Fascinerende åpninger eller onde hensikter?

KUNST

Kristian Evju: «Machinations»

Galleri Semmingsen, Oslo, 30/3 – 23/4

Sverre Malling: «The blossoms we wear in our hats»

Galleri Haaken, Oslo, 30/3 – 30/4

Enkelte vil kanskje tenke at det må ha skjedd noe alvorlig med anmelderen når jeg velger å skrive kritikk av intet mindre enn fire tegneutstillinger i løpet av to og en halv måned. Men nei, de to anmeldelsene (dagens og den av Christian Messel og Vanna Bowles 17. januar) er resultat av et sterkt behov for å trekke fram noen usedvanlig dyktige kunstnere. Samtidig skal jeg innrømme at jeg ikke har tenkt den samme tanken i forbindelse med fotografi, som jeg har skrevet to saker om (anmeldelsen av Kåre Kivijärvi sist lørdag og intervjuet med Arno Rafael Minkinen forrige lørdag) i løpet av en drøy uke.

Refleksjonen over sier noe om hierarkiene i kunstfeltet, og at fotografiet har klatret høyt på rangstigen. Men først og fremst dreier dette seg om at jeg ønsker å formidle kunst jeg opplever som viktig og spesielt god. I så henseende stiller Kristian Evju (født 1980) og Sverre Malling (født 1977) i eliteserien. De er usedvanlig dyktige rent teknisk, begge tar opp temaer som oppleves relevante og utfordrende, og de lager kunst med en estetisk fascinasjon som engasjerer på flere plan. Malling har for lengst fått et kjent navn, ikke minst fordi han fulgte rettssaken mot 22. juli-terroristen som rettstegner. Det har gitt ham en posisjon som gjør at folk følger med på hva han har å si. At han gjerne snakker om kunsten sin, og at han tydeligvis har trukket erfaringer som gir ham perspektiver på de samfunnsendringene vi er midt oppi, har gitt ham en spesiell posisjon i det norske kunstmiljøet. Som teknikk er tegning tidkrevende og prisnivået følger deretter, men det forhindret ikke at Mallings utstilling hos Galleri Haaken var utsolgt allerede åpningskvelden.

Kristian Evju er definitivt ikke like kjent som Malling. Men han holder et like høyt nivå. Den viktigste grunnen for den manglende kjendisstatusen er at han er utdannet i Edinburgh og London og er blitt boende i London. Utstillingen hos Galleri Semmingsen er hans første separatutstilling i Oslo siden debuten i Tegnerforbundet i 2009. Da var han fortsatt masterstudent på Chelsea College of Art and Design. To år tidligere gjorde han seg bemerket og fikk KEMs debutantpris på Høstutstillingen. Siden har han stilt ut flere ganger i Norge, på Gulden kunstverk på Steinberg utenfor Drammen, på Telemarksgalleriet på Notodden og i Ålesund kunstforening. Senere i år skal han ha separatutstillinger både i Edinburgh og i Neu-Ulm i Bayern. De senere årene er han blitt nominert til og har vunnet flere prestisjetunge priser i England.

Selv om begge holder et meget høyt, teknisk nivå, er det flere ting som skiller de to kunstnerne. Både uttrykk og teknikk er forskjellig, men motivene deres har like fullt en felles nerve som binder dem sammen. Begge er interessert i fenomener som er og har vært avgjørende for de endringene vi har vært vitne til i kultur og samfunn i moderne tid. Malling konsentrerer seg om alternative bevegelser, hippier og urfolk, mens Evju er interessert i vårt forhold til teknologiske nyvinninger og avgjørende, storpolitiske hendelser. At han også jobber med maleri og gjerne eksperimenterer med formater og materialer bidrar til å gi ham en annen profil enn Malling.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Tittelen «Machinations» betyr onde hensikter, og i Kristian Evjus bilder finner du avgjørende hendelser og fenomener som nazistenes konferanse i Wannsee utenfor Berlin, der de fant «den endelige løsningen på jødeproblemet» som de likte å kalle massakrene på jødene. Men Evju gir hendelsene en spesiell vri ved at han velger seg perifere personer fra fotografier han har funnet. Han setter dem inn i nye sammenhenger, og de konstellasjonene han konstruerer bidrar til undring og fascinasjon. Maleriet «Rasputins hånd» er et nøkkelbilde som peker på mystikeren Rasputins innflytelse på det russiske keiserdynastiets nedgang og fall. Du skal være ganske oppvakt for å finne hånden. Men kombinasjonen av to adelige offiserer fra det russiske hoffet og en moderne, kvinnelig modell med uniformsinspirerte klær gir en blanding av estetisk fascinasjon og moralsk frastøtelse.

Én av de tingene som fascinerer meg mest med Evjus estetiske univers er hans blanding av en hyperrealistisk og elegant estetikk med fascinerende mønstre. Han jobber gjerne i serier, og et Schumacher-mønster (som bygger på et eldgammelt kinesisk mønster) får en symbolsk funksjon når det dukker opp som mystisk budbringer i ulike sammenhenger. Flere av tegningene er personlige fortolkninger av reklamefotografier fra etterkrigstiden, der teknologiske oppfinnelser fremstilles i salgsfremmende situasjoner. Men når mønsteret dukker opp under paneler eller som munnbind på operatøren får bildene en større, symbolsk mening og politisk ladning.

En synlig forskjell mellom de to kunstnerne er at Sverre Malling snakker mye og villig om kunsten, mens Kristian Evju ugjerne leverer verbale løsninger på mysteriene bildene hans presenterer. Han forklarer gjerne hva bildene bygger på, men overlater til publikum å tolke. Malling deler, på sin side, gjerne sine tanker om og fascinasjon for de fenomenene han bruker i bildene. Han kan like gjerne bruke gamle fotografier og kunsthistoriske forbilder som sine egne skisser og observasjoner. Som tegner bruker han mediets muligheter for å manipulere perspektivet, og størrelsesforholdet mellom bildenes ulike elementer er ofte opplagt ute av proporsjon.

Et nøkkelbilde er «The Orphan» som fremstiller den eksentriske «gustaf nagel» (1874–1952). Han så på seg selv som en ny type frelser og fremsto med et utseende inspirert av Jesus. Han prediket en type tilbake-til-naturen-filosofi som inkluderte nudisme og fri seksualitet, og hans ideer åpnet for vidt forskjellige fortolkninger i alle mulige politiske retninger. Ved å lage sin versjon av et faktisk fotografi og tilføye og forsterke rokokko- og kitschelementer gir Malling dette fenomenet en samtidig fortolkning som peker på vår tids forvirring rundt sentrale begreper som «Hva er sannhet?» og «Hvordan oppfatter vi verden?». Sverre Mallings kunst har mange inngangsporter, men i bunn og grunn dreier den seg om identitetsproblematikk i konfrontasjon med en omskiftelig virkelighet. Når han i samme utstilling fremstiller en same, forkomne indianere og en byggmester med frimurersymbolet Salomos tempel blir hans bilde av verden en kompleks affære som tar opp i seg sammenhenger som fordrer mer enn de populistiske og enkle forklaringene som appellerer til massene.

Som teknikk åpner tegnekunst for mange ulike muligheter. Galleriene med Kristian Evju og Sverre Mallings utstillinger ligger rett ved siden av hverandre. Det gir god anledning til å studere deres ulike teknikker og estetiske løsninger. De angriper arket på veldig ulikt vis. Evju presenterer en kontrollert presisjon med storpolitisk overbygning, mens Malling er råere i sin teknikk og mer esoterisk orientert. Det de har felles er en grunnleggende nysgjerrighet for fenomener som har hatt avgjørende betydning for hvordan vi oppfatter oss selv – selv om mye av det de fremstiller kan synes perifert. Men når vi tenker etter er det i møtet med de fenomenene de to kunstnerne fremstiller at vi gis mulighet til å konfrontere og definere oss selv. Det kan være avslørende og ubehagelig, men det kan også være tilfredsstillende og bekreftende. Mulighetene er legio.