4
SCI-FI
«Valerian and the City of a Thousand Planets»
Manus & regi: Luc Besson
Frankrike – 2017
«Strap in, and enjoy the ride!». Ordene kommer fra Ethan Hawke i en rask gjesterolle som intergalaktisk hallik, men kunne like gjerne ha blitt sagt av Luc Besson. Hans tolkning av Pierre Christin og Jean-Claude Mézières’ banebrytende sci-fi-tegneserie «Valérian et Laureline» («Linda og Valentin» på norsk) er en visuelt overveldende heisatur ut i verdensrommet – som er så stappfull av psykedeliske sanseinntrykk, skrullete detaljer og eksentriske romvesener at det er vanskelig å absorbere alt. Den gode nyheten er at Luc Besson virkelig lar fantasien flyte fritt, og har kommet opp med noen helt utrolige øyeblikk her. Den dårlige nyheten? At han har skrevet manuset selv. Den vesentlige forskjellen mellom Bessons produksjonsselskap EuropaCorp og de amerikanske filmene han ofte prøver å etterligne, er at Hollywood ofte bruker flere år på å finpusse manusene – mens Besson ser ut til å filmatisere sine førsteutkast. Han er helt håpløs når det gjelder å skrive amerikansk dialog, men har på sitt beste en fantasirikdom som går langt hinsides noe Hollywood våger å gjøre. Med «Valerian and the City of a Thousand Planets» har han skapt en romodysse ulikt noe annet vi har sett; overlesset av ideer, men heftet av underutviklede hovedpersoner.
Filmen har en tynn historie, som samtidig er surret inn i så mye plott at det er en umulig oppgave å summere den opp her. I korthet: mesteparten av befolkningen på den tropiske «Avatar»-paradisplaneten Vul blir utryddet i en apokalypse, mens sjelen til den vakre prinsessen Lihö-Minaa flyr gjennom tid og rom for å feste seg på den eplekjekke spesialagenten Valerian (Dane DeHaan). Han drar ut på sitt neste oppdrag med sin trofaste makker Laureline (Cara Delevingne), der de skal ta tilbake et snodig, lite dyr fra en svartebørshandler som befinner seg i et gigantisk handlesenter i en alternativ dimensjon. Etter oppdraget vender de tilbake til romstasjonen Alpha, der millioner av romvesener lever sammen i harmoni. Kommandør Arun Fillit (Clive Owen) oppdager imidlertid at romstasjonen er infisert av en dødelig kraft, like før han blir bortført av en gruppe Vul-aliens. Valerian og Laureline tar opp jakten, mens de vikler seg inn en rekke sidespor, digresjoner og eventyr. Historien er kaotisk, ufokusert og preget av noen vanvittige logiske brister – men er samtidig så visuelt oppfinnsom at man er nødt til å kapitulere. Besson scorer dessuten skyhøyt når det gjelder verdensbygging; han har befolket filmen med to hundre forskjellige raser med romvesener, som kunne fortjene egne filmer (Besson skrev en seks hundre siders bok som katalogiserte alle artene, og ga den til skuespillerne som hjemmelekse). «Valerian» er preget av en fremtidsoptimisme som matcher Gene Roddenberry, der kontakt med utenomjordlige livsformer aldri presenteres som en trussel, bare en stor ressurs.
Besson har skapt sin egen barnlige drømmeverden her, og befolker den med en samling eksentriske birolleskuespillere som inkluderer Herbie Hancock, Rutger Hauer, flere franske regissører samt Rihanna. Sistnevnte som en formskiftende alien-stripper-geléklump kalt Bubble. Noen av de gjøglete, dataanimerte bifigurene følger de verste instinktene til George Lucas, men ellers føles dette som en veldig fransk film i amerikansk innpakning. Den flørtende, liksom-sexy tonen mellom Valerian og hans trofaste co-pilot Laureline hadde unektelig fungert mye bedre i en sensuell «Barbarella»-oppfølger fra 1960-tallet, og ikke noe særlig i det hele tatt i et familievennlig sci-fi-eventyr av Luc Besson. Det hjelper heller ikke at hovedrolleinnehaverne Luke DeHaan og Cara Delevingne har null kjemi. Førstnevnte er vanligvis en solid skuespiller, men føles fryktelig feilcastet som romfarende rundbrenner-sjarmør i Han Solo-modus. Han minner mer om en ung Keanu Reeves fanget i kroppen til en enda yngre Leonardo DiCaprio. Delevingne gjør en mye mer sjarmerende prestasjon enn hun gjorde i fjorårets latterlige «Suicide Squad», men er fortsatt mer fotomodell enn skuespiller. Det er muligens også verd å påpeke at Besson ikke filmet «Valerian» med 3D-kameraer, så de tredimensjonale effektene er etterkonvertert – og såpass intense at de ga undertegnede et voldsomt migreneanfall på vei ut av kinoen. Så hvis du er disponert for hodepine er nok 2D-versjonen å foretrekke.
Det er ingen grunn til å betvile Luc Bessons oppriktige lidenskap for materialet; han har drømt om å lage film av tegneserien siden han leste den i tiårsalderen. Da Besson startet arbeidet med sci-fi-eposet «The Fifth Element» (1997) hyret han inn «Valerian»-illustratøren Jean-Claude Mézières til å designe miljøene. I de tjue årene som har passert siden den gang har den digitale teknologien endelig kommet dit hen at Besson kunne klare å virkeliggjøre visjonene han hadde for «Valerian», med et tilstrekkelig budsjett i ryggen. Besson samlet sammen finansieringen med drahjelp av folkefinansiering og egne sparepenger, og resultatet er ikke bare den mest kostbare, uavhengige filmproduksjonen noensinne laget i Frankrike – men dessuten det dyreste i hele Europa. «Valerian and the City of a Thousand Planets» ligger godt an til å bli et tapsprosjekt, så det gjenstår å se om Besson vil få sjansen til å lage flere filmer fra dette tegneserieuniverset. Noe sier meg at «Valerian» vil ende opp som en økonomisk katastrofe, men at den i likhet med for eksempel «John Carter» og «Jupiter Ascending» vil bygge opp en betydelig kultstatus blant folk som vet å sette pris på smågale space-operaer. Personlig foretrekker jeg et skranglete, særegent spetakkel drevet av oppriktig entusiasme og originale visjoner, fremfor nok et strømlinjeformet salgsprodukt som er optimert ned til minste publikumsvennlige detalj. Jeg kan ikke med hånden på hjertet påstå at filmen fungerer, men vil mer enn gjerne se den igjen!