten her hjemme om at de gode kvinnerollene er blitt tatt av dansker og svensker, håper jeg er dødfødt om et par år fordi de andre landene da gjør det samme. Og jeg pusher som faen jeg, i alle filmene jeg er med på, «Behøver han og han være dansk da, kan ikke han være norsk?» Noen ganger går det, sier han, og tar æren for at Ane Dahl Torp ble aktuell for rollen i «Rivalene».

Les også: Peer, vi holder av deg

Selv sjonglerer han mellom landene, men påpeker det paradoksale at før sommerens «Peer Gynt» hadde han knapt stått på en norsk teaterscene med unntak av en rolle på Rogaland Teater da fortsatt gikk teaterskolen. Å stå med Ibsen som han mener er «verdens kuleste» på stedet der «Peer Gynt» ble skrevet innrømmer han at var en nervepirrende opplevelse, men den ga solid mersmak.

– Jeg er født i Oslo og utdannet i Oslo, men har aldri stått på en scene i Oslo. Så det håper jeg at jeg får muligheten til å gjøre, og gjerne med pappa og Søren Malling, legger han til.