Kultur

Himmelen i torvmyrene

Vi kunne trengt flere kunstnere som Kitty Kielland i dagens kunstverden. 103 år etter at hun døde er hun stadig aktuell. Stavanger kunstmuseum hyller henne med en helstøpt utstilling.

Bilde 1 av 3

kunst

«Kitty Kielland – Fri luft»

Stavanger kunstmuseum

Frem til 29. oktober

I dag ville vi sagt at hun var et Kinderegg: Historien om Christine (Kitty) Lange Kielland (1843–1914) rommer det meste: Hun var en nyskapende og banebrytende maler som ble anerkjent på internasjonalt toppnivå i sin egen samtid; hun var kvinne og målte seg med de beste mannlige kunstnerne i en tid da kvinners plass var på kjøkkenet og i ektesengen; hun var en allsidig kunstner som samtidig huskes for å ha skapt et nytt motiv – maleriene av torvmyrene på Jæren – noe som har sikret henne en fremtredende plass i norsk kunsthistorie; hun var en feminist som tok meget ukonvensjonelle valg; hun var en aktiv samfunnsdebattant og skribent som tok klar stilling i betente stridsspørsmål; og gjennom sine (motiv-)valg pekte hun frem mot stridsspørsmål i vår egen tid.

Utstillingen i Stavanger kunstmuseum viser hvor feil vi kan ta. For til tross for den imponerende listen referert over har interessen for Kitty Kielland vært relativt laber de senere årene. I en tid da samtidskunstens omsetningsrekorder når nyhetene, er ikke interessen for det sene 1800-tallets kunsthistorie helt på topp. Og det er forståelig at denne tidens billedkunst kanskje kan oppleves litt fjern for oss. I vår tids massive informasjonsflom kan realismen, stemningsmaleriet og nyromantikkens motivkrets oppleves uten relevans. Men det viser seg at kunsten tåler å gås etter i sømmene.

Derfor er det så bra med utstillinger som dette. Stavanger kunstmuseum og hovedkurator Inger M.L. Gudmundson har laget en fengende og pedagogisk utstilling. Den er gitt en bred orientering, og den knytter bånd mellom fortid og nåtid ved å peke på temaer i Kitty Kiellands liv og motivkrets som er relevante i vår samtid. For eksempel knyttes torvmyrmaleriene til dagens kunnskap om myrenes betydning i økosystemet og til betydningen av landskapsvern som en følge av menneskets kultivering og endring av landskapet. Kunstnere i hennes samtid trekkes inn slik at vi får et bilde av dem hun må måles opp mot. Først og fremst sørger utstillingen for å kaste nytt lys over et kunstnerskap som viser seg å være mer interessant og fasettert enn jeg hadde forventet. For der mange, som meg, har dannet seg et bilde av en kunstner som malte grå skyer og begivenhetsløse torvmyrer, viser denne utstillingen og den lesverdige og innholdsrike katalogen et mangfold, en utvikling og en detaljrikdom som er fascinerende å dykke ned i. Torvmyrene er definitivt ikke kjedelige, og når vi får beskrivelsene av kunstnerens liv og utvikling forstår vi hvorfor disse maleriene er så sentrale i norsk kunsthistorie.

Utstillingstittelen «Fri luft» peker på flere ting. Både det at Kitty Kielland var et frihetssøkende individ som ikke lot seg stoppe av tidens konvensjoner, men også det at hun var en av pionérene for friluftsmaleriet. Trenden slo igjennom i 1870-årene etter oppfinnelsen av malingtuben noen tiår tidligere. Denne gjorde det mulig å stå ute i naturen og male motivet så realistisk som mulig. Der man tidligere hadde malt i atelieret etter skisser gjort utendørs, kunne kunstnerne nå gjengi det de så med en større grad av sannhet.

Med vår tids billedflom er det vanskelig å forstå hvorfor det skulle være nødvendig å stå utendørs og male landskapsmalerier. På Kitty Kiellands tid var fotografiet så vidt funnet opp, det eksisterte bare som vanskelig tilgjengelig, sort-hvit teknikk. Samtidig var det både dyrt og strevsomt å reise, så de fleste mennesker hadde kun erfaring fra sine nærmeste omgivelser. Høyfjellet var lenge ukjent mark, på samme måte som torvmyrene på Jæren ble ansett for å være stygge og farlige. Med dette som ramme var maleriet og tegningen de eneste uttrykksformene som kunne gi en «sann», billedlig gjengivelse av verden. Kitty Kielland argumenterte for dette. Det var hennes tegning som var utgangspunktet for Alexander Kiellands novelle «Torvmyr» (1879). Det ble ikke noe mer samarbeid med forfatterbroren da han mente at hun i fremtiden burde illustrere hans tekster. Da hun senere skrev om Jæren i monumentalverket «Norge i det nittende aarhundrede» (1900) var det ett av hennes egne malerier som tjente som utgangspunkt for teksten. I hennes øyne representerte bildet sannheten, teksten utdypet.

Kitty Kielland var en allsidig maler som behersket flere sjangre. Hennes interiører er fascinerende tidsportretter, og hennes skogsinteriører og blomsterstudier er verdt et studium. Hun introduserte stemningsmaleriet og overgangen til nyromantikken i Norge med «Efter solnedgang» (1885). Dette maleriet ble refusert på salongen i Paris, selv om hun allerede hadde vært antatt flere ganger. Det ble for moderne for den konservative juryen. Men hun kom sterkt tilbake. Ved Verdensutstillingen i 1889 (da Eiffeltårnet ble bygget) mottok hun sølvmedalje og ett Torvmyrmaleri ble innkjøpt av den franske stat. Hun hadde en strålende, internasjonal karriere, samtidig som hun ble omfavnet her hjemme, særlig etter at hun og Harriet Backer flyttet hjem og bosatte seg i Kristiania samme år som Verdensutstillingen.

Kitty Kielland og Harriet Backer bodde sammen i nærmere 40 år. En av utstillingens og katalogens få svakheter er at det i liten grad diskuteres hvilken påvirkning de to samboerne hadde på hverandres kunstneriske utvikling. En annen bagatell er at det hverken i utstillingen eller i den omfangsrike katalogen diskuteres muligheten for at de var lesbiske. Det er for så vidt uvesentlig, og det ville uansett blitt en spekulasjon. Like viktig å ha i mente er at på den tiden de to kunstnerne tok sitt valg var muligheten for en kvinne til å utøve sitt yrke innenfor ekteskapet så å si umulig. Derfor var det å gifte seg intet alternativ for en kvinnelig kunstner som opplevde kunstnerskapet som et kall. Så like gjerne som at de hadde et lesbisk forhold var samboerskapet en praktisk ordning for å unnslippe samtidens moralske forventninger. Det er også interessant å merke seg Kiellands utsagn i teksten «Kvindespørgsmaalet» (1886), der hun sier at «Jo selvstændigere man blir, des kvindeligere blir man». Kitty Kielland var en uttalt feminist, og hennes holdninger oppleves relevante den dag i dag.

Utstillingens store fortjeneste er måten den bruker torvmyrmaleriene til å fortelle historien om Kitty Kielland. Hun jobbet med motivet gjennom en årrekke, og det er interessant å se hvordan hun fordyper seg i og utvikler motivet. Det overflatiske inntrykket av grå skyer og kjedelig landskap erstattes av respekt og interesse for en dedikert kunstners søken etter dypere forståelse. Ved å presentere torvmyrmaleriene i en sammenhengende sekvens, som utstillingens fysiske omdreiningspunkt, blir det enkelt å studere detaljene og se utviklingen fra bilde til bilde. Det er spesielt interessant å sammenligne skissen og det ferdige maleriet hun laget i 1895. Komposisjonen blir sikrere, horisontlinjen senkes, himmelen blir mer dramatisk, og detaljene trer frem på en bedre måte. Sett som helhet er det interessant å merke seg at torvmyrmaleriene gradvis blir lysere og mer fargerike. Gråværet må vike til fordel for solbestrålte torvmyrlandskap der himmelen speiler seg i vannflatene.

I 2018 er det 175 år siden Kitty Kielland ble født i Stavanger. Merkverdig nok har Stavanger kunstmuseum latt sjansen til en jubileumsmarkering gå fra seg. Når jubileumsåret innledes vil utstillingen være på Lillehammer kunstmuseum, før den går videre til Haugar i Tønsberg i mai. Denne typen samarbeid er positivt, for den gir museene ressurser til virkelig å grave dypt. Sist så vi det i utstillingen «I Italias lys. Et dansk-norsk kunstnerfellesskap 1879-1886» der Lillehammer kunstmuseum og kurator Jan Kokkin hadde samarbeidet med to ledende, danske kunstmuseer. Kitty Kielland-utstillingen bygger på forskningen til Marit Ingeborg Lange, mangeårig leder ved Nasjonalgalleriets Maleri- og skulpturavdeling. Hun har fått anledning til å supplere sitt omfattende forskningsarbeid, samtidig som utstillingen har åpnet for mer forskning og nylesning av arkivmaterialet. Og siden dette er den første, store presentasjonen av Kitty Kielland vil den bidra til å sikre henne fortsatt liv og oppmerksomhet. Det har hun – og vi – fortjent.