Kultur

Teater for latter og tårer

Hvordan være menneske. Samuel Beckett kommer kanskje med et slags svar i stykkene sine. Men regissør Bjørn Sundquist vil ikke røpe hva det er.

– Det er fire enaktere av Samuel Beckett, hentet fra en bok med mange enaktere. Jeg har satt sammen fire som jeg mener har en sammenheng, sier Bjørn Sundquist til Dagsavisen.

Forestillingen har fått tittelen «Røff», og spilles på Det Norske Teatret nå. Skuespillerne er Per Schaanning, Sigmund Sæverud, Kyrre Hellum, Frank Kjosås og Øyvin Berven.

Bjørn Sundquist er regissør. Det er hans tredje oppsetning av den irske dramatikeren, etter regidebuten med «Mens vi ventar på Godot» i 2013, og «Krapps siste spole» i 2015.

Les Dagsavisens anmeldelse: En becketts svir

Om livet

Men hva sammenhengen mellom de fire enakterne er? Det vil ikke Bjørn Sundquist svare på.

– Jeg vil ikke legge noen påkrevd tolkningsmåte på det publikum ser, har ikke lyst å fortelle hva det handler om, sånn egentlig. Samuel Beckett var også sånn. «Er Godot egentlig Gud», ble han ofte spurt. «Da hadde jeg skrevet Gud», var svaret. Stykkene har med livet å gjøre. Også mitt. Men hvordan, er vanskelig å røpe.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Indre sammenheng

Den ytre handlingen er lettere å oppsummere: Først et kort bilde, «Pust». «Røff 1» viser samtalen mellom en blind uteligger og felespiller og en mann i rullestol. I «Røff 2» står en mann i et vindu og vurderer å hoppe, mens to menn gjør opp status over livet han har levd. Og i den fjerde enakteren, «Den gongen», ser en mann tilbake på livet sitt.

Alt henger sammen. Og ikke.

– Det er glidende overganger. De har og har ikke noe med hverandre å gjøre. Alt i Beckett har en sammenheng. Men om man spiller to småstykker etter hverandre, må man ikke velge to som ligner for mye. De må ha ulik temperatur, spillestil. Ulik følelse. Først da oppstår indre sammenheng, sier Sundquist.

Slått ut

Han ble grepet av Samuel Beckett ved første møte.

– Jeg så «Mens vi venter på Godot» på teaterhøgskolen, med Anne Marit Jacobsen og Anne-Marie Ottersen i rollene. Jeg hadde ikke lest et ord av ham på forhånd, men ble helt slått ut. Det traff meg så voldsomt. Etter det leste jeg alt jeg kom over av Beckett.

Det er noe med Becketts evne til å vise fram følelsen av å kjenne seg fremmed. Ensom. Urolig og usikker.

– «It’s for the laughter and for the tear», sa Beckett selv. Tekster for latter og tårer. Men de heller vel kanskje mest mot det tragiske. De viser en livsfølelse som traff meg enormt.

Fordi det er vanskelig å være menneske, uansett når, eller fordi det er vanskelig å være et moderne menneske? Begge, tror Sundquist.

– Alle mennesker lever i sin tid. Det handler om å være et menneske den tida man har på jorda, under himmelen, med andre mennesker og seg selv. Om hvordan man ser på livet.

Dyp overfladisk samtale

Samuel Becketts stykker kalles ofte absurde.

– Selv likte han ikke den merkelappen. Det er eksistensielle, ofte surrealistiske tragikomedier.

Som livet selv, kanskje?

– Man hører ofte beckettske samtaler ute i verden. Sånne som tilsynelatende handler om vær og vind og ingenting, men som egentlig tar opp dype og vanskelige problemer. Man aner tragedien, uhyggen og mørket som ligger under. Men på overflaten er alt enkelt og hverdagslig. Samuel Beckett var deprimert i hele sitt liv. Da han bestemte seg for å bruke depresjonen til noe, begynte han å skrive, sier Sundquist.

Norsk urpremiere

Med regien på tre Beckett-stykker på rappen, føyer han seg inn i en sterk tradisjon på Det Norske Teatret. Mellom 1970 og 1991 sto regissøren Bjørn Endreson (1922–1998) for ti ulike Beckett-oppsetninger. Endreson kjente Beckett. Slik gikk det til at «Røff 1» faktisk hadde urpremiere i Oslo.

– Jeg gikk til regioppgaven med enorm ærefrykt. Tenkte at dette bryter bare sammen. Men så gjorde det ikke det. Fordi jeg har så sterkt forhold til materialet. En sånn voldsom vilje på det.

Sundquist setter gjerne opp enda en Beckett etter «Røff».

– Klart jeg har lyst! Men det er ikke jeg som bestemmer. Jeg må få tilbudet.