– Jeg har sett på meg selv som en godt orientert person. Så blir jeg oppringt og får høre at jeg faktisk har en bestefar. Eller, jeg visste jo at jeg har hatt det, men ikke hvem han var. 60 år gammel, fikk jeg endelig min egen historie. Jeg har funnet helheten i livet mitt.
Thorvald Steen finner balansen best ved bokhyllen sin. Der har han flere kanter å holde seg fast i, og bare noen meter igjen til den elektriske rullestolen. Fortsatt insisterer han på å gå til fots fra badet til stuen. Jobber iherdig både fysisk og psykisk. Det er toppidrettspsykologi: kunsten å tenke på målet og seieren, ikke på potensielle fall. Det store fallet har han beskrevet i «Det hvite badehuset», som kommer ut i dag. Romanen blir innledet med et fall, der, ved bokhyllen. Timene som den muskelsyke hovedpersonen ligger hjelpeløs på gulvet rommer refleksjonen over et helt liv: Det han trodde han hadde hatt, og det som han nylig fikk vite at han har.
Les også: Stabukken Steen
Selvforakt og verdighet
22 år gammel er Steen malerlærlingen som får fast jobb på Gaustad og blir valgt på tvers av leger, håndverkere, sosionomer og andre tilsatte som hovedverneombud for hele sykehuset. Ingen vet at han selv er i dyp personlig krise etter beskjeden om at han har en alvorlig, kronisk muskelsvinnsykdom som sakte gjør ham lam. Den lovende idrettskarrieren har fått en brå slutt. Men å jobbe for de syke og å bli fagforeningsleder gir Steen verdighet og selvsikkerhet. Siden har mange piler pekt oppover for Steen. Han blir hodejakta til formannskap i Den norske Forfatterforening, får sin første lyriske roman nominert til Brageprisen og blir, når han begynner å skrive prosa, gitt status som nyskaper av den historiske romanen. Etter å ha skrevet inngående og forskningsbasert om Snorre, Sigurd Jordsalfar, Aleksander den store og Charles Darwin, har han i de siste bøkene researchet og beskrevet seg selv. Etter de mer biografiske romanene som «Vekten av snøkrystaller» kjente han seg ferdig og oppgjort med sin egen historie. Men så ringer telefonen og forfatteren får vite familiehemmeligheter han ikke forestilte seg i sin villeste fantasi.
Den som ringer, snakker om Steens onkel. Men Steen vifter det bort. Hans mor har aldri hatt noen bror! Jo. Moren har en bror som hun aldri fortalte om. Steen hadde en morfar som han aldri fikk møte. Som Steen har arvet sykdommen sin av. Steen forstår at en ny roman er i gjære og må til skrivebordet igjen. «Det hvite badehuset» handler om en skribent med kronisk, alvorlig arvelig muskelsvinnsykdom som får en telefon fra en ukjent slektning. En som forteller om deres felles bestefar, og som ruller opp en hel del familiehemmeligheter.
Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!
– Det er en thriller.
– Kommer Thorvald Steen med thriller?
– Romanen er kanskje en thriller fordi samtalene mellom mor og sønn avdekker stadig nye sider av hovedpersonens historie. Det gir ham ikke bare ny erkjennelse men en ny identitet. Han blir mer glupsk på å få vite mer. Jeget endres under skrivingen.
Den faktiske Thorvald Steen finner ut at han har en bestefar som ikke var, som han fikk høre, en fyllik og lite aktet, men syk, forlatt, utestengt.
– Men det er viktig å understreke at det er en roman og ikke en selvbiografi. Jeg tror ikke at biografier er mer korrekte og virkelige. Virkeligheten er mangefasettert. Det er mange innganger til den. Jeg har tidligere jobbet med hvem jeg er via å forstå ideene og tankene jeg har vokst opp med. Så hadde jeg en lang fase der jeg ikke ville gå inn i det mest nærliggende: selvforakten og forholdet til den syke kroppen. Gjennom litteraturen, gjennom å lese forfattere som Amalie Skram, Inger Elisabeth Hansen, Pia Taftrup og andre som skriver forståelsesfullt og forsonende om kroppens styrker og svakheter, har jeg akseptert kroppen. Nå forholder jeg meg til at jeg fortrengte min egen fortid.
– Fortrengte du fortida di, eller skjulte moren din den for deg?
– Jeg grublet i ettertid på hva jeg kunne gjort annerledes for å ha funnet ut av dette tidligere.
– Du visste ikke om noen slektninger som hadde sykdommen. Men du visste at den var arvelig. Så hva tenkte du?
– Jeg trodde at det hadde noe med krigen å gjøre. Man kan leve med mye som er fortrengt. Og man må kanskje leve med det. Jeg har ganske store spenninger i nakken. Hvis dere to hadde massert meg i en time så hadde det føltes veldig godt, men etterpå hadde jeg sovnet.
– Hvis spenning holder deg oppreist, har du vel vært nysgjerrig på hvor sykdommen kommer fra?
– Jeg har tenkt at Ullevål tok seg av det. Men etter samtalen med slektningen min oppsøkte jeg moren min. Det er sentralt i romanen. Som hovedpersonen i romanen gjorde jeg stadig nye funn som hjalp meg til å forstå hvem jeg er.
Kureren og krigspiloten
Steens mor var ikke bare ung kvinne under krigen. Hun var kurerer for motstandsbevegelsen. Hun gjemte dokumenter og brev under en baby og trillet beskjeder og barn på tvers av Oslo. Selv bar hun på hemmeligheten om sin muskelsvinnsyke, biologiske far. Om ham sa hun ingenting til den kjekke krigsflygeren som hun møtte, ble sammen med og fikk barn med. «Visste far om lidelsen til faren og broren din før dere giftet dere?» spør «jeg» i Det hvite badehuset. «Du kan ikke sette deg inn i min situasjon,» er svaret fra moren, til han som selv har sykdommen. Romanens «mor» er vitterlig formet av å ha levd i en krevende tid. Hun krever mye av seg selv og av omgivelsene, og er, i mye større grad enn den faktiske Steen, opptatt av å holde ryggen rak og nakken stiv. Av alt som denne romanen er, har Steen jobbet hardest med å gjøre «moren» til en nyansert og mangefasettert, og ikke ensidig hard og kald person.
– Det er et stort poeng for meg, i romanen og ellers i kunstnerskapet og i livet, å ikke tenke på menneskene som helter eller skurker. Det er ingen oppgjørsroman. Foreldrene i romanen er barn av tidsånden. De har handlet i samsvar med det samfunnet forventer.
– Romanens «jeg» skulle bli toppidrettsmann og var lovende. Stolt av egen fysikk og prestasjoner. Så oppdager han sykdommen, og får også sitt syn på «styrke» nyansert …
– Hans skjellsettende opplevelser skjer på syttitallet. «Moren» leser i 1975 en artikkel Arbeiderbladet om «de nye fremgangene innenfor medisin, at for om vi (i dag) er i stand til å påvise defekter hos fosteret så tidlig at abort er mulig.» Bokens «jeg» overtar forakten for annerledeshet. Han blir suicidal. Handler skruppelløst. Forakter seg selv helt til han får den aksepten som hovedverneombud fra han er 22.
Folk som har lest manus allerede sier at han kan senke skuldrene, slippe spenningene og være fornøyd. At han selv ikke har forventninger til lanseringen og mottakelsen av romanen handler om alt han har sett på Gaustad, som leder av Den norske Forfatterforeningen, og som medmenneske.
– Nå er jeg bare lettet over at jeg er ferdig. Dette var en bok jeg måtte skrive.
