Kultur

Går seg vill i Guernica-tragedien

Vebjørn Sand fortsetter med sitt store prosjekt om andre verdenskrig. Nå står den totale utslettelsen av den baskiske byen Guernica for tur.

Bilde 1 av 3

UTSTILLING

Vebjørn Sand

«Guernica – et vendepunkt»

Galleri Fine Art, til 21. mai

Da Vebjørn Sand for to år siden viste sin store, delvis retrospektive utstilling var det P.S. Krøyer-inspirerte maleriet fra Wannsee-konferansen det store høydepunktet. Det var der nazilederne kom frem til «den endelige løsningen på jødeproblemet», eller planleggingen av dødsleirene og utryddelsen av jødene. Sand penslet ut offiserene klart inspirert av Krøyers «Hip hip hurra! Kunstnerfest på Skagen» (1888). Det var sterkt, ikke minst fordi Sand gjorde en bevisst historieforfalskning ved å fremstille utryddelsesplanleggerne i en lystig sommeridyll selv om den historiske konferansen foregikk i januar 1942.

Utstillingen hos Galleri Fineart i mars 2015 ble et vendepunkt for Vebjørn Sand (født 1966). I et intervju i Morgenbladet gikk han rett i strupen på undertegnede, samme dag som min positive kritikk stod på trykk i Dagsavisen. Flere kritikere fulgte etter, og den positive mottagelsen kom som en overraskelse – på kunstneren så vel som publikum. I parentes bemerket ble kunstner og kritiker raskt forsonte, og begge lo av Morgenbladet-episoden. Derfor kan jeg med trygghet si at det ikke er hevnlyst som er grunnen til at jeg ikke er like imponert denne gangen.

Les Lars Eltons anmeldelse av Vebjørn Sands  utstilling i mars 2015 her: Solbelyst uhygge

Nå er det utslettelsen av baskernes hellige by Guernica som er tema. Onsdag var det nøyaktig 80 år siden 27 bombefly og 32 jagere utslettet byen og drepte tusenvis av innbyggene og tilreisende fordi det var markedsdag. 26. april 1937 vil for alltid bli stående som datoen da trusselen om total utslettelse fra luften kom inn i verden. Bare én prosent av byens bygninger stod igjen etter angrepet, og de få overlevende fortalte om grusomme scener da brannbomber og de nyutviklede Messerschmitt-jagerflyenes maskingeværkuler utryddet alt liv. Siden har trusselen om total utslettelse fulgt menneskeheten via krigens teppebombing, atombombene i Hiroshima og Nagasaki, til gassangrep og bombingen i våre dagers Syria.

Tematikken er med andre ord enda nærmere og minst like grusom som nazistenes industrielle utryddelse av jødene under andre verdenskrig. Guernica var det første varselet om hva som var i emning, men de ikke-fascistiske landenes regjeringer valgte å vende det døve øret til. For andre ble Guernica en vekker, og tusenvis av frivillige, inkludert rundt 300 nordmenn, strømmet til Spania for å kjempe på republikkens side i borgerkrigen mot opprørerne. Det hele endte med at opprørsgeneral Franco tilranet seg regjeringsmakten og innførte sitt fascistregime.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Når Vebjørn Sand nå vender tilbake til Galleri Fineart er det med en volummessig sett enda mer imponerende utstilling enn sist. Han viser rundt 70 malerier, hvorav 38 er i stort format. De mindre er hovedsakelig skisser, og alt dreier seg om Guernica. Pluss noen få om nabobyen Durango, som ble bombet av tyske og italienske fly 31. mars. Mens han i 2015 viste bilder produsert over mange år, er denne utstillingen kommet til på mye kortere tid. Det synes på flere måter. For det første er malemåten, den tekniske tilnærmingen til motivene, denne gangen preget av det store tempoet han har måttet holde for å bli ferdig. Inniblant oppleves de impresjonistiske strøkene som raske og dårlig begrunnede løsninger, mer påført for å få ting unna enn med en solid, kunstnerisk begrunnelse. Han skifter mellom myk realisme og impresjonistisk teknikk og inkluderer motiver og malemåter inspirert av kunstnere som Edvard Munch og Pierre-Auguste Renoir. Malerteknisk blir den «soft»-realistiske tilnærmingen stående som et fremmedgjørende filter mellom betrakteren og den historiske hendelsen. Den idylliserende fremstillingen av aktørene bak de grusomme handlingene har ikke samme effekt nå som for to år siden.

Hovedproblemet er at Vebjørn Sand går seg vill i den begrensede tematikken. Sand er opptatt av å få frem så mange sider ved utslettelsen at han og publikum mister konsentrasjonen. Det blir for mye uvesentlig informasjon. Sidetrådene gjør at deler av utstillingen fremstår som et idylliserende show. I stedet for å konsentrere seg om bombingen og de menneskelige tragediene sprer Sand motivene ut over det som har interessert ham. Han skal få frem alt fra fancy uniformer (designet av Hugo Boss, som fortsatt er et internasjonalt varemerke), via naziregimets fascinasjon for Hollywood og Walt Disney, til nyskapende bildesign og sosiale rangordninger rundt krigsmaskineriet.

Dette er bare noen få av de mange sidetrådene. Vebjørn Sand har lest et stort antall bøker (han stiller dem ut i en monter) og har foretatt flere studieturer for å male i landskapet rundt Guernica. Han ser på dette som en pedagogisk utstilling. Men han glemmer at for å være en god pedagog er det en stor fordel å konsentrere seg om én ting av gangen. Informasjonstilfanget er så stort at kjernebudskapet blir stående i skyggen. Det er synd, for kjernen i Vebjørn Sands antikrigsbudskap hadde fortjent bedre behandling.