Tar Ibsen-opera til New York

– Det handler om frykt. Fremmedfrykt. I USA i dag kunne det vel knapt blitt mer aktuelt, sier Hanne Dieserud til Dagsavisen.

Hun er en av skuespillerne i teaterkompaniet Grusomhetens teater. Torsdag denne uka har de USA-premiere på Henrik Ibsens ufullendte opera «Fjeldfuglen», med nyskrevet musikk signert Filip Sande. Det skjer på La Mama theatre, en svært anerkjent scene i New York.

– La Mama var og er en politisk avantgardescene. Det er første gangen et norsk kompani spiller der. Og første Ibsen-premieren i USA på mange, mange år, sier Lars Øyno, kunstnerisk leder og grunnlegger av Grusomhetens teater.

De hadde urpremiere på «Fjeldfuglen» i 2009, og har siden spilt operaen i Japan, India, Russland, Polen, Frankrike, Tyskland og Sverige i tillegg til Norge.

Les også: Ikke helt forførende Don Juan

Jostedalsrypa

Henrik Ibsen lot seg inspirere i sagnet om Jostedalsrypa da han startet på librettoen til operaen «Fjeldfuglen». Ifølge sagnet overlevde en eneste jente i Jostedalen Svartedauden i 1359 – Jostedalsrypa. Ibsen kaller henne Alfhild.

– «Fjeldfuglen» starter med et tvangsekteskap, sier Miguel Steinsland, som spiller brudgommen Knut Skytte.

– Bygdefolket mener det lønner seg for bygda om Knut Skytte gifter seg med en kvinne fra bygda. Men han vil ikke, og rømmer opp på fjellet. Bygdefolket med brudens far i spissen kommer etter brudgommen. På fjellet forelsker Knut seg i Alfhild. Han vil bli hos henne, i naturen, men hun vil heller ut i verden.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Ufullendt

Hvordan det ender, vet ingen.

– Ibsen begynte på «Fjeldfuglen» i 1959, men fullførte aldri. Han fikk det ikke til, og avsluttet etter åtte replikker av andre akt. «Man er på vei inn i et bryllup», skrev han, og ga opp. Så da stopper vi også der, med at man aldri kommer seg av sted, sier Lars Øyno.

Skuespillerne er iført tradisjonelle bunader og går på gammeldagse breie treski. Musikken framføres på hardingfele og langeleik. Full nasjonalromantisk pakke.

– Vi kjører en skikkelig museal spillestil, helt etter den romantiske boka fra 1860-tallet, sier Øyno.

Fryktenergi

Men tematikken er langt fra museumsverdig.

– Det er litt spesielt å spille i USA akkurat nå. Hele stykket har en slags fryktenergi i seg. Det handler om konformitet. Bygdefolket er livredde det ukjente. De føler at hele folkeskikken er truet, sier Hanne Dieserud.

Parallellen til Trumps ideer om at USA skal gjøres «great again», er klar. Så også måten han gjør det på, ved å stenge de som er annerledes ute, eksemplifisert gjennom innreiseforbudet for folk fra noen muslimske land.

– Proteksjonismen, redselen for at det ukjente skal forstyrre. Det handler om ikke å møte det ukjente. Da vinner frykten. Derfor er det viktig med det ukjente, også som teater. Viktig at slike som oss fins. Kunst er forebyggende, sier Lars Øyno.

Tidlig «Peer Gynt»

Teatergrunnleggeren ser «Fjeldfuglen» som et forarbeid for «Peer Gynt», som Ibsen fullførte åtte år etter at han ga opp operalibrettoen.

– Ibsen, som selv var i landflyktighet, ser på det norske kulturlandskapet og isolerer noen verdier. Konformitet og frykt. Hvordan møte det ukjente? Skal man møte eller støte vekk det man ikke vet hva er? Frykt avler frykt. Møter man ikke folk, blir man redd, sier Øyno.

At stykket ikke er fullført, spiller liten rolle for ham.

– Ingen andre har satt opp «Fjeldfuglen» fordi den er uferdig. I Grusomhetens teater er vi opptatt av det uferdige og uvirkelige, i det som manifesterer seg som en skade. Vi erkjenner ulykker og skader, og velger det som ikke er noe. Vi jobber med det gestiske og det fysiske. Maler sinnsbilder. Vi har en veldig insisterende, ikke-psykologisk spillestil, samtidig som folk jo er psykologiske personer. Da kommer det politiske enda tydeligere fram, sier han.

Les også: Vakkert, men langtekkelig teater