OPERA
«Tosca»
Regi: Calixto Bieito
Den Norske Opera & Ballett
Den største overraskelsen for meg i lørdagens Tosca, tross teaterblodet og de politiske undertonene som konkurrerte om oppmerksomheten på scenen, var den levende tolkningen i orkesteret. Under musikksjef Karl-Heinz Steffens, som altså dessverre forsvinner i august 2018 fordi han ikke vil samarbeide med den påtroppende operasjefen, spilte Operaorkesteret Puccinis partitur med uvanlig nærvær og uttrykk.
Ofte ligger det et lag av rutine også over gode operaorkestres spill, der de sitter ute av syne og fyrer av de samme notene kveld etter kveld. Her var det hele veien nyanserte avfraseringer, organisk dynamikk og strekk i pausene som stadig tvang meg til å stille inn sanseapparatet på nytt. Kort sagt ble det spilt, ikke bare avlevert velformede toner til riktig tid. Begge korene og de to hovedrollene Tosca (Svetlana Aksenova) og Cavaradossi (Daniel Johansson) fulgte opp som musikalske brennpunkter på scenen.
Rundt dem hadde Bieito modellert en effektiv, men litt grunn regi. En Donald Trump-lignende parykk på politisjef Scarpia og politisjefens tause kone kledt opp som USAs førstedame gjorde det klart at denne operaen ikke bare foregår i Roma i år 1800, men handler om makt og maktmisbruk, et tema som aldri blir uaktuelt. Claudio Sgura synger godt som Scarpia, men begrenses scenisk i mine øyne av at Trump-analogien ikke stikker dypt nok. Den fungerer når det gjelder sex – Trump og Scarpia er begge like monomane i sin pussygrabbing. I utspekulert intelligens går imidlertid det indoktrinerende lederskapet til librettoens Scarpia, som fortsetter å virke selv etter at Scarpia dør, Trump en høy gang (selv om det kanskje er vanskelig å si hvem av de to som taper på sammenligningen...).
Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!
Boye Hansen er selv utdannet i regi og forstår regi som skapende prosess. Det gjør at han på dette området tør å ta sjanser, trekker til seg interessante kunstnere og ofte klarer å gi dem nødvendig rom på riktige tidspunkt i en skapende prosess. I regi er den prosessen mer fleksibel enn i musikk. Der en erfaren regissør som Bieito kan dra noe mindre gjennomarbeidet sammen på kortere tid uten å miste ansikt, er både skrift og innøving av ny musikk en langsom affære, særlig når vi snakker hovedscenedimensjoner og fullt orkester.
I sin sjefperiode har Boye Hansen levert to fullskala nyproduksjoner, Jüri Reinveres «Peer Gynt» i 2015 og Rolf Wallins «Elysium» i 2016. Det er godkjent i antall. Storsatsningen Peer Gynt kom ned på beina, mye takket være sangerne som nedla stor innstuderingsinnsats på kort tid. Men kunstnerisk var verket utydelig både som libretto og musikk. Det bar preg av å ha vært skrevet fort og kronologisk med lite rom for opprydding, flytting og stryking. «Elysium» fungerte betydelig bedre musikalsk, men der var dramaturgien noen steder en utfordring. For at kvaliteten på nye verk på hovedscenen skal kunne vokse ytterligere, må Operaen engasjere seg mer i å finne ut hvordan institusjonen selv kan lære av hyppigere nyproduksjon i kammerformat.
Dersom sittende operasjef hadde fått fornyet åremålet sitt, er det altså ikke umulig at han var i gang med å tilegne seg og huset mer erfaring med musikalske utviklingsprosesser i tillegg til den nyskapende regien som er blitt en merkevare. I stedet skal vi begynne på scratch med en ny sjef som skal lære norsk musikkliv og et uerfarent norsk operapublikum å kjenne.
Per Boye Hansen takker for seg med en sesong der publikumsbelegget er på utrolige 94 prosent. Kunstneriske lederposisjoner skal rullere over tid, men opera har så lange planleggingshorisonter at særlig den musikalske nyproduksjonen lider når sjefene skifter ofte. Påtroppende operasjef Annilese Miskimmon har hittil sagt mer om midlertidige ansettelseskontrakter enn om repertoaret som kontraktene skal realisere. Vi får håpe det finnes en kunstnerisk tanke bak.