Lillebjørn lagde bysommer i Badet

5

KONSERT

Lillebjørn Nilsen

Norwegian Wood

«Ta en svømmetur på Frognerbadet / kan du noen steder bedre ha det / enn i Oslo nå på sommer'n når de stressa folka / alle er forsvunnet til Mallorca, eller sitter i en ferjekø ved Lavik? / Ja ved Lavik!»

Lillebjørn Nilsen viser med slentrende ro hvorfor han har en særlig plass i nordmenns hjerter. Og sjelden har han vel vært bedre plassert enn i et solfylt Frognerbadet midt på døsige ettermiddagen, som han også da synger om i «Bysommer», en av de mer tempofylte sangene som fylte Frognerbadets naturlige amfi mot slutten av et festivalsett tilpasset ettermiddagens sol, snublende småtasser med alt for store øreklokker og par og vennelag som spratt sine første pils. «Tanta til Beate» sørger for riktig godstemning, før han tar en siste sang: «Jeg har alltid drømt å spille et ekstranummer på en festival», sier han og tipper elegant på hatten. Lillebjørn har oss i sin hule hånd når han spanderer sin fineste «Fin frokost», servert ved hjelp av Trio Seresta, Marius Graff, Stevje Sandlie og Ketil Aasen.

Les også: Hun brakte Norwegian Wood tilbake

Da begynte det å fylles godt opp foran scenen, selv om litt for få hadde skjønt betydningen av symbolikken ved å ha Lillebjørn Nilsen på scenen da han slentret inn på scenen tidlig ettermiddag, for hvem kunne vel være mer passende til å åpne den tredje og siste konsertdagen på festivalens 25-årsjubileum enn visesangeren som mer enn noen andre forbindes med Oslo. I tiår etter tiår har han vært selveste sommeren av Oslo, og ingen har som han formulert den helt spesielle følelsen av varme gater og lumre dager når byen finner hvilepulsen. Starten var da også en «hjemkomst», sangen «Alexander Kiellands plass», som han smøg ut mens han fant stemmen og formen, og snart tødde han opp med lange anekdoter mellom sangene. «Inni mitt hode», «Far har fortalt», «Jørgen Blues» og så «Crescendo i gågata», hvor publikum nesten uten oppfordring tar en Beethoven.

Les også: Kongen i Badet

Hele bakken ler når han forteller om hvordan hans første sang noensinne, «Danse nå ikke gråte» har havnet i skolesangboka på Færøyene, og en jente han traff på øya trodde han var død, før hun så bestemte seg for at han er en legende i stedet. Og det er Lillebjørn Nilsen. Når han introduserer «Barn av regnbuen» som det det vitterlig er, en sang om miljøet opprinnelig skrevet av Pete Seeger, blir det høytid og Badet og alle nynner med, nå vel vitende om at sangen også har en helt spesiell betydning på grunn av hvordan den vokste inn i folks bevissthet etter 22. juli. Når han lar den skli over i «We Shall Overcome», også det Seeger, viser Lillebjørn noen av den brodden han fortsatt har.

66-åringen spiller senere i juni sin etter hvert tradisjonelle sommerkonsert på Rockefeller i Oslo. Det blir garantert en hyggelig aften, om enn ikke like solrik døsig som i Frognerbadet for noen hundre oppmøtte, barnefamilier og folk klare for mer fest senere på kvelden. Nilsen kom hjem til sine egne, og selv om han søkte skogens ro til å begynne med, sluttet det riktig så oppløftet, med Django Reinhart og en fin frokost til slutt.